KLASSISKE LINJER - Klassisk Treseiler Klubb

kompis nede i Son. For øvrig ikke det første
nybygget hans. Medlem av KNS ble han i
1904, og var siden med i foreningens styre og
stell på alle nivåer helt til han omkom på fjellet
i påsken 1953.
Lang ferd til regattastart
Deltagelsen i Sandhamn med «Tamara 8» ble
ansett som en stor utfordring. Det var 13
båter påmeldt i klassen. Det var spesielt, for
bredden lå jo egentlig blant 6-meterne. En
utfordring var i grunnen seilturen rundt
Sveriges sydspiss også, så litt ekstra forberedelser
var påkrevet. Tryseilet var obligatorisk,
og krevde ekstra bolter i dekket for sine skjøter.
Jolla fikk ny fangline og alle skjøter og fall
ble byttet ut.
«(-) den 28. juni seilte Johan og jeg avgårde
fra Volden. «Johan har i alle år fart med
«Tamara» og delt våre skuffelser. Vilde det bli
bedre i år montro?» Etter et par dagers deltagelse
i Fredrikstad seilforenings regatta, ble
det omstart fra Hankøsundet. Da var også
vennen Oscar Wergeland mønstret på, pluss
Birger, en ekstra mann forut hos Johan. De
hadde dårlig tid, bare ti dager igjen til regattastart
i Sandhamn. Og farkosten hadde ikke
motor, ikke engang påhengs. Men heldigvis
blåste det nok - til tider mer. Så stormfokk og
tryseil besørget framdriften for det meste.
Mellom Simrishamn og Utklippan holdt de på
å miste jolla. Det var tirsdag 8. juli og de holdt
greit følge med dampbåtene. «Enkelte brått
listet seg inn over oss, men det ble bare småtterier
vi fikk inn i cockpiten. Kl. 14.30 fyltes
jollen. Den reiste seg strak på akterenden og
lenset seg selv, men samtidig gikk også akterplikten.
(-) Det var tydelig at jollen måtte gå,
vi kunne intet gjøre for å redde den.» Trodde
de, men den klarte seg! «I det hele tatt oppførte
den seg som en jolle bør og skal på havseilas.
At vi tross alt beholdt den skyldtes ikke
vår omtanke, men jollens egenskaper og gode
moral.» Dagen etter kom vinden fra nordlig
kant, og da ble det fuktigere om bord. De
krysset oppover innenfor Øland mot Kalmar.
Stampesjø med mye vann over baugen og stor
krengning, selv bare iført tryseil. Vannet fosset
ned gjennom cockpitdøren, «så vi ofte hadde
vår fulle hyre med å holde båten lens.» Lørdag
den 12. juli fortøyde de i Saltsjøbaden, 8 dager
etter avseilingen fra Hankø, og skipperen satte
dermed foten på land for første gang. Han
hadde ikke vært ute av båten på hele turen.
Mandag 14. var det 100-årsfest i
Stockholms stadshus, og det var stadig folk på
talerstolen for å hylle KSSS. Blant dem var
både en admiral, en kommandør, en kammer-
”Tamara 8” tegnet av Johan Anker i 1928 og 6-meteren ”Irene” tegnet av Bjarne Aas i 1926.
herre, en vordende utenriksminister samt grosserer
Ingar Dobloug fra Norge. Men festens
mest gripende stund var da junioravdelingens
frøken Rosengren overrakte en blomsterbukett
og holdt en hyldningstale på vers. Men Halfdan
Hansen var ikke der. For «Tamara» var under
slep til Sandhamn etter å ha vært slippsatt på
Neglingevarvet nesten hele mandagen. Nå var
hun rengjort i bonn og klar til dyst.
En stor seier
Tirsdag 15. startet seilasene, men vi dveler ikke
mye ved dem her, bare nevne de vesentligste
resultatene. «Magda 11» vant blant 12-meterne,
og det med konstruktøren Johan Anker til rors.
Egentlig overlot aldri «Chefen», Alfred Larsen,
roret til andre. Men det var sønnen, Petter
Andreas, som var skipper på denne turen. Av
konkurrentene var svenske «Svanehvit» den mest
fryktede. Gustav Estlander/Tore holm-konstruksjonen
var ny av året. Bygd hos Plym på
Neglingevarvet, var det et praktbygg. Særlig
hyggelig når vi vet at Jac. M. Iversen da var ansatt
på verftet som «konstruktør og verkstadsingeniør»,
med blant annet ansvaret for den daglige
virksomheten i byggehallen.
