Les avgjørelsen i sin helhet - Domstolene

35
fastsatt å være å tilgodese Den norske kirke. Jeg nevner dette for å presisere at hverken
den faktisk endrede disponering eller formålsbestemmelsen i loven, endrer forståelsen av
Grunnloven § 106. Det er klarligvis ikke noe konstitusjonelt hinder for at Stortinget kan
endre loven til igjen å omfatte undervisningssektoren, for dernest å tilgodese begge
sektorer.
(208) Det har interesse i denne sammenheng at Prestelønningskomiteen i 1939, som grunnlag
for et forslag om sammenslåing av ulike offentlige fond, i Innstilling III side 27 følgende,
foreslo at en tredjedel av Opplysningsvesenets fonds kapitalfond skulle skilles ut som et
eget Universitetsfond. Det var naturligvis slik at også skolevesenet ellers skulle
tilgodeses, men utvalget hadde allerede innledningsvis konstatert at fondet ikke engang
var tilstrekkelig til å dekke kirkens utgifter, og anla den pragmatiske betraktning at
utskillelsen av et Universitetsfond, ville være tilstrekkelig til ”at en kan anse fondets
forpliktelser overfor ’Oplysningens Fremme’ tilgodesett etter grl. § 106 og gjeldende
lovgivning”.
(209) Jeg ser det da slik at det ikke under noen omstendighet kan være grunnlag for å anse en
lov som griper inn i fondets formue som grunnlovsstridig med mindre inngrepet er så
omfattende at det med rimelighet må kunne sies også å krenke den andel av
formuesmassen som kirkens grunnlovsbeskyttede interesse i hvert fall må anses begrenset
til. Da det vesentligste, og langt mer enn halvdelen av fondets verdier er i behold, må også
denne tilnærmingsmåte føre til at den omtvistede instruks til Opplysningsvesenets fond
ikke kan anses grunnlovsstridig.
(210) VI. Jeg finner det riktig også å si noe om hvorvidt endrede omstendigheter kan ha ført
til at Grunnloven § 106 ikke lenger kan opprettholdes som skranke for lovgiver. Som det
er redegjort for i førstvoterendes votum, er dette en av statens hovedanførsler i saken.
(211) Selv om det ikke er avgjørende for den problemstillingen som er reist, finner jeg da først å
burde redegjøre for mitt syn på om Grunnloven § 106 kan sees som et forbud mot at ikke
bare fondets avkastning, men også dets kapital, anvendes til de i Grunnloven angitte
formål. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å oppstille noen slik grunnlovsbestemt
begrensning i statens rådighet, og antar at dette har vekt ved vurderingen av betydningen
av de endrede forhold.
(212) Grunnlovsbestemmelsen gir etter sin ordlyd klart ikke noe holdepunkt for en slik
forståelse. Under forhandlingene på Eidsvoll ble det fra flere hold understreket at den
aktuelle formuesmasse måtte anvendes i tråd med givernes forutsetninger. Gitt
omstendighetene omkring kirkens erverv og det faktum at det i alt vesentlige er tale om
overdragelser fra før reformasjonen, var det klart nok rom for et avvikende syn på
betydningen av disse forutsetninger. I denne sammenheng er det mer maktpåliggende å
understreke at det ikke med rimelighet kan anses å ha vært en gjennomgående
forutsetning fra givernes side at kirken ikke skulle kunne anvende det mottatte til kirkens
beste.
(213) Tidligere tiders praksis gir heller ikke støtte for det synspunkt at kirkegodset ikke kunne
avhendes og anvendes til de prosjekter innenfor sektorene kirke og skolevesen, som staten
til enhver tid måtte ha behov for å få finansiert. Store deler av kirkegodset var i 1814
avhendet, og midlene var i stor utstrekning inngått i statskassen uten noen særskilt
binding til særlige formål.