“Når dere kommer sammen...” - Norges Kristne Råd

En slik robust definisjon av de to referansepunktene
gjør det mindre viktig å bestemme
hva en gudstjeneste består av. Det er ingen
enigma og ingen fasit. Prester skal feire
morgenbønn og aftenbønn hver dag, alene
eller med andre. Gudstjenester kan være på
søndag eller andre dager, i kirken eller på
stranda.
Dette har nylig åpnet for kreative løsninger
til utfordringer koblet til vårt nettverkspregede
sekulære samfunn i rapporten
”Mission-Shaped Church” som foreslår ”fresh
expressions” – blant annet, menigheter
samlet i kraft av nettverk, arbeidsvaner,
samlingspunkter. Selv mener jeg
løsningene fort kan miste det universalistiske
geografiske preget til menighetssystemet
og spille på åndelig markedsføring, og er
bekymret om at de er blinde til ”naturlige”
ekskludering, og debatten raser ennå.
Det som foregår under engelske
gudstjenester er – i likhet med den norske
lutherske kirken – preget av indrekirkelige
strømninger. Det finnes lite likhet mellom
det som skjer i en vanlig domkirke, for
eksempel, og det som skjer i en anglikansk
”ungdomskirke” som Soul Survivor Watford.
Begge er anglikanske. Det sagt, er det nokså
stramme definisjoner om hvilket forhold de
har til biskopen, hvordan de feirer nattverd,
hvem som leder gudstjenesten, osv.
Hvordan oppfatter vi det som skjer under
gudstjenesten? Her kommer vi til det jeg
tolker som sentralt i våre samtaler. Under
gudstjenesten skjer leitourgia, tjeneste. Og
derfor er dette et spørsmål om liturgisk
teologi. Her er det i hvert fall to
bemerkninger:
1. Leitourgia vs theourgia
Den kristne kirken har bestandig vært
opptatt av leitourgia, men har vanligvis
forkastet theourgia. Med andre ord, er ikke
liturgikk teologiens teknologiske arm, slik
for eksempel ingeniørkunsten kan oppfattes
som fysikkens teknologiske arm. Vi prøver
ikke å ”få det rett” slik at Gud blir nødt til å
svare på våre bønner. Dette er uten tvil en
teologisk fristelse.
“Når dere kommer sammen...”
2. Vår tjeneste overfor Gud er overgitt oss
på i hvert fall to måter:
For det første er liturgi et uttrykk for vår
plass i verden, den plassen som er gitt oss.
En sann oppfatning av den plassen holder
oss tilbake fra hovmod og mismot. Det er
vår aktivitet som skapninger. For det andre
er liturgi gitt oss av de hellige som har gått
før oss, og til syvende og sist av Kristus. Vi
har et ansvar for å bevare denne arven som
er overgitt mennesker, og som heter sann
religion. Derfor er apostolisk suksesjon så
viktig for oss. Ikke som en theurgisk måte til
å tvinge fram et sakrament, men fordi kristne
biskoper og kirker er i besittelse av Guds
gave til verden. Og dette er meget konkret:
de har delt de samme ordene, de samme
plassene, og (bemerker erkebiskopen vår)
den samme luft som deres forgjengere, som
i sin tur delte det med Kristus. Men nok en
gang skal dette munne ut ikke bare i et
rituelt liv, men i menneskelig liv: som vi ber,
så tror vi, og så lever vi. Det er hele
skapelsen som skal gjøres hellig, ikke bare
det rituelle livet.
Denne arven bevarer vi som sagt i kirke og
sakrament, men mer om det vil ta oss lengre
fra det sentrale. Her vil jeg bare nevne hva
som foregår i en gudstjeneste.
Hvordan foregår en gudstjeneste?
Nattverdsgudstjenesten er vanlig i de fleste
kirker, selv om også dette kan variere, og
liturgien følger planen vist på neste side
(i det første av to muligheter gitt i den nye
liturgien, Common Worship).
NTSF
24