Ingar Dobloug med sin «Rollo 3» måtte ta til
takke med 2. plassen i 10-meter klassen etter
Wallenbergs «Refanut». Sistnevnte, en
Nicholsonbåt, vil være kjent for mange gjennom
Bent Lymans bok «På langfart med Ghoster» fra
1989.
Mot 13 konkurrenter vant Halfdan Hansen
8-meter klassen overlegent. Fire seire og en
femte plass. I super boken «Johan Anker – linje-
nes mester» har forfatterparet satt opp en oversikt
de kaller «Legendariske båter og store seire».
Her figurerer «Magda 11»som vinner av jubileumsregattaen
i Stockholm 1930. «Tamara 8»
finnes imidlertid ikke i oversikten. Men jeg tør
påstå at Hansens seier bør anses som vel så stor
som Ankers blant 12-meterne. Han seilte tross alt
kun mot tre konkurrenter!
6-meterklassen vant «May-Be» på hjemmebane,
med Robert-båten «Una 3» og Rolf Svinndal
på andre plass.
Og så bar det hjemover. Halfdan Hansen og
Ludvig Svinndal dro gjennom Gøta kanal. For
førstnevnte var det litt fiklete. Uten motor var de
for det meste avhengige av slep. Men Svinndal
seilte via Stockholm og kjøpte der påhengsmotor.
Til gjengjeld ble Hansen tildelt Turseilingspokalen
for 1930.
Nye tider
Ved inngangen til 1931, var den såkalte luksusskatten
på seilbåter opphevet. Den ble innført i
1917 under helt andre økonomiske forhold enn
de som kom til å prege etterkrigstiden. I økonomiske
nedgangstider hadde ikke båthold førsteprioritet,
og skatten gjorde ikke saken bedre. De
profesjonelle i bransjen hadde harde tider. Lederen
i Seilas nr. 1 i 1931 konkluderte da også med at
«(-) Vi får håpe at lysten til å holde båt nu igjen
litt efter hvert vil vokse». Denne optimismen fikk
igjen debatten om turbåter «passende for våre
farvann» til å blusse opp igjen. Dette fordi svært
mange av turbåtene på fjorden var avdankete
regattabåter, mer eller mindre tilpasset formålet.
Debatten hadde det med å dukke opp fra tid til
annen, og munnet som regel ut i ønsket om at
KNS tok et initiativ. Men det førte bare unntaksvis
til noe. Et av unntakene var imidlertid lanseringen
av 75 kvm. krysser, senere rigget ned til 52.
Den ble lansert i 1913 og slo virkelig an.
Andre tok initiativet på egen hånd. Ingeniør
og veisjef i Kristiania, Johan Christian Roshauw,
også kjent som formann i Filipstadbugtens
Baadforening fra 1892 til 1922, tok seg ut av
målereglenes tvangstrøye i 1902. Da lanserte han
i samarbeid med William Fife en turbåtvariant,
som på folkemunne ble kalt Roshauw-typen.
Den var på størrelse med en 8 – 9 – meter, og ble
bygd i litt varierende utgaver fram til 1914. Både
Johan Anker og Christian Jensen var involverte
som konstruktører, men de måtte, som William
Fife, ta hensyn til Roshauws forskjellige påfunn.
Et av dem var å plassere iskassen under cockpiten.
Der det var rom nok, gikk denne detaljen siden
igjen i flertallet av østnorsk-bygde seilbåter. Helt
til den måtte avgi plass til motoren. To representanter
for Roshauw-typen eksisterer i dag. Den
eldste er 9-meter krysser «Suzanne» fra 1907. Den
yngste er 8,5-meter krysser «Carmen 4» fra 1914,
mest kjent som vinner av den første Færderseilasen
i 1947 - da under navnet «Sitra». Ironisk nok er
hun nå på sine eldre dager blitt forfremmet (eller
degradert?) til 8-meter R.
