Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

18
I 1956 ble vestibylen i tilegg utsmykket
med nonfigurative veggmalerier av Inger
Sitter og Carl Nesjar. Nå begynte en aktiv
periode for Sentrum. I tillegg til å være
kino, ble den brukt til bl.a. konserter,
boksestevner, streikemøter og barneforestillinger.
I 1965 spilte selveste Leonard
Cohen på Sentrum kino. den mest kjente
hendelsen kinoen var midtpunkt i, var
nok likevel premieren på filmen «Rock
around the clock» i 1956. Mange mener
at det var denne kvelden Oslo mistet sin
uskyld. det som i alle fall er sikkert, er at
rockemusikken inntok byen, og at ungdomskulturen
ble aldri helt den samme
etterpå. Under selve forestillingen klokken
21.00 hadde det meste gått rolig for
seg. Noen par danset litt utenfor kinoen,
noen hylte og skrek litt, men alt var under
kontroll. Så, etter filmen, brøt tumultene
ut. Ungdom strømmet ut fra kinosalen, og
oppildnet av stemningen og gleden over
musikken, inntok de gatene omkring. de
ropte på «mere rock, mere rock» og etter
hvert utartet opptøyene til den grad at
ruter ble knust, trafikkskilt veltet overende,
og en ung bilist ble slått ned da
han forsøkte å roe gemyttene. Kinodirektøren
tok det hele med ro. Han mente at
ungdom er og blir ungdom, han så ingen
grunn til å overdramatisere og ta filmen
av plakaten. dette skjedde da heller ikke.
Selv hadde han klart å holde seg fra å
«rokke og rolle», selv om han måtte innrømme
at rytmene var svært smittende. 18
Utover på 1970-tallet gikk det ikke
like bra for Sentrum. den nedadgående
besøkstrenden gjorde seg gjeldende også
på denne kinoen, og Oslo Kinematografer
tenkte nå helt nytt. de ønsket i 1979
å bygge sitt første kinosenter. Valget sto
mellom Sentrum og Eldorado, og Sentrum
ble sett på som best egnet, ettersom
Eldorado var gammel, brannsikkerheten
var dårlig, og de to kinoene lå svært nær
hverandre. det var ingen vits i å satse
på dem begge. På Sentrum var planen
å bygge om den enorme salen til seks
mindre saler. den største, som skulle plasseres
på den daværende parkett, skulle få
510 plasser. I planet over denne var det
planlagt to saler med henholdsvis 140 og
150 plasser, og balkongen skulle bygges
om til to saler, med 50 og 90 plasser. I
tillegg skulle det komme en sal med 75
plasser i mellometasjen, og en videokino
i underetasjen.
det er god grunn til å være takknemmelige
for at disse planene aldri ble
gjennomført og at man i stedet klarte å
bevare salen relativt inntakt. Med tanke
på bygningens unike kvaliteter, ville en
slik ombygging og oppdeling i mindre
enheter vært en katastrofe. I stedet ble
det Eldorado som ble kinosenter. Etter
nøye vurdering kom Oslo Kinematografer
fram til at det ville bli enklere å gjennomføre
planene der. På Eldorado eide
de lokalene selv og sto dermed helt fritt
i forhold til hvordan de ville utforme de
nye kinoene. Sentrum havnet derimot
i en bakevje. det var umulig å fylle den
store salen hver kveld, og det ble satset på
utleievirksomhet; blant annet gikk Tramteaterets
høstrevy av stabelen på Sentrum
i 1985. det gikk allikevel mot slutten for
Sentrum kino. Sammen med Ringen og
Jarlen ble den nedlagt 7.desember 1988.
disse tre kinoene hadde samme år hatt et
samlet underskudd på åtte millioner kroner
og et publikumsbelegg på kun 7-8%.
Kinomaskinist Sture Jansson på Sentrum