Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

Nr. 1 - 2011 / Årgang 56 

UTGITT AV OSLO MUSEUM 

AVd. ByMUSEET 

FROGNERVEIEN 67 

POSTBOKS 3078 

ELISENBERG 

0207 OSLO 

TLF: 23 28 41 70 

FAX: 23 28 41 71 

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no 

Hjemmeside: www.oslomuseum.no 

REDAKTØR: 

Anne Birgit Gran Lindaas 

I REDAKSJONEN: 

Hans Philip Einarsen 

Lars Emil Hansen 

Vegard Skuseth 

Knut Sprauten 

FOTOBEHANDLING: 

Rune Aakvik 

Fredrik Birkelund 

UTFORMING: Terje Abrahamsen 

Godt nytt år med første nummer 

i en ny årgang av Byminner! 

Flere av Oslos gamle kinoer er i tur og 

orden nedlagt. Bydelskinoene Rosenborg, 

Jarlen og Ringen er tre av flere kinoer 

Tove Solbakken skriver om i sin artikkel 

om Oslos forsvunne kinematografer. Hva 

kjennetegner en drabantby? Hva skaper 

tilhørighet i en drabantby, og eventuelt 

hvilke krefter motvirker en tilhørighetsfølelse? 

Thomas Hylland Eriksen forteller 

oss om ny forskning på stedstilhørighet i 

en drabantby i Groruddalen. I 2010 var 

INNHOLd: 

Tove Solbakken 

Oslos forsvunne kinematografer 

Side 2 

Lars Roede 

Raseringen av Kontraskjæret 

Side 24 

Thomas Hylland Eriksen 

Tilhørighet i et flytende bomiljø 

Side 40 

Olav Christensen og Tove Valmot 

Sølvguttene fra Oslo som ble hele 

Norges kor 

Side 48 

det 40 år siden restaurant Skansen ble 

revet. Hva har skjedd med Kontraskjæret? 

Hvilke andre spor etter fortiden er fjernet 

i forbindelse med byggevirksomhet 

og terrengarbeider her? Lars Roede går 

velmenende antikvarer, byplanleggere og 

landskapsarkitekter etter i sømmene i sin 

artikkel om raseringen av Kontraskjæret. 

Sølvguttenes 70-årsjubileum i fjor ble 

markert med bl.a. en fotoutstilling på 

Bymuseet, og her i Byminner har vi med 

historien om Sølvguttene fra Oslo som ble 

hele Norges kor. 

1

Oslos forsvunne kinematografer 

Tove Solbakken 

det er 2.påskedag i 1896. I Circus Varieteteater 

i Tivolibygningen, der Klingenberg 

kino ligger i dag, gjør tyskeren Max 

Skladanowsky seg klar. Klokken 20.00 

skal aftenforestillingen begynne, og det 

er Skladanowsky og hans Bioskop som 

er hovedattraksjonen. «En sensationel 

nyhed» skriver avisene. Innimellom 

opptredener av ulike varieteartister skal 

Skladanowsky og hans Bioskop vise filmbilder, 

et femten minutter langt program, 

bestående av ni korte filmer. dette er noe 

publikum aldri har sett før. Skladanowsky 

har et mystikkens skjær rundt seg, og suksessen 

er sikret. Oslos første filmvisning 

er et faktum. 1 

det var ikke rart at publikum lot seg 

trollbinde av den nye oppfinnelsen, de 

levende bildene. Til tross for at disse 

første filmbildene stort sett ikke var det 

helt store, bare hverdagslige hendelser, 

som to menn som spaserte på gata, eller 

en eldre herre som rodde, så beveget de 

på seg. da Max Skladanowsky pakket 

sammen og forlot Tivoli 5.mai samme 

år, hadde han bidratt til å starte den 

store kinobølgen som nå skulle skylle 

over hovedstaden. Overalt dukket det 

opp små, private kinolokaler. Som regel 

besto de ikke av annet enn noen harde 

benker, og et laken eller en hvitmalt vegg, 

men publikum strømmet likevel til. Også 

i teater- og forsamlingslokaler ble det 

vist film. Hvem som helst kunne åpne og 

drive en kino, og denne nye, billige form 

for forlystelse var akkurat det Kristianias 

befolkning trengte. Kino ble en flukt fra 

en grå og hard hverdag. På denne tiden 

var det kun stumfilm, akkompagnert av 

pianospill, eller til og med et eget kinoorkester. 

I 1904 åpnet byens første skikkelige 

lokale bare for filmvisning, i 2.etasje i 

Stortingsgata 12. denne kinoen fikk 

navnet «Kinematograftheateret». Selv 

om den ble innredet til kino, var den 

ikke bygget for dette formål. Oslos første 

«ekte» kinobygning, Regina teater på

Palassteatret. 

Grünerløkka, sto ikke ferdig før i 1916. 

På denne tiden hadde kinotettheten i 

sentrum nådd nye høyder, hele 21 kinoer 

var i drift. de fleste lå i området rundt 

Studenterlunden, men også bortetter 

Storgata og Grønlandsleiret. 

Kommunen fant det nødvendig å rydde 

opp i kinojungelen, og allerede i 1914 

ble all kinodrift underlagt kommunal 

bevilgningsplikt. Heretter måtte man 

altså søke om tillatelse for å få drive, 

og i noen år var kommunale og private 

kinoer i virksomhet side om side, fram til 

Oslo Kinematografer ble stiftet i 1926. 

da fikk kommunen fullstendig monopol. 2 

Samtidig startet en storstilt forbedring av 

FOTO: L. ØRNELUNd, 1965/OSLO MUSEUM 

byens kinotilbud. de fleste private kinoer 

ble nedlagt, gamle, slitne lokaler stengt 

og revet, og kommunen lot oppføre nye, 

vakre kinematografteatre, tegnet av 

landets fremste arkitekter. Av de eldre 

kinoene overlevde Eldorado, Parkteatret 

og Palassteatret. 

Oslokinoene har siden stått overfor 

flere veiskiller. Fjernsynets inntog på 

1960-tallet førte til at mange kinoer 

måtte gi tapt i kampen om publikum. 

På 1980-tallet begynte man å bygge om 

de gamle, enorme kinoene til moderne 

kinosentre med flere mindre saler 

istedenfor en stor. Å fylle rundt tusen 

plasser hver kveld var blitt en umulighet. 

3

I skrivende stund har Oslo ni kinoer, åtte 

av dem med mer enn en sal. Med noen 

få unntak er byens eldre, verdifulle kinoarkitektur 

omtrent forsvunnet. Fantes 

det ikke vilje og interesse til å bevare, 

eller endres tidene så kraftig og hurtig 

at den omseggripende moderniseringen 

var uunngåelig? de fleste har i dag ingen 

anelse om at dagligvareforretningen de 

handler i, egentlig var et av byens flotteste 

kinolokaler. det er på tide å se nærmere 

på noe av det som forsvant. 

Palassteatret, Victoria og 

Carl Johan-teatret – 

kinoene langs byens paradegate 

I dag finnes det ikke mange spor etter 

det faktum at det var Stortingsgata som 

var Oslos kinogate nummer en. Her lå 

kinoene på rekke og rad på 1910-tallet; 

Boulevardteateret, Kosmorama, Kinematograftheateret, 

Bio-kino og Cordial. 

det var likevel Karl Johans gate som huset 

tre av byens mest tradisjonsrike kinoer, 

alle med sitt særpreg, og dypt savnet 

da de forsvant. I nummer 41, vis-a-vis 

Spikersuppa, lå Palassteatret. Allerede 

1914 åpnet denne staselige kinoen, med 

inngang inn porten mellom Aschehoug 

og Cammermeyers bokhandlere. Palassteateret 

var noe så sjeldent i Oslo som en 

jugendinspirert kino, selv om den også 

hadde mange trekk fra eldre stilarter. 

For å komme til vestibylen vandret man 

under en lang, forseggjort smijernsbaldakin 

med små glødepærer. det må ha 

vært stemningsskapende i skumringen, 

nesten som et lite pust av Paris. Vestibylen 

var også påkostet, med gullinnrammede 

speil, søyler og allerede fra åpningen av 

- elektrisk lys. Avisen Social-demokraten 

kunne melde følgende fra åpningskvelden 

25.september: «Inde i salen straalte 

lysekronerne under det hvite, gipsede 

tak, og speilet seg i alt det fine polerte 

træverk på væggene, så det blinket høyt 

og lavt.» dørene ble åpnet klokken fem, 

og blant de spesielt inviterte var byens 

fremste billedhuggere, malere, diktere 

og musikere. det sies at «alles ansigter 

lyste med typisk premiereskjær», til tross 

for at programmet ble omtalt som nokså 

spesielt for en festforestilling: levende 

bilder av døde mennesker. 

Åpningen av Palassteatret ble tross 

dette betegnet som vakker og vellykket. 3 

det var arkitekt Kristian Biong som hadde 

tegnet kinoen. Salen hadde 529 plasser 

og var lys og luftig, med buet balkong og 

blå stoler. de svungne, elegante linjene 

og relieffene over lerretet og i taket må 

ha gjort kinobesøket til en opplevelse. 

I perioden1929-1963 var Palassteatret 

Filmavisens kino. de kvarterslange 

nyhetsrapportene fra vårt langstrakte 

land gikk i reprise hele dagen, det var 

bare å løse billett og slå seg ned. Snorkelyder 

i mørket kunne tyde på at noen 

tok tilbudet vel bokstavelig. 4 Fra 1963 

endret Palassteatret profil og fikk normalt 

filmrepertoar, men var fremdeles byens 

eneste kino som kjørte forestillinger fra 

morgenen av. «Film fra morgen til kveld» 

var Palassteatrets slagord. I 1965 gjennomgikk 

kinoen en skånsom ombygging 

under ledelse av John Birger Rønning. 

Man valgte å beholde det opprinnelige 

uttrykket, og det var Rønnings ønske å 

gjenskape atmosfæren fra da kinoen var 

ny. Blant annet ble de originale dørene 

med jugendhåndtak og slepent glass 

beholdt. 5

Victoria Teater. 

Søsterkinoen Victoria lå bare et 

steinkast lenger opp, i Karl Johans gate 

35. Her holdt kinoenes billettsentral til, 

og med sine store, rette neonbokstaver 

i grønt, plassert rett på fasaden uten 

baldakin, var Victoria nesten som et 

landemerke. «Alle» var innom Victoria, 

om ikke annet gikk man jo uansett forbi, 

og da kunne man benytte muligheten 

til å sjekke kinoprogrammet. Victoria 

var en gammel kino, den åpnet så tidlig 

som i 1915. Langs begge sider av salen, 

som hadde 411 plasser, gikk en rad av 

dominerende søyler, dekorert med felter 

i kontrastfarger. I 1950 ble Victoria 

kulturfilmkino og viste smalere produksjoner 

av høy kunstnerisk kvalitet. Carl 


Johan-teatret holdt til i nummer 39, og 

var mer unnselig. En liten lyskasse over 

fasaden opplyste at her var det «KINO». 

Kinoens navn sto skrevet på hver side av 

den lille baldakinen. Carl Johan-teatret 

hadde bare 239 plasser, og var blant de 

minste i byen. Salen var dekorert med 

store blomsteroppsatser og hadde lette, 

elegante stoler med ben og armlener i 

stålrør. den ble betegnet som intim, med 

god beinplass, og ikke minst var stolene 

svært behagelige å sitte i. I vestibylen 

kunne kinopublikummet slå seg ned i 

hyggelige, myke stoler, gruppert rundt 

små runde bord, og innta forfriskninger 

fra den lille kiosken nederst i lokalet. 

Carl Johan-teatret var, som navnet tilsier, 

5

Carl Johan-teatret. 

opprinnelig et teater, men ble ombygget 

til kino i 1952. Allerede i 1963 fikk den en 

ansiktsløftning, og det stilrene interiøret 

kom på plass. 

det var ikke dårlige besøkstall som 

gjorde at det spøkte for de tre Karl Johankinoene 

mot slutten av 1970-tallet. Tvert 

i mot, alle tre gikk godt og fylte et behov, 

Palassteatret og Victoria var i 1981 byens 

best besøkte kinoer. de ansatte uttrykte 

skuffelse og sorg over nedleggelsen som 

var forestående. de mente de tre kinoene 

hadde en helt spesiell atmosfære, og sær- 


lig Victoria sto i en særstilling. Her «datt» 

folk inn fra gata, som det ble uttrykt. 

Filmer gikk for fulle hus i flere uker, for 

deretter å komme tilbake senere, og 

fremdeles trekke like mange. TV og video 

hadde tydeligvis ennå ikke utkonkurrert 

sentrumskinoene. Kinostyret var også 

bekymret, de mente at byen trengte minst 

ti nye kinoer, de hadde ikke råd til å miste 

tre på en gang. Så mange som 51 filmer 

sto i kø for å bli vist. 

dessverre var det ikke bare kinoene 

som var truet, men hele Karl Johan-

-kvartalet. den pågående debatten 

rundt sanering av bygningene mellom 

Stortinget og Universitet hadde alt rast 

heftig i en årrekke. Skulle man rive hele 

husrekken og bygge nytt, skulle de gamle 

bygårdene pusses opp og få stå, eller skulle 

man bevare fasaden som et slags skall 

og oppføre nybygg på baksiden av dem? 

det eneste det syntes å være enighet om, 

var at noe måtte gjøres, og til slutt ble det 

siste alternativet valgt. Ingen antikvariske 

myndigheter viste interesse for kinolokalenes 

kvaliteter, deres historiske og ikke 

minst miljømessige verdi, og Palassteatret 

og Carl Johan-teatret ble besluttet revet. 

Fortidsminneforeningen var den eneste 

instansen som engasjerte seg i bevaring 

av Palassteatret. de mente det ville være 

fullt mulig å inkorporere kinolokalet i den 

nye bebyggelsen. dessverre delte ingen 

andre deres syn, og sterke krefter presset 

på fra alle kanter. 6 

Siste forestilling på ærverdige Palassteatret 

snurret i gang 25.april 1982, og 

like etter startet rivingen av Oslos to siste 

boulevardkinoer. Victoria overlevde, men 

i 1983 var det slutt på kinodriften. Salen 

ble fullstendig ombygget og svartmalt, og 

åpnet som kabaret og revy-teater i 1985. 

Fremdeles er scenen i bruk til både teater 

og konserter, og Victoria-navnet lever 

videre i byens kulturliv. Palassteatret har 

derimot forsvunnet til fordel for kjøpesenteret 

Paleet. Med litt politisk vilje kunne 

man klart å bevare kinointeriøret, i Stockholm 

kan man se vellykkede eksempler på 

eldre, staslige kinosaler som har tålt overgangen 

til butikkvirksomhet, uten at arkitekturen 

har gått tapt. dette kunne vært 

gjort også her, men tiden var nok dessverre 

ikke moden for denne type byfornyelse. 

Rosenborg – de kongeliges kino 

Også i Majorstua/Frogner-området fantes 

flere kinoer. Colosseum ved Majorstukrysset 

trenger vel ingen nærmere presentasjon, 

og i boligstrøkene ned mot 

Bygdøy Allé lå Gimle og Frogner. Alle 

disse tre viser fortsatt film, men Frogner 

er overtatt av et privat foretak. Tvers 

over veien for Colosseum, der det nå er 

parkeringsplass, lå det lille, elegante 

filmtempelet Kino-Paleet. disse to kinoene 

lå egentlig i Aker kommune fram 

til sammenslåingen i 1948, men Oslo 

Kinematografer hadde sørget for å skaffe 

seg aksjemajoritet i selskapene som eide 

kinoene. Slik unngikk de konkurranse 

med sine egne kinoer like i nærheten. En 

av disse var Rosenborg i Bogstadveien 9, 

med inngang mot Sporveisgata. Tidligere 

hadde det funtes en annen kino ved 

samme navn like i nærheten, i Bogstadveien 

12. den åpnet allerede i 1912, som 

byens første kommunale kino. Lokalene 

var imidlertid ikke bygget for kinodrift, 

men som forsamlingslokale for Kristiania 

vestre Arbeidersamfunn allerede i 1887. 7 

Gamle Rosenborg ble lagt ned da nye 

Rosenborg kino åpnet 12.mars 1937, i 

en moderne funkisgård med forretninger 

og leiligheter. den nye tid hadde inntatt 

hovedstaden, og enkelhet, lys og luft preget 

arkitekturen. 

Rosenborgs fasade var stilren, med en 

lang baldakin som strakte seg over hele 

inngangspartiet. Kinoens navn sto skrevet 

i rød neon, og skråstilte plakatkasser 

rammet inn de lette dørene av messing 

og glass. Om kvelden lyste baldakinen 

opp, og filmens navn kunne leses i 

svarte bokstaver mot den skinnende 

bakgrunnen. Også plakatkassene var 

7

Rosenborg kino. 

stemningsfullt opplyst av vertikale lysrør. 

Arkitekter for kinoen var Wollebæk & 

Skraastad, og inne i salen var veggene 

dekorert med fresker av Lars Backer. 

Han hadde også stått for den fantastiske 

innredningen av Frogner kino noen 

år tidligere, med stjerner, skyer, 

himmelhvelving og åskammer i det 

fjerne. Jeg våger påstanden om at det 

ikke har funtes et lignende kinointeriør i 

Oslo, og det er en tragedie at det gjennom 

ombygninger har gått tapt for ettertiden. 

På Rosenborg valgte Backer motiver 

fra det gamle Hegdehaugen og områdene 

rundt. Folk ble glad i freskene hans, og da 

kinoen i 1960 ble pusset opp og bildene 

fjernet, kom det spredte protester, blant 

annet i form av leserinnlegg i avisene. 


Kritikerne mente at Rosenborg hadde 

mistet sin særegenhet, den var blitt kald 

og steril. Men de fleste var fornøyd. 