«Chefen» kjøper turbåt i Skottland
Etter å ha fått «Magda 11» hjem fra Sandhamn
sommeren 1930, er man fristet til å tro at
«Chefen», Alfred Larsen, akkurat som
«Veichefen», J. F. Roshauw før ham, nå hadde
fått nok av å seile på triangelbanene. For det
”Cotton Blossom 4”,
tidligere ”Haloween”,
restaurert og seiler som
aldri før.
ble 12-meterens siste sesong i nordiske farvann.
Den 27. april 1931, avgikk hun som
dekkslast fra Gøteborg med New York som
mål. Omtrent tre måneder senere, det vil si 23.
juli, ankom nyanskaffelsen Hankø. «Chefen»
var blitt 100 prosent turseiler. Oberst Baxendale
hadde nemlig solgt ham «The Real Thing» -
«Haloween». Den gaffelriggete krysseren (cruiser)
var seilt over fra Skottland av norsk mannskap,
og umiddelbart innregistrert i KNS som
«Magda 12». Den runde hvitmalte livbøya med
plass på bomkrykkas akterside, eller på akterdekket
under seilas, fikk et nytt strøk maling.
Deretter påførtes det nye navnet i sort. Men
strøket var ikke tykkere enn at det gamle navnet
kunne skimtes sammen med initialene R. Y. S.
(Royal Yacht Squadron) i gullbokstaver. Det var
tydelig å se da det ble ryddet i «Nedrebua» på
Andersen-slippen i juni 1993. Der var bøya blitt
hengende igjen på en spiker.
Året etter var bermudariggen tilbake på
plass, nå i modernisert utgave. Klyverbommen
var kortet inn og det kom to salinger til værs.
Dessuten stakk ikke bommen lenger ut over
hekken. Sannsynligvis var jobben utført hos
Anker & Jensen, det firmaet som best kunne
jobbe med slike dimensjoner. Masten raget 28
meter over dekk, ifølge Seilas. Påstanden kan
underbygges ved at ryktet om Anker & Jensen
fulgte båten i årene etterpå. På slutten av
1980-tallet, sliten etter mange års havkappseiling
under navnet «Cotton Blossom 4» og amerikansk
flagg, fikk hun en grundig overhaling
ved Classic Boat Museum i Newport, Rhode
Island. De henvendte seg til Norsk
Sjøfartsmuseum for å få greie på om det i arkivet
etter Anker & Jensen fantes opplysninger om
arbeider de skulle ha utført på båten. Svaret var
dessverre negativt.
Slutten for «Sophie Elisabeth»
Går vi litt tilbake i historien, viser det seg at
Larsen faktisk var av dem som dvelte lenge ved
gaffelriggen. For 15-meteren «Magda 10», også
den en Fife-båt, som han kjøpte av Sam. Eyde i
1916, forble gaffelrigget så lenge han hadde den.
Det vil si til han bestilte 12-meteren hos Anker
for levering i 1928. Bermudariggen var da godt
innarbeidet hos oss. Alle 12-metere eksempelvis,
bygd etter 1914, ble med unntak av en, levert
med bermudarigg. Så en eventuell omrigging,
ville vært ren rutine for den rette leverandør.
For dem som måtte bære på drømmen om å
finne 15-meteren igjen, kan det kort fortelles
følgende: Eyde kjøpte sin gamle båt tilbake, men
solgte den videre til København i 1930. Den nye
eieren, medlem av det danske seilerdynastiet
Benzon og med fornavnet Niels, følte ikke for
gaffelriggen. Med en mast på 26,6 meter og en
bom på 16, var den voldsom. Året etter, altså i
1931, var den byttet ut med en bermudarigg.
Riktignok var mastehøyden nå økt til 29,6
meter, men til gjengjeld var bommen kortet ned
til 13,7. Klyverbommen forsvant og seilarealet
krympet fra 335 til 280 kvm. Under navnet
«Safari» seilte båten videre i sin nye skikkelse,
mest i Østersjøen. Av kjente årsaker ble det
ingen seiltur sommeren 1940. Hun lå bare på
vannet uten rigg. Året etter avgikk båten, som
ved sjøsettingen i 1910 fikk navnet «Sophie
24 KLASSISKE LINJER NR. 20 MARS 2012 KLASSISKE LINJER NR. 20 MARS 2012
25