Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av ... - Oslo Museum

28
det kom få protester. Bymuseets
klipparkiv har bare ett motinnlegg.
Kunsthistorikeren Stig Andersen advarte
16. april 1970 i Arbeiderbladet mot å rive
«Skansen – et kulturhistorisk dokument».
Han omtalte ikke rivningssaken isolert,
men trakk også inn planen om å
omdanne Kontraskjæret til en skråning.
dette terrenginngrepet ble aldri like
påaktet, enda det var hovedsaken
for Riksantikvaren og begrunnelsen
for å rive Skansen, slik det fremgår
av avisreportasjene. Skansen fanget
naturlig nok oppmerksomheten som et
iøynefallende landemerke, og med tiden
fikk den også sin posthume anerkjennelse
som pionerverket i norsk funksjonalisme.
Kontraskjæret
«Ved å beholde høyden – og Skansen – vil
en … bevare en av de siste rester av naturlig
terreng i Oslo by», skrev Andersen.
Han kunne gjerne ha tilføyd at Kontraskjæret
med skrenten mot Pipervika i seg
selv var et ukrenkelig historisk minnesmerke
og den naturgitte forutsetningen
for borgen og byen. Tapet av veggen mot
Vika ville gjøre byhistorien mindre leselig.
Fjellryggen med skrenten mot
Pipervika var en forutsetning da Håkon
V anla Akershusborgen omkring 1300.
Christian IV utnyttet den i 1624 både
i vollanlegget rundt Christiania og i
festningens utenverker. Østenfor lå det
opprinnelige terrenget slakt skrånende
ned mot Bjørvika. Her ble snorrette gater
og rektangulære kvartaler stukket ut
etter grovplanering.3 I øvre del av byen
ville grunnleggeren stykke ut små tomter
hvor mindre bemidlede borgere kunne
bygge sine beskjedne boliger, mens rike
kjøpmenn skulle få store tomter nederst
ved havnen. Han viste omtanke for
borgere uten kapital til å bygge selv ved
å kreve at byggherrer som fikk en av «de
bedste og beleiligste Pladse» også skulle
overta og bebygge en tomt «oppe i Byen,
hvorudi Haandverksfolk for Leie kan have
deres Værelse».4 Kongens sosiale program
er fremdeles lesbart i selve byplanen,
som har de største kvartalene ytterst mot
havnefronten i dronningens gate. Videre
vestover blir kvartalene mindre, og vest
for Kongens gate har de en tilnærmet
standard bredde. disse vestre kvartalene
var lagt til rette for utstykking i relativt
smale «normaltomter» med bakre grense
i midtlinjen.
Før bybrannen i 1686 hadde Kontraskjæret
tre kvartaler med tett bebyggelse
sør for Rådhusgaten, fra forlengelsen av
Øvre Slottsgate til Øvre Vollgate. I tillegg
lå en husrekke på vestsiden av Øvre Vollgate.
Husene var for det meste i lafteverk
eller bindingsverk, for murtvangen ble
aldri håndhevet konsekvent, og slett ikke
i håndverkerstrøkene. All bebyggelse vest
for Akersgaten strøk med ved brannen i
1686. den begynte etter et lynnedslag i
tårnet på Hellig Trefoldigheds kirke ved
Torvet og spredte seg raskt til den brannfarlige
trebebyggelsen vestenfor. Kirken
var ikke verre skadet enn at den kunne
ha vært reparert, men de militære trumfet
igjennom at den skulle rives fordi den lå
i veien for festningens artilleri. Samtidig
fikk de innført byggeforbud på branntomtene
sør for Rådhusgaten, på området
som senere ble kalt Kontraskjæret. det ble
brukt til å utvide festningen og gi den et
friere skytefelt.