Backers bilder var heldigvis ikke malt 

rett på veggen, men på plater, som ble 

skrudd ned og bevart. En ny utsmykning 

kom på plass; fargerike mosaikker av Finn 

Nielsen, inspirert av italiensk Commedia 

dell’Arte. Salen fikk nye, røde stoler, 

lerretet ble gjort større, og Finn Nielsen 

applikerte også en festlig Chaplin-figur på 

sceneteppet. 8 

Optimismen rådet da Rolf Stranger 

åpnet nyoppussede Rosenborg med 

19-forestillingen i august 1960. Man 

ønsket å møte konkurransen fra 

fjernsynet, og nettopp derfor ble de eldre 

kinoene rustet opp. I denne perioden


fikk et antall av byens kinoer hver 

sommer en ansiktsløftning. Rosenborgs 

repertoar var på 1960-tallet en blanding 

av premierefilmer og reprisefilmer, 

men etter hvert syntes det som kinoens 

profil var blitt mer usikker. det ble sagt 

at Rosenborgs spesialitet var tårevåte 

melodramaer, og Oslo Kinematografer 

ønsket en nivåhevning. Man ville vise 

kvalitetsfilm, for eksempel den vest-tyske 

filmen «Katharina Blums tapte ære». 

Rosenborg var en typisk nærkino, 

beboerne rundt Hegdehaugen, Fagerborg, 

Homansbyen og Briskeby satte pris 

på kinoen sin, og den var godt besøkt. 

Åpningsfilmen «Intermezzo», med Ingrid 

Bergman og Gösta Ekman, gikk for fulle 

hus i 12 uker, og folk sto i kø langt ned- 


over Bogstadveien til alle forestillingene. 

Rosenborg hadde også faste celebre gjester. 

Oscar Mathiesen med frue kom på 

Filmavisen hver eneste søndag. dit kom 

også kronprinsparet Olav og Märtha, med 

barna. Når kong Haakon og dronning 

Maud ønsket å se film, var det Rosenborg 

som var deres kino. de kom ikke ofte, men 

enkelte ganger ble det ringt fra Slottet, og 

kinokontrollør Ivar Auraas sperret av det 

ønskede antall plasser. de kongelige satt 

alltid midt i salen, på de ytterste setene. 

de sørget for å ankomme akkurat idet 

lysene i salen var blitt slukket, og kongen 

sa så til Auraas: «dronningen må ta dem 

i armen, for de er meget støere enn meg». 

Så gikk kinokontrolløren arm i arm med 

dronningen ned til plassen hennes. 9 

9

10 



det var ikke Oslo Kinematografers 

ønske å legge ned Rosenborg, men fordi 

de bare leide lokalene, oppsto det problemer. 

Allerede i 1977 meldte gårdeier 

at husleien ville øke med 250 %. Kinostyret 

klaget til prismyndighetene, men 

gårdeier fikk medhold. Bydelsutvalget i 

bydel 2 ønsket også at kinodriften skulle 

fortsette. de forsøkte å kjempe for kinoen 

sin, men det hele kokte ned til et spørsmål 

om økonomi. Oslo Kommune hadde rett 

og slett ikke råd til å betale den dyre leien 

gårdeier krevde, og etter diverse forsøk 

på forhandlinger, ble leiekontrakten sagt 

opp. det betydde slutten for Rosenborg 

kino. 10 Siste film ble vist 15.juni 1980, 

den svenske komedien «Jeg er med barn». 

Ingen plakater eller oppslag opplyste om 

at dette var siste forestilling. Oslo Kinematografer 

valgte å la det hele passere i 

stillhet. Utenfor kinoen hadde likevel en 

liten gruppe entusiaster stilt seg opp, med 

sørgeflor og plakater der det blant annet 

sto «Nei til stenging av Rosenborg kino». 

Rosenborg var en middels stor kino med 

516 plasser, men allikevel intim og stemningsfull, 

og mange uttrykte skuffelse og 

vemod over at de nå måtte til sentrum for 

å se film. det var noe eget med å ha et 

kinotilbud i nærmiljøet. Allerede dagen 

etter siste forestilling begynte demonteringsarbeidene 

inne i salen. Sceneteppet 

og lerretet forsvant først, deretter bildene 

og sofaene i vestibylen. Kinostolene ble 

stående ennå en stund, dem ville gårdeier 

overta. I dag har et treningssenter flyttet 

inn i de gamle kinolokalene. Likevel er det 

ikke vanskelig å finne spor etter Rosenborg. 

Fasaden er i dag i det store og hele 

uforandret, baldakinen og de opprinnelige 

dørene er bevart, kun kinonavnet 

mangler. Også plakatkassene henger der 

fremdeles, selv om de nå reklamerer for 

helt andre ting enn film. 

Jarlen og Ringen - bydelskinoene 

Rosenborg var bare en av mange lokale 

kinoer som ble bygget i Oslo på 1930-tallet. 

Man ønsket at folk skulle ha et kinotilbud 

der de bodde, også øst i byen. På 

Grünerløkka hadde Parkteatret avløst 

Regina teater, som ble nedlagt så tidlig 

som i 1928, samtidig som Soria Moria 

åpnet på Torshov. I Gamlebyen, antagelig 

oppkalt etter Jarlegata like nedenfor,

Jarlen kino. 

hadde Jarlen kino sin åpningsforestilling 

11.januar 1938. Premierefilmen var det 

amerikanske dramaet «The big city» med 

Spencer Tracy i hovedrollen. Billettprisen 

var den samme som på alle utkantkinoene, 

1kr og 25 øre for billetten. I sentrum 

kostet det noe mer 11 . 

«Jalla» som kinoen ble kalt på folkemunne, 

ble oppført i funksjonalistisk 

stil i Åkerbergveien 56, inkorporert i 

en bygård som fylte alle behov; boliger, 

forretninger og forlystelse. dette var et 

tidstypisk trekk. Oslo fikk ingen nye, frittliggende 

kinobygninger, kinoen skulle 


være en del av folks dagligliv. Jarlens 

arkitekt var Knut Knutsen, og han hadde 

virkelig gitt østkanten et usedvanlig stilig 

og særpreget kinolokale, som ikke lignet 

mye på de provisoriske etablissementene 

langs Grønlandsleiret som hadde rådet 

grunnen bare et par tiår tidligere. 

Selve salen, med 449 sitteplasser, 

hadde en egenartet form: bred bakerst, 

deretter smalnet den fremover mot lerretet. 

Stolradene buet svakt. Taket var 

luftig og skrånet innover, nesten som i 

et kirkerom, og skaffet kinoen økenavnet 

«Likkista». Fargevalgene var også nøye 

11

12 

Jarlen kino. 

gjennomtenkt: ved inngangspartiet var 

koloreringen mørk og tett, så noe lysere i 

vestibylen, før man inne i salen møtte det 

lyse grønnmalte, nesten hvite taket. Man 

ønsket at himlingen skulle virke fjern, slik 

at rommet framsto større. 

I 1960 ledet Knut Knutsen oppussingen 

av kinoen, og til kontrast fra det nesten 

fargeløse taket, fikk Jarlen nå et nytt 

sceneteppe, mellomblått med fire hvite 

duer. Sammen med de røde stolene og 

den mørke brystningen med indirekte 

belysning, ble det skapt en helt spesiell 

atmosfære. Knutsen hadde samarbeidet 

med brukskunstneren Hjørdis Knutsen 

om nettopp farger og utstyr. 12 Vestibylen 

var også en liten funkisperle, med 

sin ovale billettkiosk i mørkt treverk, 

gulvet med kontraststriper, og elegante 


stålrørsstoler langs veggene. Taket var 

et særlig blikkfang, dekorert med tynne 

lysrør som dannet et stort sirkelmønster. 

den smakfulle innredningen gjorde at 

Jarlen ikke lignet noen annen kino. Man 

hadde virkelig gått inn for å gi publikum 

en stemningsfull og annerledes opplevelse, 

noe som nok særlig ble satt pris på i 

arbeiderstrøkene. På fasaden utenfor sto 

«Jarlen» skrevet i stor løkkeskrift-neon. 

denne ble senere fjernet da bygningen 

ble renovert og dekket med metallplater 

på 1970-tallet. 

Vi har sett at nedleggelsen av Rosenborg 

og kinoene på Karl Johan skyltes 

uheldige omstendigheter. de forsvant, til 

tross for gode besøkstall. For de mindre 

utkantkinoene ble tilværelsen langt tøffere. 

de strevde med å holde besøkstallene

oppe da fjernsynet bredte om seg, og 

folks krav til fasiliteter og underholdningstilbud 

økte. På 1960-tallet la Oslo 

Kinematografer ned både Ullevål, Nordstrand 

og Sinsen, disse kinoene var rett 

og slett ikke lønnsomme lenger. Også 

Jarlen slet tungt i denne perioden. Oslo 

Kinematografer ønsket likevel ikke nedleggelse, 

da de anså det som viktig å gi et 

tilbud til publikum også utenfor sentrum. 

I stedet ble det satt i gang ulike tiltak for 

å øke publikumstilstrømningen. Et av 

problemene var at Jarlen var en såkalt 

«reprisekino», en kino som fikk filmene 

når de allerede hadde gått en stund på 

de større premierekinoene. det sier seg 

selv at dette ikke var optimalt for en kino 

beliggende i utkanten. For Jarlen gikk det 

opp og ned. I 1972 skrev Arbeiderbladet: 

«dødsdømte Jarlen har doblet besøket. 

Ikke lenger snakk om nedleggelse» 13 , men 

i 1974 var Jarlen den kinoen i Oslo som 

gikk desidert dårligst. det ble forsøkt å 

gi Jarlen faste månedsprogram, som ble 

annonsert i god tid og ga publikum mulighet 

til å planlegge kinobesøket. Brosjyrer 

med filmprogrammet ble også distribuert 

til husstander i strøket, og dette hjalp noe 

på besøkstallene. I tillegg ble Jarlen også 

tatt i bruk som skolekino - et populært 

tiltak. I 1980 uttalte Oslo Kinematografer 

at det uansett ikke var aktuelt å legge 

ned flere kinoer; Rosenborg hadde vært 

et særtilfelle. I stedet ville man gi Jarlen 

en ny profil, ved å vise gamle klassikere 

som for eksempel «Tatt av vinden». dette 

ble en suksess, og besøkstallene steg med 

60% det påfølgende år. dessverre skulle 

den positive trenden igjen vise seg å være 

forbigående. Gamlebyen slet med fraflytting 

og forslumming, det var nesten bare 

eldre igjen i bydelen, bygningsmassen forfalt 

og skolen stengte. Publikumsgrunnlaget 

var ikke hva det engang var. det var 

dessuten dårlige parkeringsmuligheter 

ved kinoen, og i 1987 klaget byhistoriker 

Erik Melvold på at Jarlens repertoar viste 

lite mangfold. Action, kriminal, western 

og krig var ikke egnet til å trekke et bredt 

publikum. 14 det virket som tiden hadde 

løpt fra den gamle kinoen. de få barna 

som var igjen i strøket brukte imidlertid 

Jarlen til siste slutt. de pantet flasker for å 

se åttitallsklassikeren «dirty dancing», så 

ofte de klarte å skrape sammen nok penger 

til barnebilletten, som kostet tjue kroner. 

dessverre var det ingen vei tilbake for 

Jarlen kino. Besøkstallene var og ble for 

lave, og Oslo Kinematografer ønsket ikke 

lenger å subsidiere reprisekinoene med 

premierekinoene, og i desember 1988 ble 

siste film vist på Jarlen, komedien «Buster» 

med Phil Collins. I noen år etterpå 

ble salen benyttet som innvandrerkino, 

og et janitsjarorkester leide lokalene som 

konsertscene fram til 1997. deretter ble 

bygningen totalrenovert, fasadeplatene 

ble fjernet og eksteriøret tilbakeført til 

det opprinnelige, med lyseblå funkispuss 

og tidsriktige vinduer. Samtidig ble dessverre 

også kinosalen revet og bygget om 

til leiligheter. I dag finnes det ingen spor 

etter Jarlen kino, annet enn filmplakatene 

som henger i trappeoppgangene. Et 

lyspunkt er det likevel. På eldresenteret 

på Vålerenga vises det film i kinorommet, 

som går under navnet «Nye Jarlen». 

«Østkantens Gimle» lever på sett og vis 

videre. 

Et lignende livsløp hadde også Ringen 

kino på Carl Berners plass. Året 

etter Jarlen, altså i 1939, åpnet den i 

13

14 

Ringen kino. 

Trondheimsveien 110. Ringen var nok 

et eksempel på at Oslo kommune virkelig 

ønsket arkitektur av høyeste kvalitet. 

Aftenposten kunne melde at «kinostyrets 

bestrebelser for å skaffe byen vakre kinoteatere 

er både prisverdige og vellykkede». 

Ringens salong hadde grønne vegger 

og hypermoderne belysning, trefarget tak 

og rødt forteppe. Akustikken var utmerket. 

15 På baldakinen utenfor kunne man 

lese kinoens navn i store, svungne neonbokstaver. 

G’en var formet som en sirkel 

med hale, og var plassert helt i midten, 

som et blikkfang med henspill på kinoens 

navn. Inngangsdørene var flankert av to 

plakatkasser i messing. 

da Ringen åpnet, som Oslos 19. 

kino, var den siste planlagte reprisekino 


ferdig bygget. Til tross for at også denne 

kinoen lå i en større forretningsgård, 

var salens buede himling fullt synlig fra 

utsiden. Med sitt egenartede utseende 

tiltrakk Ringen seg mange skuelystne 

under byggeperioden. de som ikke visste 

hva bygningen skulle brukes til gjettet 

på ulike formål, luftskipshall var et av 

forslagene. Også navnet skapte diskusjon. 

Engelsborg, Ola Narr (etter friområdet 

like ved), Rosenhof og 1905 ble foreslått, 

men til slutt landet altså kinostyret på 

Ringen. At kinoen var vakker kan ingen 

bestride. 

I 1965 ble den ny fra innerst til ytterst, 

men det elegante, stilrene uttrykket ble 

beholdt. Arkitekt F.S.Platou, som hadde 

tegnet kinoen seksogtjue år tidligere,

Ringen kino. 

ledet arbeidene. Baldakinen fikk ny 

neon, der rettvinklede, modernistiske 

bokstaver stavet kinoens navn. Like 

under sto den aktuelle filmens navn, og 

på hver av kortsidene på baldakinen lyste 

en sirkel. de gamle tredørene ble byttet 

ut med nye av metall, og inngangspartiet 

ble flislagt og fikk kvadratiske lamper. 

Uttrykket fra fasaden ble tatt opp igjen 

i vestibylen, der fondveggen var dekket 

av små, firkantede keramikkfliser i vakre 

farger. Bak en spennende avlang søyle, 

lekent dekorert av Sigurd Winge, sto en 

bitteliten kiosk i lyst treverk. de lange 

sofaene langs veggen var trukket med 

kalveskinnsimitasjon. Inne i salen ble 

derimot de rette vinklene avløst av myke 

linjer. Antall plasser var minket fra 530 til 


463 slik at de besøkende fikk bedre plass 

til bena. Teakbrystningen var pusset opp, 

likeså det egenartede taket i naturtre. 

Veggene ble kledd med glassfibertøy i lys 

blått. Forteppet gikk i dristig oransje og 

fiolett, stolene i rødt. Lerretet var også 

utvidet, slik at man kunne vise filmer i 

bredere format. 16 

den påkostede oppussingen, der 

ingenting var overlatt til tilfeldighetene, 

viser at det på 1960-tallet ble satset 

for fullt på de små utkantkinoene. 

Ringen var også på dette tidspunkt 

blitt premierekino, og selv om 

publikumstilstrømningen på Ringen var 

bedre enn på Jarlen, Sinsen og de andre 

tidligere omtalte «problembarna», var 

ikke besøket utover 1970-tallet så godt 

15

16 

Ringen kino. 

som Oslo Kinematografer skulle ønske. 

En ny taktikk ble forsøkt. Ringen skulle 

bli en kino for «etternølere», det skulle 

altså vises relativt ny kvalitetsfilm som 

folk ikke hadde rukket å få med seg, for 

eksempel «Gjøkeredet», «Bugsy Malone» 

og Monty Python-filmene. dette til tross 

måtte også Ringen til slutt gi tapt. den 

gode beliggenheten midt i Carl Bernerkrysset 

hjalp ikke på besøkstallene og i 

1988 ble også Ringen lagt ned. 

I dag er lokalene bygget om til dagligvareforretning, 

men hvis man tar turen, 

er det overraskende mange spor å finne 

etter fordums kinodrift. Baldakinen er 

riktignok fjernet, men plakatkassene 

både ute og innenfor er intakte, likeså 


messingrekkverket og den lille helningen 

i gulvet ned mot vestibylen. Ved 

kassaområdet står faktisk ennå Sigurd 

Winges søyle, dessverre overmalt i hvitt, 

men med mosaikkdekorasjonens former 

godt synlig gjennom malingen. det mest 

fascinerende er likevel når man trår inn i 

det som engang var kinosalen. Her er alt 

inntakt; tak, buer, vegger, vinduet inn til 

maskinrommet, selv åpningen der lerretet 

engang hang er lett å få øye på. 

Gulvet heller ikke lenger og hele interiøret 

er nå hvitmalt, ellers er det bare hyllene 

med matvarer som forstyrrer bildet av 

min barndoms kino. det er ikke sikkert de 

ansatte tror jeg er helt vel bevart, der jeg 

vandrer rundt blant blomkål og grillribbe

og kikker salig opp i taket. For øvrig kan 

salen også beskues utenfra, den har en 

karakteristisk form som skiller seg ut fra 

den øvrige bygningsmassen. det er også 

rørende å konstatere hvor liten Ringen 

kino egentlig var, der den lå inneklemt i 

fasaden mellom et bingolokale og ulike 

forretninger, ganske annerledes enn 

dagens store kinosentre. I Sverige finnes 

fremdeles noen slike «kvarters-biografer» 

som tar oss tilbake til en svunnen tid. I 

Oslo har vi nå kun Gimle tilbake. Kanskje 

var det umulig å drive lønnsom nærkino 

på østkanten, men med tanke på gentrifiseringen 

områdene rundt Carl Berner har 

gjennomgått, og den påfølgende befolkningsveksten, 

ville det vært interessant å 

se om en kino som Ringen i dag ville hatt 

livets rett. det får vi aldri vite. derimot 

har et nytt kinosenter i Sannergata ikke 

langt unna overtatt Ringen-navnet, og her 

går virksomheten så det suser, med gode 

besøkstall. det finnes igjen en Ringen 

kino i hovedstaden! 

