Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

og kikker salig opp i taket. For øvrig kan
salen også beskues utenfra, den har en
karakteristisk form som skiller seg ut fra
den øvrige bygningsmassen. det er også
rørende å konstatere hvor liten Ringen
kino egentlig var, der den lå inneklemt i
fasaden mellom et bingolokale og ulike
forretninger, ganske annerledes enn
dagens store kinosentre. I Sverige finnes
fremdeles noen slike «kvarters-biografer»
som tar oss tilbake til en svunnen tid. I
Oslo har vi nå kun Gimle tilbake. Kanskje
var det umulig å drive lønnsom nærkino
på østkanten, men med tanke på gentrifiseringen
områdene rundt Carl Berner har
gjennomgått, og den påfølgende befolkningsveksten,
ville det vært interessant å
se om en kino som Ringen i dag ville hatt
livets rett. det får vi aldri vite. derimot
har et nytt kinosenter i Sannergata ikke
langt unna overtatt Ringen-navnet, og her
går virksomheten så det suser, med gode
besøkstall. det finnes igjen en Ringen
kino i hovedstaden!
Sentrum kino – funkis på sitt beste
da Samfunnshuset, tegnet av Ove Bang,
reiste seg på Arbeidersamfunnets plass
1934-41, fikk Oslo et av byens fineste
funksjonalistiske bygg. I tillegg til butikker,
kontorer og mindre møterom, fantes
den store samfunnssalen, og under den,
med inngang fra gateplan, Sentrum
kino. Sentrum var ment å skulle avløse
Verdenstheateret, som kommunen
hadde leiekontrakt med ut året 1940, og
var nok et ledd i Oslo Kinematografers
fornyelsesprosess av Oslokinoene. «Et
kinoteater i blått» ble Sentrum kalt i
Aftenposten i mars samme år 17 , og denne
poetiske beskrivelsen passer godt på
Oslos kanskje flotteste funkiskino, med
unntak av Klingenberg. Hele 1206 plasser
hadde salen, balkong inkludert.
Stolradene i lyst treverk buet svakt og
fargesettingen var utsøkt. Annethvert
sete var trukket i rødt, annethvert i svakt
mosegrønt. Veggene gikk i mørkeblått
og hvitt, og sceneteppet tok opp igjen
denne blåfargen, blandet med vertikale
striper i grønnfargen fra stoltrekkene. de
avrundede hjørnene rundt scenekantene
harmonerte med de grasiøse linjene langs
veggens brystning, balkongens svungne
avslutning og de sirkulære lampene
som kastet et mykt lys oppover. Salens
oppbygning var så gjennomført at man
nesten ikke kunne si hvor taket begynte
og veggene sluttet - det hele fløt perfekt
sammen.
det var Ove Bang selv som sto for all
innredning av Samfunnshuset: både
fargevalg, armatur, lamper o.l., og Sentrum
var virkelig en spektakulær kino,
som ga et overveldende inntrykk. Over
inngangen fantes en lang baldakin med
«Sentrum» i stor, rød neon. Vestibylen
var like smakfull som kinosalen, med
åpne flater og innbydende materialer.
det var ikke rart man gledet seg til kinoen
skulle åpne 2.påskedag 1940, med filmen
«Ninotschka» med Greta Garbo i hovedrollen.
det var sendt ut invitasjoner, og
det ble arbeidet natt og dag for å få kinoen
klar til åpningen. Så kom krigen. Sentrum
kino og Samfunnshuset for øvrig ble tatt
i bruk av tyskerne, og Oslos innbyggere
måtte se langt etter sin nyeste kino. Ikke
før 26.desember 1945 kunne den endelig
tas i bruk igjen. Heldigvis hadde de tyske
okkupantene stelt pent med interiøret, og
den framsto snart i sin opprinnelige prakt.
17