Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

42
dagsorden helt siden drabantbyene ble
bygget. de er kompromissløst urbane
og dermed unorske. Å bo i blokk er det
motsatte av å bo på en gård. de fleste
av drabantbyene har også vært preget
av konstant innflytting og utflytting.
Befolkningen er ikke homogen, uansett
hvilken betydning man legger i ordet.
de kommer fra hele Norge og i økende
grad fra andre land. I deler av Oslo øst
utgjør hvite et nesten like lite mindretall
som svarte på vestkanten. Noen er godt
etablerte og har bodd samme sted i over
tyve år, mens andre er nyinnflyttet. det
er betydelig arbeidsløshet blant ungdom
og mange trygdede i Groruddalen. Nyankomne
innvandrere strever med å finne
seg til rette, og det oppstår gnisninger
rundt sentrale institusjoner som skoler
og barnehager, hvor andelen barn med
begrensede norskkunnskaper stedvis er
høy. Noen steder har ungdomskriminalitet
vært et tilbakevendende problem.
Bydelene har en del infrastruktur og tjenester,
men de mangler for eksempel kino
og teater. det er også skrint med kafeer
og restauranter. Ett sted ble jeg henvist til
Narvesen-kiosken på T-banestasjonen da
jeg ville sette meg ned med en kopp kaffe.
Et dårlig tegn, noterte jeg.
Ny forskning på stedstilhørighet
Fra 2010 til 2013 skal en tverrfaglig
forskergruppe studere tilhørighet i en
drabantby i Groruddalen. Vi kaller den
Løvlia. det skyldes ikke at det er noen
hemmelighet hvor vi driver med forskningen
– folk vil uansett oppdage det, blant
annet fordi det er ganske mange av oss
– men for å unngå et overdrevent fokus
på ett bestemt sted. det vi finner ut om
Løvlia vil nemlig kunne gjelde også for
andre drabantbyer, og sammenligninger
med lignende boligområder i andre land
kan også være interessante.
det sentrale spørsmålet gruppen
stiller er hva som skaper tilhørighet i et
lokalsamfunn som dette, og hvilke krefter
som motvirker tilhørighetsfølelse. det er
hele 15 delprosjekter som sorterer under
overskriften «Inclusion and exclusion in
the suburb» og som på forskjellige måter
vil belyse faktorer som skaper fellesskapsfølelse,
bygger broer og gi beboerne
en opplevelse av eiendomsrett til
sitt nærmiljø – og faktorer som trekker i
andre retninger. dette er ikke stedet for å
presentere samtlige delprosjekter, men de
er beskrevet kort i en prosjektbeskrivelse
som kan lastes ned fra www.culcom.uio.
no.
I stedet for å ramse opp samtlige delprosjekter,
som spenner fra livshistorier
til sport, mat og medier, skal jeg bruke
denne anledningen til å reflektere litt
rundt drabantbyen ‘Løvlia’ og dens plass
i Oslo, og hva Løvlia kan fortelle både
om Oslo og om hva et lokalsamfunn er.
dette er omtrent det jeg nylig sa om vårt
prosjekt til en gruppe kolleger i Tyskland,
som visste mye om byer, men lite om
Norge.
Norge er kjent som et egalitært
samfunn med relativt små forskjeller på
folk. det er landet der selv statsministeren
spis-er matpakke til lunsj og hvor den
høflige tiltaleformen «de» nesten er gått
helt ut av bruk. derfor blir mennesker
som besøker Oslo forbløffet over hvor
klassedelt denne byen er. det første en
byforsker må vite om Oslo, er at den er
delt i to. Jeg bor selv en fem minutters