Sentrum kino – funkis på sitt beste 

da Samfunnshuset, tegnet av Ove Bang, 

reiste seg på Arbeidersamfunnets plass 

1934-41, fikk Oslo et av byens fineste 

funksjonalistiske bygg. I tillegg til butikker, 

kontorer og mindre møterom, fantes 

den store samfunnssalen, og under den, 

med inngang fra gateplan, Sentrum 

kino. Sentrum var ment å skulle avløse 

Verdenstheateret, som kommunen 

hadde leiekontrakt med ut året 1940, og 

var nok et ledd i Oslo Kinematografers 

fornyelsesprosess av Oslokinoene. «Et 

kinoteater i blått» ble Sentrum kalt i 

Aftenposten i mars samme år 17 , og denne 

poetiske beskrivelsen passer godt på 

Oslos kanskje flotteste funkiskino, med 

unntak av Klingenberg. Hele 1206 plasser 

hadde salen, balkong inkludert. 

Stolradene i lyst treverk buet svakt og 

fargesettingen var utsøkt. Annethvert 

sete var trukket i rødt, annethvert i svakt 

mosegrønt. Veggene gikk i mørkeblått 

og hvitt, og sceneteppet tok opp igjen 

denne blåfargen, blandet med vertikale 

striper i grønnfargen fra stoltrekkene. de 

avrundede hjørnene rundt scenekantene 

harmonerte med de grasiøse linjene langs 

veggens brystning, balkongens svungne 

avslutning og de sirkulære lampene 

som kastet et mykt lys oppover. Salens 

oppbygning var så gjennomført at man 

nesten ikke kunne si hvor taket begynte 

og veggene sluttet - det hele fløt perfekt 

sammen. 

det var Ove Bang selv som sto for all 

innredning av Samfunnshuset: både 

fargevalg, armatur, lamper o.l., og Sentrum 

var virkelig en spektakulær kino, 

som ga et overveldende inntrykk. Over 

inngangen fantes en lang baldakin med 

«Sentrum» i stor, rød neon. Vestibylen 

var like smakfull som kinosalen, med 

åpne flater og innbydende materialer. 

det var ikke rart man gledet seg til kinoen 

skulle åpne 2.påskedag 1940, med filmen 

«Ninotschka» med Greta Garbo i hovedrollen. 

det var sendt ut invitasjoner, og 

det ble arbeidet natt og dag for å få kinoen 

klar til åpningen. Så kom krigen. Sentrum 

kino og Samfunnshuset for øvrig ble tatt 

i bruk av tyskerne, og Oslos innbyggere 

måtte se langt etter sin nyeste kino. Ikke 

før 26.desember 1945 kunne den endelig 

tas i bruk igjen. Heldigvis hadde de tyske 

okkupantene stelt pent med interiøret, og 

den framsto snart i sin opprinnelige prakt. 

17

18 

I 1956 ble vestibylen i tilegg utsmykket 

med nonfigurative veggmalerier av Inger 

Sitter og Carl Nesjar. Nå begynte en aktiv 

periode for Sentrum. I tillegg til å være 

kino, ble den brukt til bl.a. konserter, 

boksestevner, streikemøter og barneforestillinger. 

I 1965 spilte selveste Leonard 

Cohen på Sentrum kino. den mest kjente 

hendelsen kinoen var midtpunkt i, var 

nok likevel premieren på filmen «Rock 

around the clock» i 1956. Mange mener 

at det var denne kvelden Oslo mistet sin 

uskyld. det som i alle fall er sikkert, er at 

rockemusikken inntok byen, og at ungdomskulturen 

ble aldri helt den samme 

etterpå. Under selve forestillingen klokken 

21.00 hadde det meste gått rolig for 

seg. Noen par danset litt utenfor kinoen, 

noen hylte og skrek litt, men alt var under 

kontroll. Så, etter filmen, brøt tumultene 

ut. Ungdom strømmet ut fra kinosalen, og 

oppildnet av stemningen og gleden over 

musikken, inntok de gatene omkring. de 

ropte på «mere rock, mere rock» og etter 

hvert utartet opptøyene til den grad at 

ruter ble knust, trafikkskilt veltet overende, 

og en ung bilist ble slått ned da 

han forsøkte å roe gemyttene. Kinodirektøren 

tok det hele med ro. Han mente at 

ungdom er og blir ungdom, han så ingen 

grunn til å overdramatisere og ta filmen 

av plakaten. dette skjedde da heller ikke. 

Selv hadde han klart å holde seg fra å 

«rokke og rolle», selv om han måtte innrømme 

at rytmene var svært smittende. 18 

Utover på 1970-tallet gikk det ikke 

like bra for Sentrum. den nedadgående 

besøkstrenden gjorde seg gjeldende også 

på denne kinoen, og Oslo Kinematografer 

tenkte nå helt nytt. de ønsket i 1979 

å bygge sitt første kinosenter. Valget sto 

mellom Sentrum og Eldorado, og Sentrum 

ble sett på som best egnet, ettersom 

Eldorado var gammel, brannsikkerheten 

var dårlig, og de to kinoene lå svært nær 

hverandre. det var ingen vits i å satse 

på dem begge. På Sentrum var planen 

å bygge om den enorme salen til seks 

mindre saler. den største, som skulle plasseres 

på den daværende parkett, skulle få 

510 plasser. I planet over denne var det 

planlagt to saler med henholdsvis 140 og 

150 plasser, og balkongen skulle bygges 

om til to saler, med 50 og 90 plasser. I 

tillegg skulle det komme en sal med 75 

plasser i mellometasjen, og en videokino 

i underetasjen. 

det er god grunn til å være takknemmelige 

for at disse planene aldri ble 

gjennomført og at man i stedet klarte å 

bevare salen relativt inntakt. Med tanke 

på bygningens unike kvaliteter, ville en 

slik ombygging og oppdeling i mindre 

enheter vært en katastrofe. I stedet ble 

det Eldorado som ble kinosenter. Etter 

nøye vurdering kom Oslo Kinematografer 

fram til at det ville bli enklere å gjennomføre 

planene der. På Eldorado eide 

de lokalene selv og sto dermed helt fritt 

i forhold til hvordan de ville utforme de 

nye kinoene. Sentrum havnet derimot 

i en bakevje. det var umulig å fylle den 

store salen hver kveld, og det ble satset på 

utleievirksomhet; blant annet gikk Tramteaterets 

høstrevy av stabelen på Sentrum 

i 1985. det gikk allikevel mot slutten for 

Sentrum kino. Sammen med Ringen og 

Jarlen ble den nedlagt 7.desember 1988. 

disse tre kinoene hadde samme år hatt et 

samlet underskudd på åtte millioner kroner 

og et publikumsbelegg på kun 7-8%. 

Kinomaskinist Sture Jansson på Sentrum

Sentrum kino. 

var med på å stenge sin tredje kino, tidligere 

hadde han arbeidet på Palassteateret 

og Victoria. Siste spilledag på Sentrum 

viste han to forestillinger med Poltergeist 

III for et svært fåtallig publikum, deretter 

var det kroken på døra. Likevel skulle 

det vise seg at Sentrum ikke var død. det 

varte ikke lenge før lokalene gjenoppsto 

som Sentrum scene, en rockeklubb med 

konserter, og etter hvert også egen filmklubb. 

I 1993 startet «Underdog Kino 

Klub» opp, og kunne med glede konstatere 

at den gamle kinokiosken fremdeles 

sto der og at de gamle stolradene på 

balkongen var inntakt med askebeger 

og det hele. I vestibylen hang en gammel 


plakat med 80-tallets billettpriser. dem 

hadde filmklubben tenkt å videreføre. 

Underdog kjørte film tre til fire dager i 

uka, fra søndag til onsdag, og viste seg å 

være levedyktige. Filmen hadde gjenoppstått 

på Sentrum, om enn for en stakket 

stund. 19 

I 1997 kjøpte Olav Thon kjøpte hele 

Samfunnshuset av Oslo Arbeiderforening. 

det var snakk om å gjøre om kinosalen til 

dagligvarebutikk, men dette ble heldigvis 

avverget. Thon klarte istedet å ødelegge 

utsmykningen i vestibylen, ved å sage 

ned deler av Inger Sitters veggmaleri og 

føre en dør tvers igjennom kunstverket. 

Resten ble dekket av gipsplater. Thon 

19

20 

forsvarte seg med at arbeidet var i dårlig 

forfatning og påsto at han ikke hadde 

gjort noe galt. Enhver med kulturhistorisk 

interesse vil nok være dypt uenig. 

Heldigvis slapp kinosalen unna, og er 

ennå i god stand. Fra 2006 er Sentrum 

igjen konsertscene. Stolene i parkett er 

fjernet, likeså sceneteppet, men i det store 

og hele er det opprinnelige interiøret godt 

bevart. På baldakinen lyser fortsatt de 

røde neonbokstavene, og det er mulig å 

oppleve gamle Sentrum kino nesten som 

den engang var. 

Edda – drabantbykinoen 

på Kalbakken 

Med Jarlen, Ringen og Sentrum 

var mellomkrigstidens optimistiske 

kinobygging over. Til tross for at det etter 

krigen var nok av andre problemer å ta 

tak i, foreslo kinodirektør Arnljot Engh 

allerede i 1946 at byen måtte få åtte nye 

kinoer, som skulle stå ferdig mellom 1949 

og 1953. dessverre ble ingen av planene 

realisert. Fram til midten av 1960-tallet 

ble det ikke åpnet en eneste ny kino i 

Oslo. det var vanskelig nok å fylle de store 

salene som allerede fantes, og skulle en 

kino drives lønnsomt, måtte den ha den 

beste lyd- og bildeteknologi, de nyeste 

filmene, god komfort - kort sagt, den måtte 

gi folk en underholdningsopplevelse de 

ikke kunne få noe annet sted. 

Fjernsynet var som kjent blitt kinoens 

farligste konkurrent. Vi har sett at det 

var tøffe tider for bydelskinoene, med 

nedleggelser og lave besøkstall, men i de 

nye drabantbyene virket kinogrunnlaget 

å være annerledes. Mens indre by ble 

fraflyttet, fikk drabantbyområdene et 

innbyggertall tilsvarende en vanlig norsk 

småby. Kinostyret begynte så smått å se 

på muligheten for et kinotilbud i disse 

delene av Oslo, og de to områdene som 

var mest aktuelle, var Lambertseter og 

Groruddalen. det ble uttalt at hvis det 

ikke var mulig å drive lønnsom kino i 

Groruddalen, der befolkningsgrunnlaget 

var på ca.65 000 mennesker, kunne man 

like gjerne slutte å bygge kinoer i Norge. 20 

Likevel fikk drabantbykinoene en trang 

fødsel. Kinodirektøren var usikker på 

prosjektet. det bodde flest ungdommer 

i drabantbyene mente han, og disse vil 

heller trekke ned mot sentrum for å gå 

på kino. I stedet kom han med forslag om 

å bygge en ny kino ved Konserthuset, og 

likeledes en på tomten til Hotell Viking 

(nå Royal Christiania), men det ble med 

planene. de påtenkte prosjektene trakk 

i langdrag, og mens drabantbybeboerne 

ventet, fantes det flere små, private lokalkinoer 

som, til tross for kinomonopolet i 

hovedstaden, hadde konsesjon til å vise 

film noen dager i uka. Blant disse var 

Folkvang på Høybråten, Furuset kino 

og Godlia i Godlia velhus, sistnevnte er 

fremdeles i drift. 

På Lambertseter var det imidlertid 

langt til nærmeste tildbud. Allerede på 

midten av 1950-tallet var drabantbyen 

ferdig utbygget, men beboerne måtte 

vente nesten ti år på kinoen sin. Først 

etter en langvarig krangel om kostnader 

og en til tider stillestående byggeprosess, 

kunne Symra åpne 2.juledag 1965. Oslos 

første kino etter krigen var et faktum og 

lokalbefolkningen elsket Symra fra første 

dag. Både barne- og voksenforestillingene 

ble godt besøkt, noe som for alvor 

satte fart i siste innspurt av kinoplanene 

i Groruddalen.

Symra kino. 

Allerede i 1961 hadde Oslo Kinematografer 

fått tilbud om å leie lokaler i det nye 

Høyres Hus på Kalbakken, som i tillegg til 

kino skulle inneholde et større varehus, 

flere mindre butikker, samfunnshus, 

restaurant, møtelokaler, konferanserom 

og kontorer. Året etter gikk arkitektene 

Torp, Torp & Gjestvang så smått i gang 

med tegningene, men ikke før i mai 1965 

kunne byggingen starte. Sluttresultatet 

ble imidlertid bemerkelsesverdig. 

Edda ble ikke finansiert av skattemidler, 

men med billettinntekter fra andre 

kinoer. Likevel sparte man ikke på noe. 

Man ønsket at den nye kinoen skulle tilfredsstille 

den mest kresne kinogjenger. 

Edda fikk 441 plasser, utstyr for å vise 


både cinemascope (et spesielt bredfilmformat), 

widescreen og normalfilm, og 

det var en helt særegen kino som åpnet 

2.juledag 1966, nøyaktig ett år etter 

Symra. Interiør og materialer var i tidens 

farger; dyp gråblå bak i salen, vekslende 

til mørk ask nedover langs sideveggene. 

Også taket gikk i bruntoner. Gulvteppet 

og kinostolene var i mørkerødt, mens de 

to forteppene hadde en gyllen farge. den 

diagonale midtgangen ga salen et originalt 

uttrykk. 

Belysningen kom fra kvadratiske lamper 

i ulik høyde, spredt asymmetrisk rundt 

i taket. På fasaden mot Trondheimsveien 

kunne man lese kinoens navn i rød neon, 

med vikinginspirert font. Avisene kalte 

21

22 

den nye kinoen «smakfull» og «nydelig», 

den ble rett og slett beskrevet som «ikke 

dagligdags». 21 På åpningsdagen var både 

ordfører Rolf Stranger og kinodirektør 

Engh tilstede for å kaste glans over 

begivenheten. Røde julestjerner og hvite 

krysantemer flankerte lerretet, og Edda 

hadde til og med et eget kinoorgel, som 

ga en hel liten konsert mens de innbudte 

ventet. Åpningsfilmen var «Russerne 

kommer, russerne kommer», hvilket gledet 

formannen i Grorudvelenes forening; 

han håpet at Edda kunne vise moderne 

filmer, egnet til å skape debatt. 

det tok litt tid før besøkstallene på 

Edda tok seg opp. det var naturlig å 

sammenligne med Symra, og i 1969 gikk 

Edda fortsatt ikke så godt som man hadde 

håpet. Etter hvert ble Edda bedre innarbeidet 

i folks bevissthet, man begynte 

kino i nærmiljøet, og besøkstallene steg, 

men kinoen slet hele tiden med de samme 

problemene vi har sett hos andre bydelskinoer 

ved inngangen til 1970-tallet. 

Man kan kanskje si det var dristig å 

satse på en ny utkantkino når tidene var 

så vanskelige. Edda, Jarlen og Parkteatret 

gikk med store underskudd og var 

kinostyrets hodepine. Hva kunne man 

gjøre for å bedre besøkstallene? det var 

imidlertid aldri snakk om å legge ned 

Edda. Man ønsket å opprettholde et tilbud 

i drabantbyene, og barneforestillingene 

om formiddagen var alltid smekkfulle og 

svært populære. 

I 1975 hadde Groruddalen fått enda 

en nærkino, Stovner Amfi, som viste film 

onsdager og torsdager. Begynnelsen 

av 1980-tallet var gullårene for denne 

kinoen, som hadde en egen filmklubb, og 

også her stappfulle hus på barneforestillingene. 

Kinoene i Groruddalen gikk lysere 

tider i møtet, om enn for en stakket stund. 

Oslo Kinematografer gjorde nemlig det de 

burde gjort mye tidligere, og oppgraderte 

i 1986 Edda til premierekino. det 

var det som skulle til. Besøkstallene steg 

umiddelbart, med 36,5% i forhold til året 

før, og i 1989 slo de alle rekorder: Edda 

kunne vise til en publikumsøkning på 

hele 116%. Suksesskomedien «En fisk ved 

navn Wanda» var en medvirkende årsak, 

men like viktig var det faktum at Edda nå 

fikk storfilmene samtidig som kinoene i 

sentrum. dengang assisterende kinosjef 

Ingeborg Moræus Hanssen uttalte at det 

var viktig å satse på lokalkinoene, de 

spilte en sentral rolle i folks kulturelle 

nærmiljø, men til tross for den evige 

debatten om hvordan man kunne skape 

liv og interesse rundt utkantkinoene, var 

ikke Moræus Hanssen åpen for at Edda 

skulle kunne brukes til kafévirksomhet, 

utstillinger og lignende. På Kalbakken 

skulle det kun være kino. 22 

det forelå imidlertid planer om å bygge 

om Edda til kinosenter; en stor sal med 

200 plasser, og en mindre med 60 plasser. 

dermed kunne man gi publikum et 

bredere tilbud, og det ville være lettere 

å fylle forestillingene. det er umulig å si 

om dette ville hjulpet Edda til å overleve. 

Ombyggingen ble nemlig ikke noe av, og 

1990-tallet snudde den positive bølgen. 

Moræus Hanssen var i mellomtiden rykket 

opp til kinosjef og talte ikke lenger 

drabantbykinoens sak, hun var mer opptatt 

av det nye kinosenteret i Vika. I 1989 

hadde avisoverskriftene vært «Satser på 

Edda», i 1997 sto det «Edda legges ned». 

