“Når dere kommer sammen...” - Norges Kristne Råd

ekjennelsen synges ”Kyrie” og ”Gloria”, to
eldgamle lovprisningshymner.
Etter en felles bønn, bedt av presten på
vegne av menigheten, begynner så
opplesningen fra Den hellige skrift.
Menigheten setter seg. Det er fire lesninger
fra Skriften i høymessen: som regel én fra
Det gamle testamentet, én Davidsalme, én
fra Det nye testamentet, og én fra et av
evangeliene. Lesningene følger på søndager
en 3-årig syklus, og på hverdager en 2-årig
syklus. Den katolske kirke følger den samme
listen i alle land. Kirken gjør dette for å sikre
seg at hun belyser alle Bibelens tekster,
ikke bare dem presten eller menigheten
liker. De første tre lesningene leses av en fra
menigheten, Davidsalmen kan også synges.
Etter lesningen fra Det nye testamentet
reiser menigheten seg, og røkelse bæres
frem. Sammen med røkelse og lys bæres
Evangelieboken av en diakon eller prest frem
til lesepulten hvor Evangeliet forkynnes fra.
For å understreke Evangeliets særlige plass i
Kirkens liv brukes røkelse mot
Evangelieboken før teksten leses. Etter at
Evangeliet er lest, setter menigheten seg
mens en diakon, prest eller biskop preker.
Meningen er at Bibelens skatter skal åpnes
for de troende. Som et svar på det de har
hørt, reiser menigheten seg etter prekenen
og fremsier Trosbekjennelsen.
Så følger forbønnene. ”I de troendes
forbønn svarer folket på Guds ord som det
har mottatt i tro, og det utøver sitt prestelige
dåpsoppdrag ved å bære frem bønner til
Gud for alles frelse” (GORM 69).
Nattverdens liturgi
Mens det synges en sang, og tas opp kollekt,
bæres gavene (brød, vin og vann) som skal
bli til Kristi legeme og blod, frem til alteret
sammen med kollekten. Brødet og kalken
med vin iblandet vann settes på alteret. Idet
presten blander vinen og vannet i kalken,
ber han:
”La oss ved vannets og vinens mysterier få del i
hans guddom som har villet dele vår
menneskenatur.”
“Når dere kommer sammen...”
Presten løfter så gavene og ber etter
mønster fra den jødiske velsignelsen i
påskemåltidet:
”Velsignet er du Herre, all skapnings Gud, av
din godhet har vi mottatt det brød/den vin
som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden/
vintreet og av menneskers arbeid, som for oss
blir livets brød/frelsens kalk.”
Disse to bønnene beskriver på mange måter
den guddommelige dynamikken vi tar del i
når vi feirer messen. Målet for
messefeiringen, og det kristne liv, er
menneskets helliggjørelse - et ord vi bruker
oftere enn frelse, men det går stort sett ut
på det samme. Gud har gitt seg selv til oss
for vår frelses skyld. I messen skjer det en
guddommelig utveksling av gaver - han
fortsetter å gi seg selv til oss for at vi igjen
skal kunne gi oss selv til ham - slik at vi skal
kunne vie hele vårt liv, alt vi har og er, til
ham. Det er nåden som setter oss i stand
til å delta i denne gaveutvekslingen. Uten
nådens verk i oss ville vi ikke ha kunnet gi
Gud noen ting.
Etter disse bønnene brukes røkelse over
gavene som er lagt på alteret, og deretter
mot korset og selve alteret. Dette er et tegn
på at Kirkens offer og bønn stiger opp som
røkelse for Guds åsyn. Deretter kan presten
for hans sakrale tjenestes skyld, og folket på
grunnlag av dets verdighet i kraft av dåpen,
berøkes av diakonen eller av en annen
assisterende (jf. GORM 75).
Menigheten oppfordres så til å be for at det
som nå skal skje, selve nattverdsfeiringen,
skal virke til helliggjørelse for oss selv, men
også for hele verden:
Prest: La oss be til Gud den allmektige, at han
vil motta sin Kirkes offer av våre hender.
Alle: Til lov og ære for sitt navn, og til hele
verdens frelse.
Vår prestelige tjeneste i messen, den utførte
av den ordinerte prest og av de som kun
tilhører det alminnelige prestedømmet i kraft
av sin dåp og konfirmasjon, utføres ikke først
og fremst for oss selv, for at vi skal ”få noe ut
NTSF
“
Målet for messefeiringen
og
det kristne liv
er menneskets
helliggjørelse.
20