“Når dere kommer sammen...” - Norges Kristne Råd

virkelig er tilstede i disse elementen, brød og
vin, som Han selv ga oss natten han gikk inn
i sin lidelse.
Etter en avsluttende bønn velsignes
menigheten og sendes ut med ordene:
”Messen er til ende, gå med fred (og tjen
Herren med glede.” Med denne sender
diakonen eller presten forsamlingen hjem så
enhver kan vende tilbake til sitt og lovprise
Herren med det de gjør (jf. GORM 90).
Messen henter faktisk sitt navn fra nettopp
denne handlingen, for ordene på latin lyder
”Ite missa est”. Det forteller oss at det vi har
mottatt i messen, gjennom Ord og
Sakrament har andre mennesker for øye og
at det derfor er noe vi skal ta med oss ut i
hverdagen. Kirkens omsorg og engasjement
for samfunnet rundt oss er derfor uløselig
bundet til messefeiringen.
Hvorfor gjør vi det sånn?
De ulike delene av messefeiringen har
variert noe gjennom Kirkens 2000-årige
historie, men hovedstrukturen har alltid
vært den samme. For oss er det ikke noe
mål at messen skal ligne mest mulig på de
bruddstykkene vi kjenner fra Det nye
testamentet. Teologien, forståelsen som
ligger til grunn for messefeiringen, finner vi
både i Det gamle og Det nye testamentet,
men ikke formene. Det er fordi vi ikke anser
Skriften for å være en lærebok i liturgi selv
om den er vår hovedkilde til hvorfor vi skal
feire liturgi, og hva som skjer når vi gjør det.
Kirken er ikke først og fremst en
organisasjon, hun er en levende organisme.
Paulus kaller, som vi har sett, Kirken for Kristi
kropp/legeme. En levende kropp vokser og
utvikler seg, men den forblir samtidig den
samme. Dette ser vi også er sant for liturgien
og messen. Den har utviklet seg i forhold til
den vi bare ser bruddstykker av i
nytestamentlige tid. Det samme har skjedd
med elementer i Kirkens liv og lære,
ettersom Den hellige ånd fører oss
dypere inn i Den guddommelige
åpenbarings mysterium - slik Kristus også
lovet oss i nattverdssalen: ”Ennå har jeg
mye å si dere, men dere kan ikke bære det
nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal
“Når dere kommer sammen...”
han veilede dere til hele sannheten” (Joh 16,
12-13).
Det er vår tro at det er den samme Ånd som
Kristus lovet oss, som veileder Kirken
gjennom historien, og hjelper henne til å
modnes og vokse i samsvar med
Åpenbaringen. Vi tror det er den samme Ånd
som inspirerte de bibelske forfattere til å gi
ord til Den guddommelige åpenbaring, og
at det er den samme Ånd som bisto Kirkens
hyrder da trossannhetene ble formulert i
Trosbekjennelsen, og som bisto de samme
hyrder til å samle Bibelens bøker, og som
er tilstede og virksom i messefeiringen hvor
den gjør oss deltagende i frelseshistorien
og frelsesøkonomien. At liturgien utvikler
seg, er for oss uproblematisk så lenge den
utvikler seg i harmoni med de prinsippene
som gis i Den guddommelige åpenbaring
gjennom Skriften og den uavbrutte
overleveringen.
Liturgien, med sine ritualer, gir oss et språk
som Gud bruker for å kommunisere med oss
mennesker, og vi med Ham. Dette språket
må som alle andre læres, men når det
læres, åpner det en vidunderlig forståelseshorisont
over våre liv. Også i Skriften finner
vi ulike former for ritualer. Vi kan gjenkjenne
hymner, prekener, trosbekjennelser og fast
formulerte bønner. Dette er altså i pakt med
de liturgiske føringer som må ha ligget der
fra begynnelsen av.
For en verdensvid Kirke er et felles språk
viktig. For oss er det i dag liturgien. Det er
først og fremst messefeiringen som samler
og forener verdens 1,2 milliarder katolikker
fra alle ulike kulturer og språk. Uansett hvor
man er, kalles menigheten sammen av Den
hellige ånd som Kristi legeme (Kirken, jf 1
Kor 12) i takksigelse, bønn og lovprisning
av Faderen. For en katolikk kan man ta del i
messefeiringen uansett hvor man er i verden.
Fordi leddene, lesningene og bønnene alltid
er de samme verden over vil man alltid
kjenne seg igjen og vil kunne følge med selv
om stilen kan variere. I messe på den andre
siden av kloden vil en katolikk derfor kunne
delta og forstå alt – bortsett fra språket.
NTSF
22