I stedet for å se på mulighetene for å 

skape et kultursentrum rundt Edda, gikk 

Oslo Kinematografer enstemmig inn for 

nedleggelse. de mente det ikke lenger

var driftsgrunnlag på Kalbakken og at 

det kun var i sentrum folk gikk på kino, 

dette til tross for at filmen om Mr.Bean 

gikk godt på Edda høsten 1997. 

Bydel Grorud gikk imot stenging av 

kinoen, men det var for sent. Som et siste 

desperat forsøk ble vedtaket om nedleggelse 

utsatt til etter bydelsutvalgsmøtet 

«Redd Edda» var blitt holdt. Et hurtigarbeidende 

utvalg var blitt satt ned, men 

de klarte ikke komme med de konkrete 

forslag Oslo Kinematografer krevde. det 

fantes verken økonomi eller ressurser i 

bydelen til å redde Edda. 23 I begynnelsen 

av desember 1997 gikk siste forestilling 

på Groruddalens eneste kino, samme dag 

som det nye kinosenteret i Vika åpnet. de 

ansatte ble overført dit, og Edda forsvant 

i stillhet. 

Stovner Amfi var på dette tidspunkt 

for lengst forsvunnet. Nå finnes det 

få spor etter kinodrift i Høyres Hus 

og kinolokalene er bygget om til 

dagligvareforretning. det må være lov å 

sette spørsmålstegn ved det faktum at det 

ikke er mulig å drive kino i et så folkerikt 

område som Groruddalen. Kanskje var 

beliggenheten feil; Kalbakken er ikke det 

store butikksentrum man reiser til, det er 

definitivt ikke der ting skjer. Kanskje ble 

heller ikke kinoen drevet riktig i forhold 

til hvilke filmer den fikk, og når. Heldigvis 

finnes det fortsatt en drabantbykino i 

Oslo. På Lambertseter blir Symra nå satset 

på for fullt, den rustes opp og blir en del 

av et stort forretningssenter. Fremtiden 

burde være sikret. 

Tove Solbakken har mastergrad i kulturhistorie 

ved UiO og er for tiden formidler 

ved Oslo Museum. 

Noter 

1 dahl, Gripsrud, Iversen, Skretting, Sørensen: 

Kinoens mørke-fjernsynets lys 1996 

2 Stensby, Petter: ”Oslo Kinematografer gjennom 

60 år. Kulturbedrift med ny giv” St.Hallvard 

4/86 

3 Social-demokraten 26.08.1914 

4 da jeg var på kino i Oslo, Oslo Kinematografer 

2001 

5 Aftenposten 14.01.82 

6 Christensen, Arne Lie: Karl Johans fasader 2007 

7 St.Hallvard 4/86 


9 «Et liv på kino – kinobetjent Ivar Auraas 

forteller» Stensby, Petter St.Halvard 4/86 


11 Jan Erik Nielsen, Kampen Historielag 

12 Arbeiderbladet 03.08.1960, Aftenposten 

09.08.60 

13 Arbeiderbladet 04.11.72 





18 Arbeiderbladet 20.09.55 & 21.09.56 



21 Aftenposten 27.12.66, Arbeiderbladet 27.12.66 

22 Akers Avis Groruddalen 20.08.86 

23 Aftenposten 07.10.97 & 16.10.97 

Annen litteratur: 

Blakstad, Gudleif & Munthe-Kaas, Herman: Arkitekt 

Ove Bang – hans læreår og virke 1943 

Furberg, Kjell: Svenska Biografer 2000 

Oslo Byleksikon 

Oslo Kinematografer gjennom 25 år, 1926-1951 

Oslo Kinematografer 40 år, 1926-1966 

Oslo Kinematografer 1926-1986 Bilder fra Oslos 

kinohistorie 

diverse aviser og klipparkiv 

23

24 

Raseringen av Kontraskjæret 

Lars Roede 

I 2010 var det 40 år siden Skansen ble revet for å gjøre Akershus mer synlig 

i bybildet. Lotte Sandberg markerte åremålet i Aftenposten 29. juli i fjor og 

kalte det et feilgrep, men unnlot å nevne det mer massive feilgrepet som fulgte 

da hele Kontraskjæret ble sprengt i filler. Siden forgjengernes handlinger 

bør bedømmes etter datidens normer, er det forståelig at en riksantikvar 

med forankring i mellomkrigstidens verdisyn ønsket funkisbygget bort 

for å gi riksklenodiet verdigere omgivelser. Mindre forståelig er det at han 

ville fjerne et anerkjent kulturminne – terrenget med spor av festningens 

contrescarpe og glacis – for å lage en uhistorisk rekonstruksjon av det 

samme terrenget. 

Skansen 

da Skansen ble revet, var restauranten 43 

år gammel – en vanskelig alder for byggverk. 

Omdømmet er gjerne på et lavmål 

når de runder førti, og da er de spesielt 

utsatt for rivning eller radikal modernisering. 

Men overlever de kriseårene, er 

prognosene for et langt liv gode. Modernismen 

er nå så vel ansett at Norges første 

funksjonalistiske monumentalbygg ville 

ha vært et fredet kulturminne om det 

hadde overlevd midtlivskrisen. 

Slik ble Skansen omtalt av Aftenposten 

4. mai 1927, like før åpningen: «Om 

Skansens arkitektoniske utformning vil 

der sikkert opstaa strid og diskussion. 

Paa mange virker den irriterende enkel. 

det litt haarde, kjølige præg vil imidler- 

tid nok bli dæmpet eller forsvinde, naar 

farvene, løvet og blomstervældet utfolder 

sig». Men bygningen ble godt mottatt, og 

folkeopinionen aksepterte raskt denne 

banebryteren for funksjonalismen. 

Førti år senere var begeistringen 

kjølnet. Skansen hadde fått mange 

konkurrenter, og tiden hadde løpt fra 

danserestauranter av denne typen. I 1960årene 

ble den til ungdomsrestauranten 

Rondo. den ble aldri noen helt stor 

suksess, alkoholfri som den måtte være 

når kommunen sto bak. Uterestauranten 

forsøkte enda en ny giv ved å introdusere 

pizza og scampi fritti på sin italienske 

avdeling. Mens restauratørene strevde for 

å holde Skansen, arbeidet sterke krefter 

for å få den bort.

Stormen på Skansen 

Rivningsplanen ble modnet i lukkede 

rom, og hverken Bymuseets klipparkiv 

eller Riksantikvarens korrespondansearkiv 

kaster fullt lys over prosessen. Men 15. 

februar 1962 varslet Aftenposten: «Akershus 

– Nu er det ’Skansen’ det gjelder». 

Formannen i Akershus slotts venners 

terrengkomité fortalte at «… nu gjelder 

det Skansen. Terrenget her er et utpreget 

forterreng for Akershus, og det har lenge 

vært planer om å rive Skansen». Riksantikvar 

Roar Hauglid sa seg helt enig: «… 

her har man virkelig en anledning til å få 

frigjort den eneste bevarte rest av festningens 

forterreng. Med et grøntanlegg 

her vil murene komme helt og fullt til sin 

rett og først da vil Akershus komme inn i 

FOTO: MITTET , CA 1930 / OSLO MUSEUM 

Skansen og Rådhusgaten ca. 1930. Kontraskjæret er intakt som østvegg i Rådhusplassen. 

bybildet igjen fra denne side. Nu skjules 

borgen først og fremst av ’Skansen’ og 

dernest av den sterkt skjemmende forstøtningsmur 

nederst i Rådhusgaten. Herfra 

skulle terrenget gli mykt og naturlig, med 

et grønt gressteppe opp mot Akershus. 

da, og først da vil den gamle festning bli 

det i bybildet som den bør være, – nu er 

jo Akershus stengt ute fra byen nær sagt 

på enhver tenkelig måte». 

Hauglid utdypet rivningsønsket i et 

innlegg han sendte til alle Oslo-aviser 

17.10.1964 for å protestere mot et foreslått 

tivoli på Kontraskjæret. «Kontraskjæret 

vil sammen med Skansen-området bli 

utlagt til et sammenhengende grønt-areal 

som skal stige opp mot festningsmurene 

fra Rådhusplassen og fra Rådhusgaten; en 

25

26 

Få vet at den ferdige restauranten lignet lite på forprosjektet, omtalt i Aftenposten 24. september 

1926: «’Schou-skansen’ ved Akershus færdig 1ste juni 1927. Endelig faar Oslo sit sted mot sjøen. 

Saken gikk iorden i bystyret igaaraftes». Byggherren var Schous bryggeri, som fikk konsesjon til å 

oppføre og drive restauranten i 30 år, med forbehold om rett for kommunen til å ekspropriere den 

når som helst. Lars Backers planer var da så langt kommet at han håpet på byggestart samme 

høst. Forprosjektet var en kvartsirkelformet bygning som åpnet seg mot Pipervika og aftensolen 

og favnet en terrasse for uteservering til 2000 gjester. Spisesalen i hele husets lengde kunne 

romme 500. Ifølge reportasjen ville man få «god mat til rimelige priser, en hurtig servering og øl 

av den rette temperatur like fra fat». Arkitekten visste hva som krevdes av et nybygg ved Akershus: 

«Jeg var straks paa det rene med at det gjaldt at undgaa at lage noget romantisk i stil med den 

gamle borg. Det kunde ikke bli andet end falsk og latterlig. Jeg har i stedet under planlæggelsen 

stræbt efter at naa det mest saklige, det enkleste og greieste. Og jeg har forsøkt at la materialet 

– beton, jern og glas – komme vakkert og naturlig til sin ret. Romantikken vil allikevel de mange 

gamle trær og den vidunderlige utsikten besørge». 

FOTO: WILSE, CA 1940 / OSLO MUSEUM 

Etter at nedre del 

av Rådhusgaten ble 

utvidet til dobbelt 

bredde rundt 1940, 

ble Skansen liggende 

ytterst på et stup over 

«en sterkt skjemmende 

forstøtningsmur».

Reportasje i Norges Handels- og Sjøfartstidende 3. september 1970. Skansen er revet, mye av 

Kontraskjæret er sprengt vekk, og forstøtningsmuren mot Rådhusgaten står for fall. På bildet ser 

vi baksiden som vendte inn mot det bortsprengte fjellet. 

idé som var knesatt allerede i den svenske 

arkitekt Per Åke Fribergs i 1953 premierte 

utkast til regulering av Akershus-området, 

og hvoretter festningens murer ’skal få 

resa sig ostört ur en mäktig grässlätt’. På 

denne måten vil adgangen til og kontakten 

med Akershus bli en helt annen enn i dag, 

og festningen vil igjen tre inn i bybilledet 

på en måte som er riksklenodiet verdig».1 

Akershus måtte få kneise på sin klippe, 

som den fjellfestningen den bare delvis 

var. Arkitektkonkurransen i 1953 var 

vendepunktet som la premissene. Rivning 

inngikk siden i alle planer for Kontraskjæret, 

som ble til i samarbeid mellom Oslo 

kommune, Akershus slotts terrengkomité 

og Riksantikvaren. 

«Siste sommer på Skansen», varslet 

pressen i april 1970. I august hadde 

avisene daglige reportasjer om hvordan 

rivningen skred frem. «Som kjent måtte 

bussene og Skansen bort fordi det her 

skal bli et skrånende grøntanlegg som 

skal trekke Akershus festning inn i 

bybildet. 35 000 kbm fjell og løsmasse 

skal sprenges og graves ut for å gi denne 

skråning, alt skal dumpes i eller ved 

Bestumkilen».2 16. oktober kunne 

Aftenposten rapporterte: «Skansen 

jevnet med jorden. … Enkelte vil synes 

at dette er sørgelig, men andre er glade 

for at man endelig har fått fjernet dette 

monstrum av en bygning tett opp til vollene 

på Akershus festning». 

27

28 

det kom få protester. Bymuseets 

klipparkiv har bare ett motinnlegg. 

Kunsthistorikeren Stig Andersen advarte 

16. april 1970 i Arbeiderbladet mot å rive 

«Skansen – et kulturhistorisk dokument». 

Han omtalte ikke rivningssaken isolert, 

men trakk også inn planen om å 

omdanne Kontraskjæret til en skråning. 

dette terrenginngrepet ble aldri like 

påaktet, enda det var hovedsaken 

for Riksantikvaren og begrunnelsen 

for å rive Skansen, slik det fremgår 

av avisreportasjene. Skansen fanget 

naturlig nok oppmerksomheten som et 

iøynefallende landemerke, og med tiden 

fikk den også sin posthume anerkjennelse 

som pionerverket i norsk funksjonalisme. 

Kontraskjæret 

«Ved å beholde høyden – og Skansen – vil 

en … bevare en av de siste rester av naturlig 

terreng i Oslo by», skrev Andersen. 

Han kunne gjerne ha tilføyd at Kontraskjæret 

med skrenten mot Pipervika i seg 

selv var et ukrenkelig historisk minnesmerke 

og den naturgitte forutsetningen 

for borgen og byen. Tapet av veggen mot 

Vika ville gjøre byhistorien mindre leselig. 

Fjellryggen med skrenten mot 

Pipervika var en forutsetning da Håkon 

V anla Akershusborgen omkring 1300. 

Christian IV utnyttet den i 1624 både 

i vollanlegget rundt Christiania og i 

festningens utenverker. Østenfor lå det 

opprinnelige terrenget slakt skrånende 

ned mot Bjørvika. Her ble snorrette gater 

og rektangulære kvartaler stukket ut 

etter grovplanering.3 I øvre del av byen 

ville grunnleggeren stykke ut små tomter 

hvor mindre bemidlede borgere kunne 

bygge sine beskjedne boliger, mens rike 

kjøpmenn skulle få store tomter nederst 

ved havnen. Han viste omtanke for 

borgere uten kapital til å bygge selv ved 

å kreve at byggherrer som fikk en av «de 

bedste og beleiligste Pladse» også skulle 

overta og bebygge en tomt «oppe i Byen, 

hvorudi Haandverksfolk for Leie kan have 

deres Værelse».4 Kongens sosiale program 

er fremdeles lesbart i selve byplanen, 

som har de største kvartalene ytterst mot 

havnefronten i dronningens gate. Videre 

vestover blir kvartalene mindre, og vest 

for Kongens gate har de en tilnærmet 

standard bredde. disse vestre kvartalene 

var lagt til rette for utstykking i relativt 

smale «normaltomter» med bakre grense 

i midtlinjen. 

Før bybrannen i 1686 hadde Kontraskjæret 

tre kvartaler med tett bebyggelse 

sør for Rådhusgaten, fra forlengelsen av 

Øvre Slottsgate til Øvre Vollgate. I tillegg 

lå en husrekke på vestsiden av Øvre Vollgate. 

Husene var for det meste i lafteverk 

eller bindingsverk, for murtvangen ble 

aldri håndhevet konsekvent, og slett ikke 

i håndverkerstrøkene. All bebyggelse vest 

for Akersgaten strøk med ved brannen i 

1686. den begynte etter et lynnedslag i 

tårnet på Hellig Trefoldigheds kirke ved 

Torvet og spredte seg raskt til den brannfarlige 

trebebyggelsen vestenfor. Kirken 

var ikke verre skadet enn at den kunne 

ha vært reparert, men de militære trumfet 

igjennom at den skulle rives fordi den lå 

i veien for festningens artilleri. Samtidig 

fikk de innført byggeforbud på branntomtene 

sør for Rådhusgaten, på området 

som senere ble kalt Kontraskjæret. det ble 

brukt til å utvide festningen og gi den et 

friere skytefelt.

Utsnitt av Geelkercks kart over Christiania og Akershus 1648. Byen var da ferdig utbygget innenfor 

vollene, og på det senere Kontraskjæret lå fire kvartaler med bebyggelse som ikke ble gjenreist 

etter brannen i 1686. Christiania Torv er forresten tegnet inn feil gatekryss, det ligger i neste 

kryss vestenfor. Original i Stens Kartverk. 

Dette kartet fra ca. 1720 viser Kontraskjæret uten bebyggelse, fordi området ble brukt til å utvide 

festningen med en ytre voll, en contrescarpe med glacis. Glaciet er vist med grønn strek på kartet. 

Østre del av vollen rundt byen er revet, og den nye Domkirken er oppført utenfor. 

29

30 

Utsnitt av Næsers kart over Christiania fra 1858. Christian IVs murer med den spisse Escarpe 

de Nord mot nordvest er markert med kraftig strek. Nordenfor er Hornverket det eneste som 

er i behold av utenverkene fra siste del av 1600-tallet. Utenfor dette vises den dekkede vei, 

contrescarpen og glaciet med tynn strek. Glaciet strakte seg helt fram til den gamle Rådhusgaten. 

Av cotene på kartet fremgår det at glaciet skrånet slakt ned mot det flate Kontraskjæret. Men der 

Skansen ble oppført, stakk det opp en liten kolle som inngikk i byvollen fra 1600-tallet. 

Contrescarpen 

Etter at det var ryddet i ruinene, strakte 

branntomten seg som en nesten vannrett 

slette fra Hornverket til Rådhusgaten. På 

denne esplanaden fikk festningen en tørr 

vollgrav med en dekkvoll eller contrescarpe 

(derav navnet Kontraskjæret), og 

utenfor denne et slakt skrånende glacis 

som kunne bestrykes fra festningen. Etter 

at festningen ble deaktivert i 1818, ble 

store deler av utenverkene revet og lagt ut 

til offentlig bebyggelse. Bare Hornverket 

på nordsiden fikk ligge i fred. Lenge var 

også glaciene på Kontraskjæret synlige i 

terrenget, selv om jordvollene etter hvert 

må ha sunket sammen og blitt mindre 

tydelige. På Næsers kart fra 1858 er de 

inntegnet med skarpe konturer, antagelig 

en idealisering av situasjonen. Men 

på bilder fra 1870-årene synes de ikke 

lenger, så terrenget må ha blitt planert i 

mellomtiden. Kontraskjæret ble en åpen 

plass for eksersis og provisorisk militær 

bebyggelse. Mot Rådhusgaten var den 

avgrenset med et høyt plankegjerde, som 

på innsiden hadde åpne skur med pulttak 

over.

