Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

Oslos forsvunne kinematografer
Tove Solbakken
det er 2.påskedag i 1896. I Circus Varieteteater
i Tivolibygningen, der Klingenberg
kino ligger i dag, gjør tyskeren Max
Skladanowsky seg klar. Klokken 20.00
skal aftenforestillingen begynne, og det
er Skladanowsky og hans Bioskop som
er hovedattraksjonen. «En sensationel
nyhed» skriver avisene. Innimellom
opptredener av ulike varieteartister skal
Skladanowsky og hans Bioskop vise filmbilder,
et femten minutter langt program,
bestående av ni korte filmer. dette er noe
publikum aldri har sett før. Skladanowsky
har et mystikkens skjær rundt seg, og suksessen
er sikret. Oslos første filmvisning
er et faktum. 1
det var ikke rart at publikum lot seg
trollbinde av den nye oppfinnelsen, de
levende bildene. Til tross for at disse
første filmbildene stort sett ikke var det
helt store, bare hverdagslige hendelser,
som to menn som spaserte på gata, eller
en eldre herre som rodde, så beveget de
på seg. da Max Skladanowsky pakket
sammen og forlot Tivoli 5.mai samme
år, hadde han bidratt til å starte den
store kinobølgen som nå skulle skylle
over hovedstaden. Overalt dukket det
opp små, private kinolokaler. Som regel
besto de ikke av annet enn noen harde
benker, og et laken eller en hvitmalt vegg,
men publikum strømmet likevel til. Også
i teater- og forsamlingslokaler ble det
vist film. Hvem som helst kunne åpne og
drive en kino, og denne nye, billige form
for forlystelse var akkurat det Kristianias
befolkning trengte. Kino ble en flukt fra
en grå og hard hverdag. På denne tiden
var det kun stumfilm, akkompagnert av
pianospill, eller til og med et eget kinoorkester.
I 1904 åpnet byens første skikkelige
lokale bare for filmvisning, i 2.etasje i
Stortingsgata 12. denne kinoen fikk
navnet «Kinematograftheateret». Selv
om den ble innredet til kino, var den
ikke bygget for dette formål. Oslos første
«ekte» kinobygning, Regina teater på