Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

20
forsvarte seg med at arbeidet var i dårlig
forfatning og påsto at han ikke hadde
gjort noe galt. Enhver med kulturhistorisk
interesse vil nok være dypt uenig.
Heldigvis slapp kinosalen unna, og er
ennå i god stand. Fra 2006 er Sentrum
igjen konsertscene. Stolene i parkett er
fjernet, likeså sceneteppet, men i det store
og hele er det opprinnelige interiøret godt
bevart. På baldakinen lyser fortsatt de
røde neonbokstavene, og det er mulig å
oppleve gamle Sentrum kino nesten som
den engang var.
Edda – drabantbykinoen
på Kalbakken
Med Jarlen, Ringen og Sentrum
var mellomkrigstidens optimistiske
kinobygging over. Til tross for at det etter
krigen var nok av andre problemer å ta
tak i, foreslo kinodirektør Arnljot Engh
allerede i 1946 at byen måtte få åtte nye
kinoer, som skulle stå ferdig mellom 1949
og 1953. dessverre ble ingen av planene
realisert. Fram til midten av 1960-tallet
ble det ikke åpnet en eneste ny kino i
Oslo. det var vanskelig nok å fylle de store
salene som allerede fantes, og skulle en
kino drives lønnsomt, måtte den ha den
beste lyd- og bildeteknologi, de nyeste
filmene, god komfort - kort sagt, den måtte
gi folk en underholdningsopplevelse de
ikke kunne få noe annet sted.
Fjernsynet var som kjent blitt kinoens
farligste konkurrent. Vi har sett at det
var tøffe tider for bydelskinoene, med
nedleggelser og lave besøkstall, men i de
nye drabantbyene virket kinogrunnlaget
å være annerledes. Mens indre by ble
fraflyttet, fikk drabantbyområdene et
innbyggertall tilsvarende en vanlig norsk
småby. Kinostyret begynte så smått å se
på muligheten for et kinotilbud i disse
delene av Oslo, og de to områdene som
var mest aktuelle, var Lambertseter og
Groruddalen. det ble uttalt at hvis det
ikke var mulig å drive lønnsom kino i
Groruddalen, der befolkningsgrunnlaget
var på ca.65 000 mennesker, kunne man
like gjerne slutte å bygge kinoer i Norge. 20
Likevel fikk drabantbykinoene en trang
fødsel. Kinodirektøren var usikker på
prosjektet. det bodde flest ungdommer
i drabantbyene mente han, og disse vil
heller trekke ned mot sentrum for å gå
på kino. I stedet kom han med forslag om
å bygge en ny kino ved Konserthuset, og
likeledes en på tomten til Hotell Viking
(nå Royal Christiania), men det ble med
planene. de påtenkte prosjektene trakk
i langdrag, og mens drabantbybeboerne
ventet, fantes det flere små, private lokalkinoer
som, til tross for kinomonopolet i
hovedstaden, hadde konsesjon til å vise
film noen dager i uka. Blant disse var
Folkvang på Høybråten, Furuset kino
og Godlia i Godlia velhus, sistnevnte er
fremdeles i drift.
På Lambertseter var det imidlertid
langt til nærmeste tildbud. Allerede på
midten av 1950-tallet var drabantbyen
ferdig utbygget, men beboerne måtte
vente nesten ti år på kinoen sin. Først
etter en langvarig krangel om kostnader
og en til tider stillestående byggeprosess,
kunne Symra åpne 2.juledag 1965. Oslos
første kino etter krigen var et faktum og
lokalbefolkningen elsket Symra fra første
dag. Både barne- og voksenforestillingene
ble godt besøkt, noe som for alvor
satte fart i siste innspurt av kinoplanene
i Groruddalen.