Snitt av festningverk etter Diderot et d’Alembert: Encyclopédie, Paris 1751-1772. Art Militaire, 

Fortification, Pl. IV. Graven, contrescarpen og glaciet på Kontraskjæret hadde omtrent samme 

form. 

1. Vollgang (Terre-plein, chemin de ronde) 

med høyereliggende banquette for geværskyttere. 

2. Brystvern (Parapet) med plongée du 

parapet på murkronen 

3. Mur (Escarpe) 

4. Grav (Fossé) 

På motsatt side av Rådhusgaten ble 

det reist nye hus på branntomtene, 

og de fikk lenge ligge urørt. Mens en 

omfattende byfornyelse fant sted i det 

meste av Kvadraturen på 1800-tallet, ble 

påfallende mange hus i én og to etasjer 

liggende her – mange helt til etter siste 

krig. Stillstanden skyldtes skrenten mot 

Pipervika, som gjorde strøket til en bakevje 

med dårlig kontakt til vekstområdene 

i vest. Isolasjonen ble brutt i 1881 da 

kommunen sprengte ut traseen til en 

ny forbindelse vestover fra det gamle 

Christiania. den løp parallelt med den 

5. Contrescarpe 

6. Dekket vei (Chemin couvert) med 

banquette for geværskyttere 

7. Palisade 

8. Glacis som kan bestrykes fra vollgangen 

gamle Rådhusgaten, jevnt skrånende fra 

Akersgaten ned til dagens Rådhusplass. 

Forstøtningsmurer av grovhugget granitt 

ble oppført både mot Kontraskjæret og 

den gamle Rådhusgaten, som ble liggende 

som en hylle over den nye traseen. Slik 

den nye trafikkåren lå som en dyp kløft 

i en fremdeles nesten vannrett slette, var 

naturterrenget som historisk forutsetning 

for byen og festningen stadig fattbart. 

den nye Rådhusgaten ble i årene 1936- 

42 utvidet på sørsiden.5 Kontraskjæret ble 

beskåret og måtte få ny forstøtningsmur, 

uten at dette gjorde historien uleselig. 

31

32 

Utsnittet av Krums kart fra 1902 viser 

Rådhusgatens nye skrånende gateløp fra 1881 

ved siden av det gamle gateløpet fra 1624. 

Kontraskjæret var etter planeringen av glaciset 

en helt flat slette. Ved Christiania Torv lå 

Johanneskirken fra 1878. 

Kontraskjæret – til hvilket formål? 

de militære evakuerte Kontraskjæret og 

overlot det til den ekspanderende byen 

i 1916. Man hadde ingen umiddelbare 

planer for bruken, og derfor ble det 

liggende åpent i seksti år til. Men 

tomter for sirkus og tivoli, utstillinger 

og bussparkering var stadig etterspurt, 

så det var fortsatt liv på Kontraskjæret. I 

mellomtiden – og også tidligere – manglet 

det ikke ideer for permanent bruk av den 

sentrale byggegrunnen. Før Universitetet 

havnet ved Karl Johan, var det planer om 

å bygge det her. Men forsvaret angret 

frigivelsen og tok Kontraskjæret tilbake. 

Ved forrige århundreskifte var det på tale 

å legge Veterinærhøyskolen der. 

den mest storslagne ideen oppsto i 

jobbetiden under første verdenskrig, da 

den styrtrike skipsreder og verftseier 

Christoffer Hannevig (1884-1950), kalt 

«Excellensen», ville forære hjembyen en 

FOTO: F. HOLLANd, 1938/OSLO MUSEUM 

«Kontraskjærets ødeleggelse» har fotografen 

Fritz Holland satt som tittel på dette fotografiet 

fra 1938, tatt midt under arbeidet med å 

utvide nedre del av Rådhusgaten til dobbelt 

bredde. 

opera. Han hadde kjøpt tomten ytterst 

på Kontraskjæret for å oppføre et forretningsbygg. 

Så tilbød han i 1917 å oppføre 

et operahus for egen regning på tomten, 

dersom han fikk godkjent alternative 

byggeplaner i Vika. Men kommunens 

kvern malte for langsomt, og før planen 

kunne realiseres var Hannevig konkurs 

og innviklet i evigvarende rettssaker om 

tilgodehavender i USA.6 Operatomten ble 

i 1925 solgt på tvangsauksjon til Schous 

bryggeri, som året etter solgte den videre 

til kommunen med forbehold om leierett 

til størsteparten. På denne tomten begynte 

bryggeriet året etter å bygge Skansen.7 

I desember 1948 foreslo arkitektene 

Bernt Heiberg og Ola Mørk Sandvik å 

gjenskape noe av det eldste Christiania 

ved byens gamle torv. de ville fylle kløften 

gjennom Kontraskjæret og heller lede 

trafikken vestfra i tunnel til den andre 

siden av torvet. Prisen for å gjenopprette

kontakten mellom byen og festningen 

var en gapende tunnelåpning i den 

reparerte skrenten mot Rådhusplassen. 

Hovedsaken var å gjenreise gamle christianiagårder 

som måtte vike for byfornyelsen 

i kvartalene syd for Christiania 

Torv. det foreløpig åpne Kontraskjæret 

ville de bruke til Tivoli – og Skansen ville 

de rive. Forslaget fikk en del motbør på 

møtet i Oslo Arkitektforening. Arkitekt 

Harald Klem fant både «gamla staden» 

og et tivoli upassende ved Akershus. Men 

også han ville rive Skansen og fjerne 

muren mot Rådhusgaten. I stedet måtte 

man få en park med gressplener, steinbed 

og stigninger som naturlig skulle 

føre opp mot Akershus.8 dette kan ha 

vært første gang ideen om å omdanne 

forterrenget til en skråning opp mot 

festningsmurene ble lansert offentlig. 

Harald Klem var kanskje opphavsmann 

til ideen som fem år senere ble tatt opp 

Forslag fra arkitektene 

Heiberg og Sandvik om å 

bygge en «Gamleby» ved 

Christiania Torv og et 

tivoli på Kontraskjæret. 

Arkitektene ville gjenskape 

det opprinnelige terrenget 

ved å fjerne Rådhusgatens 

nye løp fra 1881 og føre 

biltrafikken i tunnel under 

Kontraskjæret og Torvet. 

Men Skansen ville de rive. 

Aftenposten 3. desember 

1948. 

igjen av arkitekt Per Åke Friberg i konkurransen 

om Kontraskjæret. 

Heibergs og Sandviks plan fikk ellers 

bred støtte. Byplansjef Erik Rolfsen likte 

tanken på en Gamleby, men tivoli ville 

han ikke ha på Kontraskjæret. Han likte 

bedre Klems plan om en skråning ned mot 

Rådhusgaten.9 Men tivoliplanene appellerte 

til mange og ble stadig lansert på 

nytt i årene som fulgte. Et tivoli var Riksantikvarens 

skrekkvisjon, som han stadig 

måtte bekjempe. I dagbladet advarte han 

7. mai 1965: «Kontraskjæret er fredet 

område! Vi hadde håpet at enhver tanke 

om å lage Tivoli på Kontraskjæret var 

oppgitt. Men uttalelser i dagbladet og 

andre av Oslo-avisene de siste dagene 

tyder på at det nå skal blåses liv i den forlagte 

ideen. … Langt verre er det at Oslos 

ordfører og endel andre folkevalgte går 

inn for å lage markedsløyer rundt murene 

på Akershus». 

33

34 

Arkitekt Gunnar Bjerkes plan for ny regjeringsbygning på Kontraskjæret med butikker i to etasjer 

ut mot Rådhusplassen. Morgenbladet 28. januar 1953 

Blant andre byggeplaner som med 

ujevne mellomrom ble lansert, må nevnes 

arkitekt Gunnar Bjerkes forslag om å 

legge den nye regjeringsbygningen her. 

det fikk store oppslag i Morgenbladet i 

1953.10 Han ville oppføre en diger karré i 

Myntgatekvartalet, koblet til en høy skiveblokk 

som sydvegg i et utvidet Christiania 

Torv. Et sympatisk trekk ved planen var å 

beholde Kontraskjæret som en slette og gi 

Rådhusplassen en østvegg. Men veggen 

skulle ha butikker i to etasjer og parkering 

for 2-3000 biler bakenfor. 

En makeskifteavtale mellom stat og 

kommune i 1960 la premissene for Kontraskjærets 

fremtid. Kommunen fikk dette 

og andre arealer rundt Akershus, mens 

staten fikk tomter til Regjeringsbygning, 

Vassdragsvesen og Riksarkiv (i Thereses 

gate). «Forutsetningen for makeskiftet 

er at arealet blir liggende ubebygget», sa 

finansrådmann Storstein til Aftenposten 

31. mars 1960. «det er nettopp for å 

trekke Akershus inn i bybildet, og da må 

Kontraskjæret være uten bebyggelse, og 

bli behandlet parkmessig». Makeskiftet 

sikret at plassen ble liggende urørt i 

ytterligere ti år. Under den lå rester av 

festningens esplanade og tre kvartaler fra 

Christian IVs by og ventet på arkeologer 

til å grave frem ny kunnskap om byens 

tidligste historie. Ellers i Kvadraturen 

var slike kilder utslettet av 1800-årenes 

byfornyelse.

Utslettelsen forberedes 

Riksantikvaren la føringene for nedhøvling 

av Kontraskjæret i et brev til 

byplansjefen 18. desember 1964. Ønsket 

hadde hittil vært «et enkelt grønsvær som 

kan stige jevnt opp fra Rådhusplassen 

og Rådhusgaten til festningens murer». 

Senere hadde han sett at det var mulig å 

gjenreise Hornverkets glacier, som hadde 

stått urørt til 1860. «Glacieren (sic) foran 

Hornverket bestod av lange, gresskledde 

jordskråninger opp fra nåværende Rådhusplass 

og fra Rådhusgaten». Her tok 

Riksantikvaren feil, for glaciene skrånet 

opp fra den opprinnelige Rådhusgatens 

nivå, og ikke fra gaten som ble anlagt i 

1881. Han skrev videre at man her hadde 

«den siste og eneste anledning til å vise 

hvorledes Akershus var befestet mot byen. 

Glacierene (sic) vil ikke skjule noe av 

murene. Terrenget vil komme til å skråne 

opp mot dem, og man vil på dette nå 

eneste mulige sted få et samlet billede av 

1600- og 1700-tallets befestningskunst, 

samtidig som man fikk et passe skrånende 

grønnsvær helt opp til murene». 

Roar Hauglid prøvde å kombinere to 

uforenlige ønsker. Han ville omskape det 

opprinnelige terrenget til en skråning, og 

på dette skråplanet gjenskape 1700-tallets 

utenverker – som hadde ligget på en 

tilnærmet vannrett slette. 

I et nytt brev 16. februar 1965 uttrykte 

Riksantikvaren glede over at Kontraskjæret 

nå kunne utformes på festningshistorisk 

grunnlag. På Næsers kart fra 1858 

hadde han omtrent ved Skansens tomt 

funnet «en haug eller fjellrabbe ... et 

naturlige landingspunkt for en eventuell 

fotgjengerbro over Rådhusgatens nedre 

del». Han ønsket «at terrenget får beholde 

mest mulig av den karakter det må antas 

å ha hatt for ca. 100 år siden». desto 

mer besynderlig er derfor fortsettelsen: 

«Østenfor denne eventuelle bro bør Kontraskjærets 

terreng kunne falle naturlig 

av med gresskledd skråning helt ned til 

Rådhusgatens fortau». Terrengfall her var 

hverken naturlig eller historisk. 

Planen ble konkretisert av kontoret 

for park- og idrettsanlegg og politisk 

bekreftet høsten 1969: «Kontraskjæret 

parklegges etter at terrenget er senket og 

skrånet jevnt av fra omtrent foten av festningsmurene 

til Rådhusgatens nivå». den 

ble deretter bifalt av teknisk rådmann, 

finansrådmann, finansutvalg og formannskap. 

Rådmannen mente at arbeidene 

burde utføres allerede samme år, men at 

parkplanen måtte vente til massene over 

fjell, muren mot Rådhusgaten og Skansen 

var fjernet. dessuten måtte Schøyenbussene 

parkere et annet sted. Skansens 

leieavtale ville utløpe 1. april og ikke bli 

fornyet. Massene på Kontraskjæret, ca. 

26 000 m3, ville bli dumpet i Bestumkilen 

som fundament for ny drammensvei.11 

Rådmannens utredning av 6. september 

1969 gir interessante momenter til 

forhistorien. det fremgår at han allerede 

i 1962 ba plan- og anleggssjefen om å 

utarbeide «en planløsning med skrått 

terreng fra Rådhusgata/plassen opp mot 

Akershusmuren eventuelt mot fjellformasjonen 

foran murene». Et enstemmig 

Parkutvalg begrunnet dette 4. desember 

1963: «Akershus vil derved komme sterkt 

inn i bybildet med et grønt forterreng 

gjennombrudt av gangforbindelser». Rådmannen 

var klar over at trærne på Skansen 

ville gå tapt. Men Akershus burde ikke 

skjules bak store trær. «Hensikten ved å 

35

36 

senke terrenget er å markere at festningen 

ligger på en høyde og å åpne utsikten til 

festningen slik at denne kommer til sin 

rett». Han understreket at planene var 

utarbeidet i samråd med Riksantikvaren 

og Akershus festning. 

Som vedlegg fulgte plantegninger i to 

alternativer. de var identiske, bortsett fra 

at det ene viste en «jordvoll» i vinkel utenfor 

Hornverkets østre horn. Rådmannen 

opplyste at «En slik gresskledd jordvold 

har festningshistorisk interesse. ... de 

gamle planer over Akershusområdet viser 

også slike voller, men i noe større format. 

Så vidt vi vet ble vollene aldri bygget». der 

tok rådmannen feil, men han viste til at 

«Riksantikvaren legger vekt på å få bygget 

vollene». En revidert og mer realistisk 

plan ble utarbeidet av kontoret for park- 

og idrettsanlegg i 1971. den viste en mer 

korrekt rekonstruksjon av kontreskarpen 

Forslag til parkplan for 

Kontraskjæret fra Park- og 

idrettsvesenet 12. mai 1971 

med antydning av glaciet 

foran Hornverket. Kollen der 

Skansen lå skulle bygges opp 

igjen som landingsplass for en 

gangbro til den gamle Rådhusgaten 

over det nye gateløpet 

fra 1881. 

og den tilhørende «dekkede vei», men 

glaciene var tegnet med uhistorisk bratt 

hellingsvinkel for å komme helskinnet 

ned til den senkede Rådhusgaten. Ut 

for Øvre Vollgate var det tegnet inn en 

ny liten kolle som landingsplass for den 

planlagte broen over Rådhusgaten.12 

«Stort hull i Kontraskjæret» 

Aftenpostens overskrift 13. juni 1970 

fortalte at graving for en transformator 

ved Hornverket var i gang allerede før 

Skansen falt. det ble lenge gravet uten 

bekymring for at man for all fremtid 

fjernet arkeologiske spor etter det eldste 

Christiania, urørt siden 1686. Arkeologene 

i Gamlebyen forsto faren, organiserte 

et par nødgravninger og berget noen 

fragmenter før massene ble kjørt bort.13 

Samme høst begynte forvandlingen av 

det flate Kontraskjæret til en grønn skrån-

ing. I september sto forstøtningsmuren 

mot Rådhusgaten for fall etter at det 

meste av massene bak den var fjernet. 

«da kan nysgjerrige Oslo-borgere få det 

første inntrykk av hvordan ideen med et 

skrånende Kontraskjær vil virke i praksis».14 

Men opparbeidelsen av parken 

tok tid, for Grunnlinjens trasé var stadig 

omdiskutert, og Bisletbekken var ennå 

ikke lagt i tunnel. «Langt frem til ny park», 

skrev Aftenposten 7. april 1972 som tekst 

til bildet av et endevendt terreng. 

Terrengarbeidene ble fullført i 1974, 

foreløpig uten at det ble gjort forsøk på 

å gjenskape noen festningshistoriske innslag, 

til Riksantikvarens ergrelse.15Men 

Kontraskjæret skrånet som en jevn og pen 

gressplen ned mot Rådhusgaten. Aftenposten 

leverte et fargebilde av det landlige 

Kontraskjæret uten den høye muren 

som tidligere skjermet festningen, slik at 

Kontraskjæret etter 

at Skansen er revet, 

med utsprengt hull for 

transformator. 

Aftenposten 13. juni 1970. 

de gamle murene nå kunne beskues også 

fra nord. det var en optimistisk reportasje: 

«Kontraskjæret skal få sitt opprinnelige 

utseende igjen efter gamle kart i et 

samarbeide mellom Riksantikvaren og 

Kontoret for park- og idrettsanlegg. de 

gamle vollene som tidligere beskyttet 

Akershus festning fra denne siden skal 

anlegges …».16 

Avisen og folk flest kan unnskyldes for 

ikke å ha skjønt det umulige i å gjenskape 

de gamle vollene med opprinnelig utseende 

på et uhistorisk skråplan. Men det 

er uforståelig at dette ikke gikk opp for 

fagfolkene hos Riksantikvaren. 

denne beretningen om Skansens fall 

og Kontraskjærets demolering avsluttes 

midt i 1970-årene, etter at området var 

omgjort til en park på skråplan. det som 

senere skjedde, var bare krusninger i den 

grønne overflaten. Kontraskjæret ble 

37

38 

«Ny ramme om gamle Akershus» var Aftenpostens overskrift til reportasjen 19. juli 1974. 

regulert til spesialområde for bevaring i 

1980. I 1979-81 organiserte Riksantikvaren 

utgravninger på den sørøstre delen 

som ikke var blitt utsjaktet ti år før. Mer av 

1600 - tallets hus og gater kom for dagen, 

sammen med spor etter kontreskarpen. 

Med funnene som utgangspunkt fikk 

riksantikvaren – som nå het Tschudi- 

Madsen – park- og idrettsvesenet med på 

å lage en palisade som symbolsk markerte 

kontreskarpen på denne strekningen. 

