Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

oppe da fjernsynet bredte om seg, og
folks krav til fasiliteter og underholdningstilbud
økte. På 1960-tallet la Oslo
Kinematografer ned både Ullevål, Nordstrand
og Sinsen, disse kinoene var rett
og slett ikke lønnsomme lenger. Også
Jarlen slet tungt i denne perioden. Oslo
Kinematografer ønsket likevel ikke nedleggelse,
da de anså det som viktig å gi et
tilbud til publikum også utenfor sentrum.
I stedet ble det satt i gang ulike tiltak for
å øke publikumstilstrømningen. Et av
problemene var at Jarlen var en såkalt
«reprisekino», en kino som fikk filmene
når de allerede hadde gått en stund på
de større premierekinoene. det sier seg
selv at dette ikke var optimalt for en kino
beliggende i utkanten. For Jarlen gikk det
opp og ned. I 1972 skrev Arbeiderbladet:
«dødsdømte Jarlen har doblet besøket.
Ikke lenger snakk om nedleggelse» 13 , men
i 1974 var Jarlen den kinoen i Oslo som
gikk desidert dårligst. det ble forsøkt å
gi Jarlen faste månedsprogram, som ble
annonsert i god tid og ga publikum mulighet
til å planlegge kinobesøket. Brosjyrer
med filmprogrammet ble også distribuert
til husstander i strøket, og dette hjalp noe
på besøkstallene. I tillegg ble Jarlen også
tatt i bruk som skolekino - et populært
tiltak. I 1980 uttalte Oslo Kinematografer
at det uansett ikke var aktuelt å legge
ned flere kinoer; Rosenborg hadde vært
et særtilfelle. I stedet ville man gi Jarlen
en ny profil, ved å vise gamle klassikere
som for eksempel «Tatt av vinden». dette
ble en suksess, og besøkstallene steg med
60% det påfølgende år. dessverre skulle
den positive trenden igjen vise seg å være
forbigående. Gamlebyen slet med fraflytting
og forslumming, det var nesten bare
eldre igjen i bydelen, bygningsmassen forfalt
og skolen stengte. Publikumsgrunnlaget
var ikke hva det engang var. det var
dessuten dårlige parkeringsmuligheter
ved kinoen, og i 1987 klaget byhistoriker
Erik Melvold på at Jarlens repertoar viste
lite mangfold. Action, kriminal, western
og krig var ikke egnet til å trekke et bredt
publikum. 14 det virket som tiden hadde
løpt fra den gamle kinoen. de få barna
som var igjen i strøket brukte imidlertid
Jarlen til siste slutt. de pantet flasker for å
se åttitallsklassikeren «dirty dancing», så
ofte de klarte å skrape sammen nok penger
til barnebilletten, som kostet tjue kroner.
dessverre var det ingen vei tilbake for
Jarlen kino. Besøkstallene var og ble for
lave, og Oslo Kinematografer ønsket ikke
lenger å subsidiere reprisekinoene med
premierekinoene, og i desember 1988 ble
siste film vist på Jarlen, komedien «Buster»
med Phil Collins. I noen år etterpå
ble salen benyttet som innvandrerkino,
og et janitsjarorkester leide lokalene som
konsertscene fram til 1997. deretter ble
bygningen totalrenovert, fasadeplatene
ble fjernet og eksteriøret tilbakeført til
det opprinnelige, med lyseblå funkispuss
og tidsriktige vinduer. Samtidig ble dessverre
også kinosalen revet og bygget om
til leiligheter. I dag finnes det ingen spor
etter Jarlen kino, annet enn filmplakatene
som henger i trappeoppgangene. Et
lyspunkt er det likevel. På eldresenteret
på Vålerenga vises det film i kinorommet,
som går under navnet «Nye Jarlen».
«Østkantens Gimle» lever på sett og vis
videre.
Et lignende livsløp hadde også Ringen
kino på Carl Berners plass. Året
etter Jarlen, altså i 1939, åpnet den i
13