Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

22
den nye kinoen «smakfull» og «nydelig»,
den ble rett og slett beskrevet som «ikke
dagligdags». 21 På åpningsdagen var både
ordfører Rolf Stranger og kinodirektør
Engh tilstede for å kaste glans over
begivenheten. Røde julestjerner og hvite
krysantemer flankerte lerretet, og Edda
hadde til og med et eget kinoorgel, som
ga en hel liten konsert mens de innbudte
ventet. Åpningsfilmen var «Russerne
kommer, russerne kommer», hvilket gledet
formannen i Grorudvelenes forening;
han håpet at Edda kunne vise moderne
filmer, egnet til å skape debatt.
det tok litt tid før besøkstallene på
Edda tok seg opp. det var naturlig å
sammenligne med Symra, og i 1969 gikk
Edda fortsatt ikke så godt som man hadde
håpet. Etter hvert ble Edda bedre innarbeidet
i folks bevissthet, man begynte
kino i nærmiljøet, og besøkstallene steg,
men kinoen slet hele tiden med de samme
problemene vi har sett hos andre bydelskinoer
ved inngangen til 1970-tallet.
Man kan kanskje si det var dristig å
satse på en ny utkantkino når tidene var
så vanskelige. Edda, Jarlen og Parkteatret
gikk med store underskudd og var
kinostyrets hodepine. Hva kunne man
gjøre for å bedre besøkstallene? det var
imidlertid aldri snakk om å legge ned
Edda. Man ønsket å opprettholde et tilbud
i drabantbyene, og barneforestillingene
om formiddagen var alltid smekkfulle og
svært populære.
I 1975 hadde Groruddalen fått enda
en nærkino, Stovner Amfi, som viste film
onsdager og torsdager. Begynnelsen
av 1980-tallet var gullårene for denne
kinoen, som hadde en egen filmklubb, og
også her stappfulle hus på barneforestillingene.
Kinoene i Groruddalen gikk lysere
tider i møtet, om enn for en stakket stund.
Oslo Kinematografer gjorde nemlig det de
burde gjort mye tidligere, og oppgraderte
i 1986 Edda til premierekino. det
var det som skulle til. Besøkstallene steg
umiddelbart, med 36,5% i forhold til året
før, og i 1989 slo de alle rekorder: Edda
kunne vise til en publikumsøkning på
hele 116%. Suksesskomedien «En fisk ved
navn Wanda» var en medvirkende årsak,
men like viktig var det faktum at Edda nå
fikk storfilmene samtidig som kinoene i
sentrum. dengang assisterende kinosjef
Ingeborg Moræus Hanssen uttalte at det
var viktig å satse på lokalkinoene, de
spilte en sentral rolle i folks kulturelle
nærmiljø, men til tross for den evige
debatten om hvordan man kunne skape
liv og interesse rundt utkantkinoene, var
ikke Moræus Hanssen åpen for at Edda
skulle kunne brukes til kafévirksomhet,
utstillinger og lignende. På Kalbakken
skulle det kun være kino. 22
det forelå imidlertid planer om å bygge
om Edda til kinosenter; en stor sal med
200 plasser, og en mindre med 60 plasser.
dermed kunne man gi publikum et
bredere tilbud, og det ville være lettere
å fylle forestillingene. det er umulig å si
om dette ville hjulpet Edda til å overleve.
Ombyggingen ble nemlig ikke noe av, og
1990-tallet snudde den positive bølgen.
Moræus Hanssen var i mellomtiden rykket
opp til kinosjef og talte ikke lenger
drabantbykinoens sak, hun var mer opptatt
av det nye kinosenteret i Vika. I 1989
hadde avisoverskriftene vært «Satser på
Edda», i 1997 sto det «Edda legges ned».
I stedet for å se på mulighetene for å
skape et kultursentrum rundt Edda, gikk
Oslo Kinematografer enstemmig inn for
nedleggelse. de mente det ikke lenger