Brolegning og husfundamenter ble 

frilagt og supplert, men broen over den 

nye Rådhusgaten ble det dessverre ikke 

noe av. den ville ha bidratt til å markere 

det historiske nivået på Kontraskjæret. 

Landskapsarkitektene ved park- og 

idrettsvesenet forsto det selvmotsigende 

ved rekonstruksjonen, men unnlot å 

opponere: «Hensikten med planen er å 

rekonstruere det gamle festningsverk, 

Glaciet. dette er riktig plassert i plan, men 

høyden på Glaciet er foreslått lavere enn 

det opprinnelige».17 

Minneord 

Riksantikvaren fikk oppfylt ønsket om å 

«rense tempelet» for det frivole innslaget 

Skansen. Wergelands ord ble hentet frem 

for å legitimere renselsen: 

«Men hvad jeg bygget for nær ei maatte 

Stolt-Agershuus komme. 

Det var at spotte.»18 

Velmenende antikvarer, byplanleggere og 

landskapsarkitekter samarbeidet deretter 

om å endevende den naturgitte topografien 

for å realisere et drømmebilde av 

Akershus. Men dette bildet er et historisk 

falsum: 

«Sett fra byen, fra Rådhusplassen og fra 

de gater som fører ned mot Akershus, vil 

festningen igjen reise seg av grønnsværet. 

Hornverket og Escarpe du Nords mektige 

murstavn vil tre frem i bybildet, Citadellet 

vil ruve over byen».19 

Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver 

ved Oslo Museum.

UKJENT FOTOGRAF, 1930-ÅRENE/OSLO MUSEUM 

«Ingen sirkus-sminke på Akershus’ ansikt», skrev Roar Hauglid i Aftenposten 7. oktober 1965. 

Han ville rense templet for frivoliteter som tivoli, sirkus og Skansen. 

Noter 

1 Riksantikvarens korrespondansearkiv. 

2 Norges Handels- og Sjøfartstidende 18.08.1970. 

3 Ukjent for de fleste er ordet ’kvartal’ en særnorsk 

betegnelse for en bybebyggelse omgitt av 

(oftest) fire gater. Ordet finnes ikke med denne 

betydningen på dansk eller svensk. I nabospråkene 

heter kvartalet henholdsvis ’karré’ og 

’kvarter’. den moderne og uvante ortogonale 

bystrukturen i Christiania og Christianssand 

kan ha fått borgerne i begge byer til å snakke 

om kvartaler. «Kvartalerne» var til langt opp i 

nyere tid betegnelsen på Christian IVs sentrum, 

til forskjell fra forstedenes mer uryddige struktur, 

før man nokså nylig begynte å snakke om 

«Kvadraturen». 

4 Kongens «Reguleringsbestemmelser» for Christiania 

ble fastsatt i brev til stattholder Jens Juel 

fra Sem i Eiker 4. oktober 1624. de er gjengitt i 

Norske Rigsregistranter V, 1874, s. 433. 

5 Beretning om Oslo kommune for årene 1912- 

1947, Oslo 1952, s. 191, Gateopparbeidelser. 

Rådhusgt. utvidet til søndre reg.linje fra 

Rosenkrantz gt. til Akersgt 1936-42. Utgift kr. 

432 851. 

6 Qvamme, Børre: «Opera i Oslo». St. Hallvard 

1959, s. 64. 

7 Thingsrud, Leif: «Operaplaner i Vika». Tobias 

1/1960. 

8 Aftenposten 3. desember 1848. 

9 Morgenbladet 4.12.1948. 

10 Morgenbladet 19., 28. og 30. januar 1953. 

11 Brev fra teknisk rådmann til Oslo formannskap 

9. mars 1970. 

12 Kontraskjæret - parkplan. Brev fra park- og 

idrettsvesenet til teknisk rådmann 27.08.1971. 

Vedlagt tegning 59-71, 12.05.71. 

13 Aftenposten 04.08.1970: «Husrester funnet 

ved gammel byvoll – Nu graver antikvarene 

på Kontraskjæret». Aftenposten 10.04.1971: 

«Historisk funn på Kontreskjæret». Schia, Erik: 

«En kortvarig arkeologisk undersøkelse av 

1600-talls bygrunn på kontraskjæret ». Byminner 

1, 1971. 

14 Norges Handels- og Sjøfartstidende 03.09.1970. 

15 Brev fra RA til Kontoret for park- og idrettsanlegg 

13.04.1974. «En har merket seg at ved den 

parklegging som nå finner sted, blir terrenget 

lagt ut flatt uten voller og det blir plantet trær.» 

16 Aftenposten 19. juli 1974. 

17 Brev fra park- og idrettsvesenet til teknisk rådmann 

02.02.1982. 

18 Wergelands kjente dikt ble ofte sitert av Hauglid 

i forsvaret av Akershus, blant annet i Aftenposten 

07.10.1965. 

19 Roar Hauglid i Aftenposten 07.10.1965: «Ingen 

sirkus-sminke på Akershus’ ansikt». Utheving 

ved forfatteren. 

39

40 

Tilhørighet i et flytende bomiljø 

Thomas Hylland Eriksen 

Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo 

Før ordet «drabantby» kom inn i norsk 

språk, fantes begrepet «sovebyer» . På 

femtitallet ble ordet gjerne brukt om 

amerikanske forsteder med identiske 

typehus, som regel bungalower, samtlige 

med hageflekk, postkasse og carport. I 

disse områdene fantes verken butikker 

eller kollektivtrafikk. Innbyggerne kunne 

strengt tatt ha bodd hvor som helst, men 

de trengte et sted å sove, og sovebyene 

befant seg i grei kjøreavstand til arbeidsplasser, 

butikker og diverse attraksjoner. 

I likhet med begrepet soveby, har det 

særnorske ordet drabantby noe odiøst 

over seg. En drabant kan bety en satellitt. 

Planeten befinner seg i sentrum, og rundt 

den kretser noen mindre himmellegemer 

som er totalt avhengige av planetens 

gravitasjon for å eksistere. Noe krav på 

selvstendig interesse har satellittene 

sjelden; det er ikke et troverdig science 

fiction-prosjekt å beskrive besøkende fra 

en fremmed sivilisasjon som neglisjerer 

jorden og slår seg ned på månen. 

drabantbyene er av nyere dato enn 

sovebyene, og i Oslo er de forbundet med 

bysentrum med t-bane og busser, av og til 

lokaltog. de har sine egne kjøpesentere 

og et varierende tilbud av fritidsaktiviteter. 

Noen befinner seg i nærheten av store 

arbeidsplasser. de har med andre ord en 

noe større grad av selvstendighet enn 

begrepet drabantby skulle tilsi, men uansett 

har ikke «drabantby» noen positiv 

klang på norsk. Blant folk som ikke bor i 

disse forstedene, er ordet uløselig forbundet 

med asfaltjungler, grafitti på veggene 

i gangtunnelene, ungdomskriminalitet, 

dårlige levekår, trafikkstøy og fremmedgjørende 

høyblokker. 

Både sovebyer og drabantbyer er 

misforståtte. Sovebyene ble opprinnelig 

kalt garden cities, og målet i de første 

tiårene av det 20. århundre var å bygge 

boligområder i nærheten av storbyenes 

arbeidsplasser og servicetilbud, men i tilstrekkelig 

avstand til at beboerne kunne 

slippe unna storbyens smog og stank. 

Både Ullevål Hageby og Lille Tøyen Hageby 

ble bygget på 1920-tallet i tråd med 

denne filosofien. drabantbyutbyggingen 

i Oslo fra 1950-tallet til rundt 1980 var


Denne artikkelen handler ikke spesifikt om Veitvet i Groruddalen, men alle bildene vi har valgt å 

illustrere den med er derfra. Pilene peker mot alle tilbud drabantbyen kan by på. 

i utgangspunktet et svar på boligkrisen i 

byen, der tusenvis levde i elendige boliger 

i sentrum. Senere gjorde de nye boligene 

i drabantbyene det mulig for innflyttere 

med jobb i Oslo å etablere seg i byens 

vanskelige boligmarked, og fra tidlig på 

1980-tallet har mange innvandrere flyttet 

fra leiligheter i indre øst til større og bedre 

boliger på Furuset, Grorud og Stovner. 

drabantbyen er med andre ord ikke i seg 

selv et sosialt problem, men ble bygget 

som respons på et sosialt problem. 

Ikke desto mindre har problemer 

forbundet med tilhørighet vært på 

41

42 

dagsorden helt siden drabantbyene ble 

bygget. de er kompromissløst urbane 

og dermed unorske. Å bo i blokk er det 

motsatte av å bo på en gård. de fleste 

av drabantbyene har også vært preget 

av konstant innflytting og utflytting. 

Befolkningen er ikke homogen, uansett 

hvilken betydning man legger i ordet. 

de kommer fra hele Norge og i økende 

grad fra andre land. I deler av Oslo øst 

utgjør hvite et nesten like lite mindretall 

som svarte på vestkanten. Noen er godt 

etablerte og har bodd samme sted i over 

tyve år, mens andre er nyinnflyttet. det 

er betydelig arbeidsløshet blant ungdom 

og mange trygdede i Groruddalen. Nyankomne 

innvandrere strever med å finne 

seg til rette, og det oppstår gnisninger 

rundt sentrale institusjoner som skoler 

og barnehager, hvor andelen barn med 

begrensede norskkunnskaper stedvis er 

høy. Noen steder har ungdomskriminalitet 

vært et tilbakevendende problem. 

Bydelene har en del infrastruktur og tjenester, 

men de mangler for eksempel kino 

og teater. det er også skrint med kafeer 

og restauranter. Ett sted ble jeg henvist til 

Narvesen-kiosken på T-banestasjonen da 

jeg ville sette meg ned med en kopp kaffe. 

Et dårlig tegn, noterte jeg. 

Ny forskning på stedstilhørighet 

Fra 2010 til 2013 skal en tverrfaglig 

forskergruppe studere tilhørighet i en 

drabantby i Groruddalen. Vi kaller den 

Løvlia. det skyldes ikke at det er noen 

hemmelighet hvor vi driver med forskningen 

– folk vil uansett oppdage det, blant 

annet fordi det er ganske mange av oss 

– men for å unngå et overdrevent fokus 

på ett bestemt sted. det vi finner ut om 

Løvlia vil nemlig kunne gjelde også for 

andre drabantbyer, og sammenligninger 

med lignende boligområder i andre land 

kan også være interessante. 

det sentrale spørsmålet gruppen 

stiller er hva som skaper tilhørighet i et 

lokalsamfunn som dette, og hvilke krefter 

som motvirker tilhørighetsfølelse. det er 

hele 15 delprosjekter som sorterer under 

overskriften «Inclusion and exclusion in 

the suburb» og som på forskjellige måter 

vil belyse faktorer som skaper fellesskapsfølelse, 

bygger broer og gi beboerne 

en opplevelse av eiendomsrett til 

sitt nærmiljø – og faktorer som trekker i 

andre retninger. dette er ikke stedet for å 

presentere samtlige delprosjekter, men de 

er beskrevet kort i en prosjektbeskrivelse 

som kan lastes ned fra www.culcom.uio. 

no. 

I stedet for å ramse opp samtlige delprosjekter, 

som spenner fra livshistorier 

til sport, mat og medier, skal jeg bruke 

denne anledningen til å reflektere litt 

rundt drabantbyen ‘Løvlia’ og dens plass 

i Oslo, og hva Løvlia kan fortelle både 

om Oslo og om hva et lokalsamfunn er. 

dette er omtrent det jeg nylig sa om vårt 

prosjekt til en gruppe kolleger i Tyskland, 

som visste mye om byer, men lite om 

Norge. 

Norge er kjent som et egalitært 

samfunn med relativt små forskjeller på 

folk. det er landet der selv statsministeren 

spis-er matpakke til lunsj og hvor den 

høflige tiltaleformen «de» nesten er gått 

helt ut av bruk. derfor blir mennesker 

som besøker Oslo forbløffet over hvor 

klassedelt denne byen er. det første en 

byforsker må vite om Oslo, er at den er 

delt i to. Jeg bor selv en fem minutters

Veitvet fra luften, 1959. 

sykkeltur fra den skarpeste klassegrensen 

i byen. Hadde jeg flyttet én kilometer 

østover, ville min forventede levealder 

statistisk ha sunket med tolv år, fra 80 

til 68. dette tilsvarer forskjellen mellom 

Sverige og Marokko! 

Forstadsbaner forbinder øst og vest 

gjennom en åttearmet stjerne med 

krysningspunkt i sentrum, like ved 

Stortinget og den viktigste paradegaten, 

som paradoksalt nok fremdeles er oppkalt 

etter en svensk konge, over hundre år 

etter at Norge ble en selvstendig stat. de 

vestgående banene er til dels betydelig 

eldre enn de østgående, som ble bygget 

UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM 

på 1960-tallet, parallelt med byggingen 

av en rekke nye forsteder. Imidlertid er 

det ikke så vanlig at folk flytter seg fra 

øst til vest eller omvendt, hvis de ikke 

skal på jobb eller skole. Jeg kjenner 

mennesker som har bodd i Oslo vest 

i hele sitt liv, og som aldri har vært i 

Groruddalen, der to av t-banelinjene går, 

og hvor en fjerdedel av byens befolkning 

bor. dalen, som kan skimtes når man 

kjører fra flyplassen til sentrum, frister 

en underlig anonym tilværelse i norsk 

offentlighet. Selv om den ville ha vært 

Norges fjerde største by, er den sjelden i 

det nasjonale mediebildet, med unntak 

43

44 

Deichmanske biblioteks filial på Veitvet, barneavdelingen. 

av kriminaljournalistikken. Nylig var det 

en omfattende nasjonal debatt om noen 

strømledninger som skulle strekkes langs 

Hardangerfjorden for å sikre Bergens 

strømforsyning. Indignasjonen var stor 

også hos mennesker som aldri hadde vært 

i det uomtvistelig naturskjønne området, 

hvor det for øvrig bor få mennesker 

som ville ha blitt berørt av ledningene. 

I Groruddalen finnes det ikke bare store 

master som bringer strøm til boliger og 

industri, men dalens over hundre tusen 

innbyggere må også leve med tre større 

motorveier, industri, lagerbygninger 

og containere med tilhørende trafikk. 

Hva det gjør med deres livskvalitet er 

ikke noen sak for verken medier eller 

politikere. 


Våre forskningsspørsmål handler om 

sted og lokal tilhørighetsfølelse. Vi har 

med historikere som vil samle inn livshistorier, 

antropologer som blant annet vil 

studere idrettens rolle, biblioteket som 

knutepunkt, hjemmesfæren, forholdet 

til naturen og ungdomsklubbene, forbruksforskere 

som studerer hvordan mat 

sirkulerer og trekkes inn i ulike arenaer, 

medieforskere som undersøker alt fra 

lokalavisen Groruddalen til oppslag på 

helsesentere og i supermarkeder, en pedagog 

som er opptatt av hvilke konsekvenser 

skolemobilitet får for lokal integrasjon, og 

religionsforskere som blant annet skal 

vurdere hvilken rolle religiøs aktivitet 

har for nettverksbygging. Vi samarbeider 

med bydelsadministrasjonen, som selv har

igangsatt en rekke prosjekter for å styrke 

lokal identitet og forankring i bydelen. 

Hardt arbeid 

Lokal tilhørighet oppstår ikke av seg selv 

noe sted. Steder med en sterk identitet, 

lokalpatriotisme og fellesskapsfølelse har 

vanligvis en lang historie. Nyere steder, 

eller steder med mye gjennomtrekk og 

raske endringer, må utvikle sine egne 

måter å skape fellesskap på. Ellers ender 

de som mellomstasjoner i beboernes liv. 

USA er et interessant eksempel i så måte, 

og amerikanske småbyer blir ofte sett i 

kontrast til europeiske byer av tilsvarende 

størrelse. På grunn av sin lange historie 

som innvandringsland har USA 

måttet utvikle metoder for å integrere 

nykommere raskt. derfor kan innflyttere 

oppnå tilhørighet i mange amerikanske 

lokalsamfunn bare ved å flytte inn og 

delta i stedets felles aktiviteter, som 

loppemarkeder, barneidrett og aktiviteter 

rundt kirken. Rase er riktignok stadig 

et problem som gjør lokal integrasjon 

vanskelig. 

I Tyskland, blir det sagt, tar det derimot 

seks generasjoner før innflyttere blir 

betraktet som lokale. Norske lokalsamfunn 

har historisk lignet mer på de tyske 

enn på de amerikanske, men i og med 

de raske endringene og innvandringen i 

vår tid, presser nye metoder for å skape 

integrasjon seg frem. der vi har vårt 

forskningsprosjekt, er de lokale myndighetene 

(bydelsadministrasjonen) svært 

aktive og tar mange initiativer til å skape 

og styrke arenaer som kan fungere som 

uformelle møteplasser. Gangveier har fått 

belysning, slik at særlig kvinner kan gå tur 

trygt om kvelden. Biblioteket blir fylt med 

delvis nytt innhold, og det arrangeres en 

årlig festival med betydelig deltagelse fra 

lokalbefolkningen. 

Likevel er det hardt arbeid å skape en 

felles identitet basert på sted på et sted 

som Løvlia. En kontrast til et lokalsamfunn 

på omtrent samme størrelse, men 

med en helt annen historie, viser noen av 

utfordringene som må tas på alvor. 

Et par hundre kilometer sør for Oslo 

ligger småbyen Kragerø, kjent for sitt 

yrende liv av tilreisende og hytteeiere 

om sommeren. Innbyggertallet i Kragerø 

er omtrent som på Løvlia, men der slutter 

likheten. 

