Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

I skrivende stund har Oslo ni kinoer, åtte
av dem med mer enn en sal. Med noen
få unntak er byens eldre, verdifulle kinoarkitektur
omtrent forsvunnet. Fantes
det ikke vilje og interesse til å bevare,
eller endres tidene så kraftig og hurtig
at den omseggripende moderniseringen
var uunngåelig? de fleste har i dag ingen
anelse om at dagligvareforretningen de
handler i, egentlig var et av byens flotteste
kinolokaler. det er på tide å se nærmere
på noe av det som forsvant.
Palassteatret, Victoria og
Carl Johan-teatret –
kinoene langs byens paradegate
I dag finnes det ikke mange spor etter
det faktum at det var Stortingsgata som
var Oslos kinogate nummer en. Her lå
kinoene på rekke og rad på 1910-tallet;
Boulevardteateret, Kosmorama, Kinematograftheateret,
Bio-kino og Cordial.
det var likevel Karl Johans gate som huset
tre av byens mest tradisjonsrike kinoer,
alle med sitt særpreg, og dypt savnet
da de forsvant. I nummer 41, vis-a-vis
Spikersuppa, lå Palassteatret. Allerede
1914 åpnet denne staselige kinoen, med
inngang inn porten mellom Aschehoug
og Cammermeyers bokhandlere. Palassteateret
var noe så sjeldent i Oslo som en
jugendinspirert kino, selv om den også
hadde mange trekk fra eldre stilarter.
For å komme til vestibylen vandret man
under en lang, forseggjort smijernsbaldakin
med små glødepærer. det må ha
vært stemningsskapende i skumringen,
nesten som et lite pust av Paris. Vestibylen
var også påkostet, med gullinnrammede
speil, søyler og allerede fra åpningen av
- elektrisk lys. Avisen Social-demokraten
kunne melde følgende fra åpningskvelden
25.september: «Inde i salen straalte
lysekronerne under det hvite, gipsede
tak, og speilet seg i alt det fine polerte
træverk på væggene, så det blinket høyt
og lavt.» dørene ble åpnet klokken fem,
og blant de spesielt inviterte var byens
fremste billedhuggere, malere, diktere
og musikere. det sies at «alles ansigter
lyste med typisk premiereskjær», til tross
for at programmet ble omtalt som nokså
spesielt for en festforestilling: levende
bilder av døde mennesker.
Åpningen av Palassteatret ble tross
dette betegnet som vakker og vellykket. 3
det var arkitekt Kristian Biong som hadde
tegnet kinoen. Salen hadde 529 plasser
og var lys og luftig, med buet balkong og
blå stoler. de svungne, elegante linjene
og relieffene over lerretet og i taket må
ha gjort kinobesøket til en opplevelse.
I perioden1929-1963 var Palassteatret
Filmavisens kino. de kvarterslange
nyhetsrapportene fra vårt langstrakte
land gikk i reprise hele dagen, det var
bare å løse billett og slå seg ned. Snorkelyder
i mørket kunne tyde på at noen
tok tilbudet vel bokstavelig. 4 Fra 1963
endret Palassteatret profil og fikk normalt
filmrepertoar, men var fremdeles byens
eneste kino som kjørte forestillinger fra
morgenen av. «Film fra morgen til kveld»
var Palassteatrets slagord. I 1965 gjennomgikk
kinoen en skånsom ombygging
under ledelse av John Birger Rønning.
Man valgte å beholde det opprinnelige
uttrykket, og det var Rønnings ønske å
gjenskape atmosfæren fra da kinoen var
ny. Blant annet ble de originale dørene
med jugendhåndtak og slepent glass
beholdt. 5