Til tross for en viss inn- og utflytting er 

befolkningen i Kragerø relativt stabil. det 

er ikke riktig å si at de fleste innbyggerne 

kjenner hverandre, men svært mange 

kjenner til hverandre. Når to fremmede 

fra byen møtes og presenterer seg, kan 

begge parter ofte plassere hverandre 

sosialt og geografisk ut fra etternavnet. 

de som bor i byen kjenner til alle 

lokalpolitikerne og er gjerne engasjert i 

lokale stridsspørsmål, som kan ha å gjøre 

med hyttebygging eller utbedringer av 

infrastruktur. Mange kjenner hverandre 

gjennom overlappende, multiplekse 

nettverk; de kjenner hverandre på mer 

enn én måte. For eksempel jobbet fedrene 

deres sammen på den nå nedlagte hjørnestensbedriften, 

eller den enes mor driver 

frisørsalong sammen med den andres 

tante, eller ens fetter respektive kusine 

ble konfirmert sammen. de har mange 

parallelle erfaringer og kan mange av de 

samme anekdotene om lokale personligheter 

og hendelser, selv om de aldri har 

møtt hverandre. de deler mengder av 

taus, lokal kunnskap om lærere på skol- 

45

46 

Fra Adelstens forretning i Veitvet senter. 

ene, butikkinnehavere og kioskdamer, 

rådmenn og hva man gjør om vinteren 

når snøen ikke legger seg. 

Situasjonen på Løvlia er nesten motsatt. 

der dominerer uniplekse, altså endimensjonale, 

relasjoner i det offentlige 

rom. Rundt halvparten av de som sover 

der, befinner seg i andre deler av Oslo fra 

morgen til sen ettermiddag. Sannsynligvis 

er det langt mer enn halvparten av 

dem som jobber i drabantbyen, som bor i 

andre deler av Oslo. det betyr at hvis du er 

på hils med hun som jobber i klesbutikken 

på senteret, vet du neppe mer om henne 


enn at hun jobber i den butikken. Videre 

er det nå full skolemobilitet i Oslo, noe 

som betyr at foreldre ofte kan ta barna 

ut av sin lokale skole og flytte dem til en 

skole de foretrekker. dermed forsvinner 

mange av de sosiale båndene som gjerne 

oppstår rundt en skole blant både barn og 

foreldre, før de rekker å dannes. Religion 

er selvfølgelig heller ikke en fellesnevner 

i et lokalsamfunn der det snakkes over 

femti språk. 

Løvlia gir imidlertid muligheten av å 

skape en type kosmopolitisk fellesskap 

som er av et annet slag enn de tette

Veitvet senter med butikker og tilbud av alle slag. 

lokale tilhørighetene som finnes mange 

steder i Norge. En forutsetning er at 

det finnes meningsfylte felles arenaer 

der inngangsbilletten er billig nok til at 

mennesker med svært ulik bakgrunn har 

anledning til å delta, og dessuten må 

nyinnflyttede inkluderes i lokalsamfunnet 

raskt og inkluderes i felles aktiviteter. 

I motsatt fall danner det seg gjensidig 

ekskluderende vi-og-de-mønstre som 

ikke er forenlige med tilhørighet i et 

lokalsamfunn. 

det kan godt hende at mange av dem 

som tilbringer store deler av sine liv i 


drabantbyer som Løvlia aldri vil få en 

sterk nasjonal identitetsfølelse knyttet til 

Norge. dette kan det være kompliserte 

årsaker til. Samtidig er det ikke utenkelig 

at mange av dem hele livet vil føle seg 

knyttet til Løvlia, blant annet på grunn 

av de mange tette, multiplekse båndene 

de dannet til andre innbyggere mens de 

bodde der. 

Thomas Hylland Eriksen leder prosjektet 

‘Inclusion and Exclusion in the Suburb’, 

finansiert av Norges Forskningsråd 

2010–2013. 

47

48 

Sølvguttene fra Oslo 

som ble hele Norges kor 

Olav Christensen og Tove Valmot 

«Jeg mekker en tresekstiflip 

ut det gap-et!» 

Fjortenåringen setter fart på skateboardet 

foran inngangen til Radioresepsjonen 

på Marienlyst. «Kom igjen, 

det klarer du!» roper kameraten. Opp 

bakken siger en jevn strøm av gutter i 

hettegensere, saggebukser og kule joggesko. 

Noen slår seg ned på trappa og 

fordyper seg i mobilen, andre henger 

over sparkesyklene og prater ivrig. En 

fotball går veggimellom. de yngste viser 

hverandre hva de klarer med diaboloene: 

«Sjekk det trikset a’!» 

Vegguret på NRK nærmer seg 17. Nå 

ringer åpenbart en indre skoleklokke 

hos guttene. de småprater seg mot 

inngangen, og i en lang hale glir de 

ned vindeltrappen til Radiohusets 

kjellerstudio. 

det verneverdige funkisstudioet har 

vært Sølvguttenes øvingslokale så lenge 

de fleste kan huske. det er altfor trangt 

for 80 gutter, dirigent, piano, tavle og 

hylle med et lass med noter. Og enda 

trangere skal det bli når 25 voksne 

sangere entrer rommet om halvannen 

time. Luften er allerede stinn. 

Guttene vipper på stolene, lener seg 

over kameraten og spiller av de hotteste 

ringetonene, med ipod-tech i ørene og 

smågodt i munnen. Støynivået kaller på 

hørselvern. Hvordan denne gjengen kan 

gjennomføre 40 krevende julekonserter 

hvert år, er ubegripelig. Er dette Sølvguttene? 

Ti sekunder senere er samtlige i musikalsk 

givakt. Oppvarmingen er i gang. 

dirigent Fredrik Otterstad leder noen 

raske skalaøvelser. Akustikken er knusktørr, 

men trøkket fra 80 guttestemmer er 

likevel betydelig. 

Så bryter levenet løs på nytt. Fredrik 

deler ut noter, tar plass bak pianoet, løfter 

hånden, og underet skjer igjen. På et 

øyeblikk forvandles den utflytende massen 

av guttekropper til et selvbevisst kor 

som fyller rommet til randen med vellyd. 

-- Sopraner, pass på … Fredrik justerer, 

og alle gjør som han sier. – «Te aeternum 

patrem». Fra begynnelsen. 

Javisst, dette er Sølvguttene!

FOTO: FREdRIK BIRKELUNd/OSLO MUSEUM 

Fra åpningen av jubileumsutstillingen om Sølvguttene på Bymuseet 22. oktober 2010. 

Høvdingen 

I 2010 feiret Sølvguttene sitt 70-årsjubileum. 

Preget av alderen er koret ikke. 

Rekrutteringen til Norges mest kjente 

kor er utmerket, og etterspørselen etter 

koret er større enn noensinne. Jubileet 

markerer ikke noe vannskille i Sølvguttenes 

historie. Tradisjon og fornyelse har 

alltid gått hånd i hånd i Sølvguttene. det 

kunne ha gått et vannskille da Sølvguttenes 

legendariske dirigent Torstein Grythe 

trakk seg tilbake 85 år gammel i 2004 og 

overlot sitt livsverk til en ny dirigent -- 

Fredrik Otterstad. Slik ble det ikke. 

Torstein Grythe var kjent for å få det 

slik han ville. Hans ønske var at koret 

skulle bli dirigert av en fra egne rekker. 

Og Fredrik Otterstad er ekte sølvgutt, 

oppvokst under Torstein Grythes regime. 

Grythe var fornøyd: Fredrik kunne 

videreføre hans verk, og han var i stand 

til å fornye det. 

det som skiller 70-årsjubileet fra tidligere 

jubileer, er at Torstein Grythe ikke 

står i spissen for å markere det. Mannen 

som skapte Sølvguttene og ledet koret 

gjennom 64 år døde i 2009. 

Torstein Grythe var ikke som andre 

kordirigenter. Han husket hver eneste 

én av de 1500 sølvguttene han hadde 

dirigert, hva de het, hvem de var og hvor 

de kom fra. Guttene i koret har aldri kalt 

ham noe annet enn Totto. Han var i alle 

år dirigent, inspirator, kunstnerisk leder, 

administrerende direktør, personalsjef, 

informasjonskontor, redaktør, markeds- 

49

50 

avdeling, økonomisjef, materialforvalter, 

lekeonkel, reservefar, leirsjef og stormester. 

Kort sagt pott og panne, bukta og 

begge endene. det eneste han ikke gjorde 

i koret, var å synge i det. Sølvguttene var 

hans livsverk, det han levde og åndet for. 

Få osloborgere har gjort en større kulturinnsats 

enn Totto. Han skapte et kor 

som med utspring i Oslo etablerte seg 

som hele nasjonens kor. Fra korets tidligste 

tid opptrådte Sølvguttene i hovedstadens 

nærområder, som i Lillestrøm og 

drammen. I løpet av de 70 årene koret 

har eksistert har de sunget i hundrevis av 

kirker og konsertlokaler fra lengst nord 

til lengst sør. Ingen har turnert mer enn 

Sølvguttene. I boken Sølvguttene. Lyden av 

et fellesskap forteller vi historien om koret, 

både som historisk aktør og som «musikkskole» 

for gutter med sans for sang. 

Unnfanget i krigens skygge 

En gutt er på vei hjem alene gjennom 

en mørklagt hovedstad. Han møter 

ingen. Men han er forberedt. I lomma 

har han en passerseddel utstedt av 

nazimyndighetene: Einar Andersen, født 

1927, hjemmehørende på Bekkelaget, 

«gis herved tillatelse til inntil videre å 

ferdes ute etter kl. 21, nemlig til kl 22.30». 

I det okkuperte Norge er det forbudt 

for barn og unge å være ute etter klokka 

21.00. Men det er ikke forbudt å synge 

i kor eller å være med på opptredener 

eller konserter, såfremt de nødvendige 

tillatelser er gitt. 

Einar er guttesopran i Oslo domkor, 

der tenor Torstein Grythe på 21 år har 

steget i gradene og blitt sekretær for dirigenten, 

domkantor Arild Sandvold. Einar 

er også medlem av en ganske ny gruppe 

som er sprunget ut av domkoret. «Totto 

var blitt bedt om å sørge for underholdningen 

på domkorets julefest», forteller 

Einar Andersen nå 70 år senere. Han 

valgte ut en gruppe gutter som øvet inn 

et repertoar som var noe annerledes enn 

domkorets sedvanlige religiøse repertoar. 

Populære amerikanske sanger! 

«Ja, det var Kjempekvartetten! Vi kalte 

oss det. Vi var tolv gutter og noen få voksne 

sangere», minnes Einar Andersen. 

I boken Sølvguttene. De første årene 1 

forteller Totto at han satt som soldatfange 

på Madlamoen etter kapitulasjonen 

i 1940 da han begynte å fable om å 

etablere et eget kor etter mønster av den 

danske Statsradiofoniens drengekor. Lett 

repertoar, egnet for radio. Kjempekvartetten 

ble springbrettet. Forsommeren 

1940 blir han sluppet fri, og om høsten 

tar han kontakt med Leif Rustad i Norsk 

Rikskringkasting. Kvartetten har sine 

første øvelser i juni i sommerhuset familien 

Grythe har leid på Nordstrand, og 

fortsetter senere i Tottos barndomshjem 

i Holbergsgate 25 og i NRKs to studioer i 

Klingenberggaten i Oslo. 

Etter prøvesang for Kringkastingen og 

en opptreden med « populære amerikanske 

sanger» for Valdreslaget der «fagningi 

ville ingen enda taka, og dei laut gjeva 

eit ekstranummer» -- honorert med 35 

kroner -- var Kjempekvartetten klar 

for direktesending i radio 1. desember 

1940. de amerikanske sangene er lagt 

til side til fordel for de mer patriotiske – 

okkupanten tillot det, merkelig nok – før 

konserten avsluttes med den napolitanske 

slageren «Funiculi Funicula». den har 

Sølvguttene hatt på repertoaret siden!

FOTO: ØyVINd MARKUSSEN/PRIVAT EIE 

Sølvguttene er et fellesskap preget av en maskulin stå-på kultur. Her lager guttene sitt eget show 

mens de venter på annen del av gjenåpningskonserten i Oslo Domkirke mai 2009. 

Kor i fórsilke 

Kjempekvartetten får mange oppdrag. 

Begravelser, brylluper. de deltar på festaftener. 

Men de vil ikke synge mer i radio. 

«det ble etter hvert klart at med (…) NSdominans 

i Kringkastingen kunne vi ikke 

fortsette der», forteller Totto i Sølvguttene. 

De første årene. «de fleste sangene våre 

var med engelsk tekst, og det var ikke særlig 

populært hos tyskerne». Koret øver nå 

bare hjemme hos Totto. I 1941 kommer 

radioforbudet. 

Totto leter etter andre muligheter. 

Han lykkes hos Per Glad, som blant 

annet arrangerer underholdning før 

kinoforestillinger. Koret skal synge på 

Grefsen kino, populært kalt «Svetter’n», 

hver dag i én uke. 500—700 kroner i 

honorar, antyder Glad. det er mye penger. 

Nå manglet Kvartetten bare «et brukbart 

kostyme og et fengende navn», forteller 

Totto i memoarene. Før krigen hadde 

Totto vært på konsert med det engelske 

guttekoret Silver Songsters som hadde 

drakter i blank silke. det er knapphet også 

på stoffer, men Totto er skredderutdannet 

og klarer å finne noe grå, blank fórsilke og 

får kjøpetillatelse fra Forsyningsdepartementet. 

Totto låner penger. de sølvskimrende 

skjortene med stolpe i blå fløyel 

er en direkte kopi av draktene til «Silver 

Songsters”. Og navnet på minikoret gir 

seg nesten selv: Sølvguttene. 

51

52 

det skal bli mange sene og lange sykkelturer 

hjem for Einar Andersen. Mandag 

og torsdag øver han med Sølvguttene, 

tirsdag og fredag med domkoret. I helgen 

er det selvsagt domkoret og konserter 

med Sølvguttene. Han er med på flere 

turneer, særlig til Østfold. 

I motsetning til mange andre som 

var unge under krigen, synes ikke Einar 

Andersen at ungdomstiden ble tatt fra 

ham. Livet var fylt av musikk for Sølvguttenes 

medlem nummer 1. 

Sølv på markedet 

Totto er knapt 22. Noen av tenorene og 

bassene i Sølvguttene er eldre enn han 

er. Men han har ambisjoner. Sølvguttenes 

repertoar blir raskt mye mer enn 

amerikanske sanger: norsk folkemusikk, 

skandinaviske sanger, klassiske perler, 

Schubert, Mozart, Grieg. de synger a 

cappella, og til akkompagnement av den 

eneste kvinnelige sølvgutt noensinne, 

pianist Astrid Egeberg. 27. september 

1941 opptrer Sølvguttene i Østerdalslaget 

for første gang i sine nye, sølvskimrende 

bluser – med dirigent og akkompagnatør 

i samme antrekk. Guttene var imidlertid 

i kortbukser. 

Sølvguttenes program inneholder også 

instrumentale innslag. Totto spiller fiolin 

og bratsj både med og uten sitt lille orkester 

Tangokvartetten, og Astrid Egeberg 

fremfører «Trolltog». Bernt Anthonsen 

på 13 spiller piano med votter! 

Totto har sans for markedsføring. 

Vakre guttesopraner vekker voldsom 

oppsikt, og Totto kan skilte med selveste 

gutten med sølvstrupen. Karakteristikken 

hadde han snappet fra en forhåndsomtale 

av en av domkorets solister, Nils Christian 

Sundem. Han var også med i Tottos lille 

kor. Totto brukte sølvstrupen for det den 

var verdt. Nils Christian ble Sølvguttenes 

første trekkplaster og fikk publikum til å 

gå av hengslene når han sang Mozarts 

koloraturarie «Alleluia». 

Fra begge sider av «ælva» 

Totto trengte stadig nye sangere. Slik er 

det med guttekor, og i løpet av ti år hadde 

koret dessuten vokst kraftig. I 1950 var de 

80 sangere. For Totto spilte det ingen rolle 

hvor guttene kom fra så lenge de hadde 

sangstemme. Sang hadde rike tradisjoner 

i arbeiderbevegelsen. Borgerskapets 

gutter spilte nå helst klaver, mente Totto. 

Han sørget for oppslag om prøvesang på 

skoler over hele Oslo. 

Elleveårige Roar Johansen fra Grünerløkka 

så oppslaget på Lilleborg skole en 

dag i 1951. «Jeg ble regnet som klassens 

sanger», forteller Roar, nå pensjonert 

lektor, «men jeg hadde ingen musikalsk 

bakgrunn. Faren min var industriarbeider. 

Jeg kunne ikke noter. Musikklæreren 

oppfordret meg til å prøve, så jeg stilte 

til prøvesang på Uranienborg skole der 

Sølvguttene øvde på den tiden. Min far 

trodde ikke jeg ville klare det, men jeg 

fikk skriftlig svar fra Totto om at jeg var 

tatt opp som aspirant. Hele familien syntes 

det var svært!» 

To år senere hører 8-åringen Øyvind 

Otterstad fra Carl Berners plass Sølvguttene 

på radio. «der vil jeg gå!», forkynner 

han for mor og far. Ingen i hans familie 

var videre interessert i musikk, men 

Øyvind fikk det som han ville. 

I 1951 hadde ti år gamle Carl Høgset 

fra Frogner blitt med to kamerater som 

skulle prøvesynge. Han prøvesang, han

også, og var den eneste av de tre som ble 

tatt opp, forteller han. det ble starten på 

Carls liv som sanger og dirigent. Han kom 

fra en musikkglad familie. Carls far var 

lege, men spilte gjerne fiolin til husbruk. 

Tottos frykt for at sang ikke skulle være 

fint nok for familiene fra vestkanten, viste 

seg å være ubegrunnet. Guttene strømmet 

til fra den kanten også. «Jeg merket 

godt klasseskillet da jeg begynte», sier 

Roar Johansen. «Jeg syntes det bare var 

vestkantgutter der, de snakket så pent og 

var så velartikulerte. Men jeg ble aldri 

mobbet. Tottos måte å lede koret på sørget 

for det». 

de tre guttene ble kamerater. Bakgrunnen 

deres var aldri noe tema. «Vi var ofte 

hjemme hos hverandre», forteller Carl 

Høgset. 

dårlig økonomi skulle ikke hindre 

noen i å være med i Sølvguttene. derfor 

skulle det ikke betales noen kontingent, 

bestemte Totto. Tvert imot fikk alle guttene 

reisepenger av koret. 

«Vi fikk 2 kroner hver i måneden”, 

husker Roar Johansen. ”Totto sto med en 

pose full av kronestykker og delte ut på 

øvelsene». 

I 1946 hadde Totto startet Sangskolen 

for å lære opp aspiranter til Sølvguttene. 

Rekrutteringen var upåklagelig. Totto 

måtte en tid ha to parallelle klasser i 

Sangskolen. 

Etter krigen ble det imidlertid vanskelig 

å motivere guttene til samtidig å synge 

i domkoret, ifølge sølvguttveteran Bjørn 

Andersen i Sølvguttene. De første årene. 

det var nok ikke like stas, for domkorets 

virksomhet var knyttet til gudtjenester og 

kirkelige høytider. I 1947 ble domkoret 

oppløst. 

Tottos to kor 

30. juni 1945 hadde Sølvguttene sin første 

radioutsendelse i et fritt Norge. de hadde 

fortsatt et folkelig repertoar, men mer og 

mer orienterte Totto seg og koret mot 

kirkemusikk. Julekonsertene ble en fast 

del av virksomheten. de var populære. Til 

konserten i Trefoldighetskirken i desember 

1945 ble det solgt 1802 billetter. Totto 

morer seg over det i memoarene: «I dag er 

maksimalt tillatt antall plasser 890 i den 

kirken …» de holdt også andre kirkekonserter, 

sang messer og oratorier. 

Tottos opprinnelige idé, å skape et kor 

som først og fremst skulle synge i radioen, 

etter mønster av det danske Radiofoniens 

drengekor, ble realisert, men ikke av 

Totto. Etter krigen startet NRK sitt eget 

guttekor (og et jentekor, dirigert av Marie 

Foss), etter initiativ fra den nye sjefen for 

Barneavdelingen, Lauritz Johnson. Guttekoret 

kom imidlertid til å slite med rekrutteringen 

– gutter har det jo med å komme 

i stemmeskiftet, så det var vanskelig å få 

koret opp på et skikkelig nivå. 

I 1951 ble dirigentstillingen utlyst. 

Totto var en av 12 søkere, flere av dem 

med betydelig kompetanse, og han fikk 

jobben. Hans arbeid med Sølvguttene 

var den direkte årsaken, går det frem av 

innstillingen: «(Han) har drevet guttekoret 

Sølvguttene fram til å bli et av landets 

beste guttekor». det ble fremhevet at 

Guttekoret trengte «en mann som – foruten 

de musikalske kvalifikasjoner – har 

evnen til å vinne guttene, til å begeistre 

dem, være deres venn og kamerat – om 

nødvendig også i fritiden». den beste 

søkeren var Totto, som «i praksis har 

vist at han har både de musikalske og de 

personlige egenskapene som trenges». 

53

54 

FRA PROGRAMBLAdETS FORSIdE 

To årer flyter sammen til én i dagens sølvguttkor; Sølvguttene og NRKs Guttekor. Sølvguttene 

sprang ut av koret i Oslo Domkirke, mens Guttekoret ble dannet som Kringkastingens 

underholdningskor. Dette sammensatte opphav er bakgrunnen for det brede nedslag og det store 

repertoar koret har. 

dessuten hadde Torstein Grythe allerede 

etablert det som «med ett slag vil løse det 

vanskelige problem med nyrekruttering»: 

Sangskolen. Ærbødigst Lauritz Johnson. 

Nå hadde Totto to kor, med ganske forskjellig 

repertoar og virkeområde. Guttekoret 

var et rent barnekor – et trestemmig 

guttekor – som lett og underholdende 

repertoar medvirket i barneprogrammene 

til onkel Lauritz (Johnson) og tante 

Sonni (Holtedahl Larsen). Sammen med 

dem ble Guttekoret barnetimestemmene 

i radioens gullalder.

Guttene i radioen 

«I guttemusikken kunne jeg ikke velge 

instrument. det kunne ha blitt tuba! 

Sangstemmen var litt enklere å ta med 

seg. Så jeg bestemte meg for NRKs guttekor». 

Egentlig var det opplagt. Erik Østby, 

født på Grønland i 1942, skjønte tidlig at 

det var nyttig å kunne synge. Musikken 

hadde han med hjemmefra, og han var 

en racer på ukulele. «I fiskebutikken like 

ved der vi bodde, laget de fiskekaker. det 

duftet herlig! Broren min og jeg stilte oss 

opp i bakgården og sang «den hellige 

stad» tostemt – jeg sang annenstemmen, 

den kom helt naturlig: «Jerusalem, 

Jerusalem, luk op din port, vær glad!» da 

vanket det fiskekaker!» Erik prøvesang og 

begynte i NRKs guttekor i 1951. 

Terje Stensvold fra Bolteløkka 

valgte guttemusikken. Men han ville 

gjerne synge, også. Sølvguttenes 

øvingstider kolliderte imidlertid med 

øvingene til korpset, så da måtte det bli 

NRKs guttekor. Hvis han våget. Terje 

Stensvold, i dag ettertraktet Wagnersanger 

på verdens operascener, torde 

nemlig ikke prøvesynge: «Først da en av 

klassekameratene mine forkynte at han 

skulle prøvesynge, torde jeg. Jeg visste at 

jeg sang bedre enn han gjorde». 

At guttekoret hadde et populært 

repertoar myntet på barn, betydde ikke 

at de kunne ta lett på øvelsene. «Totto 

var nøye med at koret skulle ha kvalitet, 

uansett sjanger. Vi skulle jobbe skikkelig», 

sier Erik. «det første vi lærte, var pust», 

forteller Terje. «Jeg husker jeg lå i senga 

og trente på å puste med magen. Ingen 

tvil om at Totto har en god del av æren for 

min karriere som operasanger. den dype 

pusten får deg ned. Når jeg blir nervøs 

foran forestillinger, begynner den dype 

pusten automatisk». 

All øvingen skjerpet guttene: «Vi fikk 

ofte tekst og noter rett før programmet 

skulle på lufta. Vi tok det på hæl’n og sang 

det inn», forteller Terje. 

Guttekoret fikk også luftet seg «live». 

de reiste land og strand rundt og sang 

norske folkesanger, både med og uten 

mannsstemmene fra Sølvguttene. 

da Alf Prøysen i sin mangfoldige 

NRK-karriere begynte å arbeide først for 

Lørdagsbarnetimen, og senere for Barnetimen 

for de minste, ble Guttekoret en 

viktig samarbeidspartner. 

To blir ett 

Før han overtok NRKs guttekor, hadde 

Totto av og til lånt ut sølvgutter til Guttekoret, 

som hadde alvorlige problemer 

med rekrutteringen. Herrestemmene ble 

også lånt ut ved enkelte anledninger. I 

praksis foregikk en langsom sammensmeltning 

av korene. Ti–tolv av guttene 

var medlemmer i både Sølvguttene og 

NRKs guttekor. Erik Østby var – pussig 

nok, sier han selv – annensopran i Guttekoret 

og ble førstesopran i Sølvguttene. 

Carl Høgset, som startet i Sølvguttene, 

var også etter hvert med i begge kor. Noen 

gutter var ikke helt sikre på hvilket kor de 

tilhørte. 

Totto hadde lenge ønsket at Guttekoret 

skulle ha et bredere repertoar. det 

hendte ofte at de bidro i programmer 

som ble produsert av andre avdelinger i 

NRK. Burde ikke koret heller legges under 

Musikkavdelingen? foreslo Totto. det 

ville ikke Lauritz Johnson. 

55

56 

Noe var likevel i gjære. På Sølvguttenes 

15 års jubileumskonsert i 1955 var 

sølvblusene borte. Nå hadde Sølvguttene 

samme konsertantrekk som Guttekoret: 

hvit skjorte, tverrstripet slips og norsk 

flagg på brystet. 

«da Totto dro på Nordlands-turné med 

Guttekoret og opplevde at de ikke fikk 

solgt så mange billetter, forandret han 

likegodt teksten på plakatene til «Sølvguttene». 

da kom folk!» sier Erik Østby. 

Ut over i 1960-årene fikk Totto bedre 

respons hos Musikkavdelingens sjef 

Kristian Lange. I 1967 ble korene slått 

sammen under navnet «Sølvguttene, 

NRKs guttekor»og lagt under Musikkavdelingen. 

Det nye mediet 

Sølvstrupene i matrosdress. de som synger 

julen inn klokka 17.00 på julaften. Har 

det ikke alltid vært sånn? Sølvguttenes 

aller første tv-konsert ble sendt julaften 

1966. det var også første gang de opptrådte 

offentlig i matrosdress. da hadde 

koret holdt det gående i mer enn 25 år, 

i helt andre «outfits». det bildet vi alle 

sitter med av Sølvguttene, ble skapt av 

fjernsynet. 

Korets tv-æra begynte så tidlig som i 

1961. da overførte fjernsynet Mozarts 

komiske opera Bastian og Bastienne, med 

NRKs guttekor og guttekorsolister i tittelrollene. 

Guttekorets jubileum i 1962 

ble tatt opp i Studio A. Tre år senere ble 

Sølvguttenes 25års-jubileum markert 

med tidligere sølvgutt Rolf Just Nilsen 

som programleder. 

da Sølvguttene vant den prestisjetunge 

førsteprisen for ungdomskor i den internasjonale 

korkonkurransen «Let the 

people sing» i 1971, ble prisoverrekkelsen 

behørig dekket av dagsrevyen. 

Året etter fikk Sølvguttene vise seg 

frem for store deler av verden. Gutter i 

matrosdrakter ble skjønnsomt gruppert 

og sang, til playback, foran stavkirken 

på Folkemuseet på Bygdøy og i vakker 

natur ved Tyrifjorden. Barytonsolist Terje 

Stensvold poserte på «Christian Radich» 

med riggen full av sølvgutt-matroser. Et 

tysk tv-selskap laget en serie med beste 

Chöre der Welt, og Sølvguttene ble valgt ut 

til å representere Skandinavia. det var en 

stor ære for Totto. Tv-serien ble distribuert 

til over hundre land, og ble også sendt 

i Norge. 

Underholdningsavdelingen var også 

interessert i sølvgutter, og de var med 

både i Erik Byes Lørdagskveld og dan 

Børge Akerøs helgeprogrammer på 

1980-tallet. Tv ble også starten på Sølvguttenes 

lange karriere som «korekor» 

for kjente artister. Selv om Morten Harket 

fortsatt var ganske fersk som verdensstjerne 

i 1986, syntes alle det var tøft å 

synge julesang med ham. Harket fortalte 

at han hadde alltid ønsket å være sølvgutt, 

og stilte i matrosdress sammen med 

koret. 

Under OL på Lillehammer var Sølvguttene 

selvskrevne artister. Ringsaker kirke 

var fullstendig sprengt da koret holdt sin 

direktesendte OL-konsert. Sølvguttene 

var gjester i OL-studio, og sang «La ilden 

lyse» sammen med Sissel Kyrkjebø under 

avslutningsseremonien. 

Korveteran Erik Østby begynte i 

fjernsynet i dets spede barndom tidlig 

på 1960-tallet, og har produsert de fleste 

av Sølvguttenes tv-konserter gjennom 

40 år. I februar 1969 kunne tv-seerne

FOTO: ESPEN BRATLIE/PRIVAT EIE 

Sølvguttene har ikke bare et stort eget program, men har en jevn strøm av forespørsler om 

medvirkning i andre musikalske prosjekter. Deltakelse i ulike tv-sammenhenger skaper en ekstra 

motivasjon hos dagens sølvgutter. Her i opptak med TV2. 

nyte Eriks herlige tv-film Alt vel om bord 

med sølvgutter i maritime omgivelser, 

på location på slippen: Gutta pusser båt, 

nærmere bestemt Tottos skøyte «Harmonia», 

mens de synger sjømannssanger og 

barnesanger. «Ja, vi maler og vi maler og 

det blir så fint og flott …» I svart hvitt. For 

opptakenes skyld malte guttene så ivrig 

og i så tykke lag at Totto etterpå måtte få 

skrapt båten helt ned igjen og malt den 

på nytt. 

Det blir ikke jul uten 

det er mer enn 40 år siden koret begynte 

å synge inn julen på statskanalen. For 

store deler av befolkningen fremstår 

denne tradisjonen som et slags «alltid». 

Tidspunktet for konserten er optimalt. 

det er fortsatt en stund til familiens 

yngste får skrelle papiret av gavene i 

haugen under juletreet. duftene fra det 

årvisse julemåltidet siver ut fra kjøkkenet 

og blander seg med gode minner fra 

tidligere julaftener. Intet tidsrom på 

året er mer søkklastet med forventning 

enn den drøye halvtimen Sølvguttenes 

julekonsert varer på julaften. Slik er 

konserten blitt selve portalen til julaften 

for hundretusener av nordmenn. 

57

58 

det er ikke tilfeldig at sølvgutter teller 

tiden de har vært med i koret i antall juler. 

Adventstid og jul er høysesong for sølvgutter. 

de kaller det bare julestria. den 

starter i midten av november og avrundes 

i midten av januar, med mindre sølvguttene 

skal spille inn eller medvirke på en 

ny juleplate. da kan det bli jul i mai eller 

september også. 

Førti konserter i løpet av fem uker før 

jul, samt en drøss med solistoppdrag. 

Etterspørselen blir bare større og større. 

Guttene skal tidlig opp, de går på skolen 

og har kanskje både solistoppdrag og 

dobbeltkonserter om kvelden. det skjer 

noe hver dag. Kirker og kulturhus over 

hele østlandsområdet vil ha besøk av 

Sølvguttene. Et par helgeturneer skal 

også inn i programmet. Vestlandet, 

Sørlandet, Nord-Norge, Göteborg. Av og 

til blir det ganske enkelt for mye. Etter at 

Fredrik Otterstad overtok som dirigent, 

delte han koret inn i tre underkor, og 

fordelte konsertene slik at en av gruppene 

fikk hviletid mens de to andre stilte på 

konsert. det hjalp. Litt. 

Men det nærmer seg utvilsomt en 

grense for hva man kan kreve av gutter 

i skolealderen, eller for den saks skyld 

av de voksne sangerne som har en jobb 

å passe. 

Eller av dirigent Fredrik. Han kan jo 

ikke dele seg i tre. 

Forenede transportbyråer 

Året rundt bringer foreldre aspiranter 

og små korgutter til øvelsene to ganger i 

uken. Fra Lørenskog, Langhus, Lambertseter, 

Lommedalen, fra hele Oslo-området 

kommer de minste guttene med eskorte. 

Foreldre setter ugjerne syv- og åtte- 

åringene på tog, buss og trikk helt alene. 

de eldre guttene har et konsertprogram 

som krever mer av transporttjenester enn 

foreldre flest kan klare, og de må lære seg 

å finne frem til Trefoldighetskirken og 

Rådhuset og hjem igjen på sen kveldstid. 

Slik blir man selvstendig og kjent med 

Stor-Oslos kollektivtransport. 

I julesesongen tar det helt av – kirker, 

konserthus, kulturhus, sykehjem her og 

julebord der. Særlig foreldrene til guttene 

i solistgruppen får bokstavelig talt kjørt 

seg. I verste fall har guttene tre solistoppdrag 

på tre forskjellige steder på dagtid og 

dobbeltkonsert om kvelden. Slike dager 

er rene stafetter. da nytter det ikke å reise 

kollektivt. I Sølvguttene har det aldri vært 

innkrevd kontingent, men foreldrene har 

ytt sin skjerv i bensin. Og i tid – venting 

hører med. Bonusen er mye vellyd og 

et fascinerende innblikk i Sølvguttenes 

intrikate desemberlogistikk. 

70 år ung 

Mens artister flest skranter med årene, 

holder Sølvguttene seg uforskammet 

godt med sine evigfriske gutteansikter. 

Hemmeligheten er en kombinasjon av 

rask utskiftning og seig tradisjon. For 

selv om omløpshastigheten for guttesangere 

er høy, bytter noen matrosdress mot 

korblazer og bærer arven fra Totto videre. 

de voksne skaper kontinuitet, men det er 

lojaliteten til tradisjonene som gjør at 

publikum møter det samme koret tiår 

etter tiår. Sølvguttenes sang i 2010 lyder 

omtrent som i 1940, og de slitesterke 

matrosdressene bidrar også til at koret 

vil fremstå som seg selv når de feirer 100 

år i 2040.

FOTO: ØyVINd MARKUSSEN 

Sølvguttenes gratiskonsert i Oslo Rådhus lille julaften er en konsert med tradisjoner, og for mange 

selve porten til julen. Her er koret avbildet 23. desember 2009. 

59

60 

Sølvguttene er en institusjon i norsk 

kulturliv, unnfanget i krigsårenes 

trengsel, utviklet og etablert innenfor 

velferdsstatens rammer. Gjennom sine 

første 70 år har Oslo-koret sunget i hver 

krok av kongeriket og gitt av seg selv til 

hele befolkningen. Hver jul overskrider 

Sølvguttene kulturelle skillelinjer med 

sitt repertoar av klassisk kirkemusikk og 

folkelige julesanger. 

Alle nordmenn kjenner Sølvguttene. 

Koret har erobret en unik plass i folks 

bevissthet, og det gjenspeiles i mediene. 

Selv om det ikke alltid er Sølvguttene som 

er frontfigurer, kaster de glans over sine 

musikalske samarbeidspartnere. Hvorfor 

skulle de ellers være så ettertraktede? 

Olav Christensen og Tove Valmot er 

forfattere av jubileumsboken Sølvguttene 

– lyden av et fellesskap som ble utgitt i 

jubileumsåret 2010. 

Noter 

1 Torstein Grythe og Morten Wessel Krogstad: 

Sølvguttene. De første årene 1940-1950. Eget 

forlag, 2009.

Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?