KLASSISKE LINJER - Klassisk Treseiler Klubb

Hvorfor han valgte Jensen og Son Slip &
Baatbyggeri som partnere, er ikke godt å si. Et
svar kan være prisen. Men som sønnen Børre
Falkum Hansen kunne tenke seg, var at det var
lettere å få gjennomslag for egne meninger hos
Jensen enn hos Anker. Nok om det. Første
nummer av Seilas for 1933 kunne i hvert fall
opplyse at direktør Hansen nå hadde «en ca. 8
meter krysser» under bygging i Son for levering
til pinse. Den ble videre beskrevet som å være
av samme størrelse som den Svinndal lot bygge
hos Anker & Jensen året før. Byggemetode og
materialvalg var det samme som for «Ilmen».
Oregon pine på stålspant, teak i bunnen, eik i
kjøl og stevner, samt blykjøl. Eneste var at på
Kugrava, som verftet i Son het på folkemunne,
”Tamara IX” med rekkelist ytterst på dollbordet,
slik den fremsto fra 1934 og fremover.
festet de huden til stålspantene med kopperklink.
Spenningsrekka brydde man seg ikke
mye om i Son. Ikke i Volden heller. Der brukte
de metallbolter av ikke helt god legering, skulle
det senere vise seg. Men etter 1933 en gang,
gikk de over til å bruke stålbolter. Båtene ble
ganske like å se til. «Tamara 9» fikk litt mer
fallende kjøl, samtidig som den var ganske linjalrett
i underkant. Hansen likte fallende kjøl,
han mente det ga god styring på lensen.
«Tamara» ble ørlite grann større enn «Ilmen».
34 cm lenger over dekk, 25 cm mer i vannlinjen
og 5 cm bredere. Seilarealet var til gjengjeld
2 kvm. mindre. Over dekk var de like. Eneste
var skreia, altså nedgangskappen på «Tamara».
Den var litt høyere, og hadde en lysåpning på
hver side.
Thomassen, het båtbyggeren som var den
ledende under byggingen av «Tamara».
Imidlertid kom Christian Jensen ofte ned for å
følge opp. Helst ville han hatt en av sine
betrodde båtbyggere involvert, men det ville
ikke verftet. Det hadde de nemlig erfaring med
fra før. Da de et par år tidligere leverte den vellykkete
22 kvm. nordiske krysser «Gøi (1)»
etter Jensens tegning, lot de Johnsen, en av
Jensens folk, bygge den. Han var en eldre kar
av den gamle skole. De syntes han arbeidet sent
og omstendelig, til stor irritasjon.
Da springet skulle settes av på «Tamara»,
kom Jensen nedover sammen med en båtbygger.
Da ble det mye sikting og jenking. Jensen
ble aldri fornøyd. For å si det med ingeniør
Carl Kresse, teknisk leder ved verftet den gang:
«Det ble høvlet av spon helt ned til 1/10 mm
– det var bare bløff!»
Rekka blir moderne igjen
Både «Ilmen 4» og «Tamara 9» hadde etter
tidens mote relingslister, eller fotlister om man
vil, langs dollbordets innerside. Moten var rik-
tignok gammel – introdusert i årene rundt
1900. Fenomenet ga mindre luftmotstand og
reduserte vekten i forhold til rekke. Når
sekundene teller, har det selvfølgelig betydning.
Halfdan Hansen mente det var noe William
Fife fant på, i en tid da lange lave båter var på
moten. Og det var de lenge. Ved å kutte ut
rekka, reduserte man kjapt fribordhøyden med
en 8 til 10 cm. Men dette var jo egentlig ikke
noe for turbåter, som ofte har det med å ferdes
litt utpå. Det var hvert fall Hansens mening. Et
blikk på mønsterbåter som «Magda 12
(Haloween)» og «Dorade» ga jo en pekepinn.
Sistnevnte hadde nemlig også vært tilgjengelig
for inspeksjon, siden hun var å finne i
Hankøsundet under begivenhetene i 1933. Så
allerede etter første sesong var det klart at
«Tamara» kunne forbedres litt. Innen sommeren
1934, var hun utstyrt med mahognyrekke
helt ytterst på dollbordet i flukt med fribordet.
Hvitmalt på yttersiden, gjorde den båten høyere.
Flyttet helt ut, fikk jo båten også et bredere dekk.
Hansen konkluderte med at båten var blitt en
helt annen. Den virket større, og fordekket var
tørrere under seilas. Selvfølgelig var det kjeft å få
på Dronningen, båten var jo blitt så høy og fæl!
Påfunnet ble fulgt opp på «Ilmen». Det ga god
økning av dekksarealet, da dollbordene der
ombord var bredere enn gjennomsnittet. Også
her var rekka malt. Det var først etter 1980, da
Jan Terje «Finnkroken» Finstad var eier, at rekka
ble skrapt og lakkert. Men da måtte gull-lista flyttes
ned igjen til opprinnelig posisjon. Etter et par
års tilvenning i miljøet, var rekka kommet for å
bli. Flertallet av turbåtflåtens nye tilvekster ble nå
bygd med rekke. Også mange av de pensjonerte
R-båtene ble «modernisert» på denne måten.
Tilbakeføring til hva?
De to trendsetterne «Ilmen 4» og «Tamara 9» har
i de senere år gjennomgått til dels gjennomgri-
”Tamara IX” tilbakeført til originalløsning med fotlister langs dollbordets innside.
pende rehabiliteringer. Særlig «Tamara». Der er
til og med stålspantene byttet ut med tilsvarende
i tre. Men rekkene er forsvunnet fra begge, fotlistene
er tilbake. Som nevnt, anså «Tamara»s
første eier rekka som en klar forbedring av båten
allerede etter første sesong. Siden den ble montert
så tidlig i båtens historie, var den vel nesten
å anse som en del av det originale arrangement.
Så det er fristende å konkludere med at en tilbakeføring
til det helt opprinnelige, ofte vil være av
det gode. Men ikke alltid.
R-båten som aldri kom skikkelig på banen
Tyr vi til Seilas igjen, og går tilbake til nr. 8 fra
1. mai 1906, kan vi lese følgende: «I den nærmeste
fremtid paabegynnes opspantningen av
en 9 m. krydser , tegnet (-) af Joh. Anker efter
den paa Londonkonferencens vedtagne maaleregel.
Baaden skal bygges efter Veritas’ byggebestemmelser.»
Båten det er tale om er vår
gamle kjenning «Pandora». Bestiller er Morten
Bommen, Kristiania og KNS-medlem fra
1904. Men den blir ikke alene. Utover høsten
har Anker & Jensen under bygging ytterligere
syv R-båter. De skal sjøsettes våren 1907, og
er verftets første bidrag til å anskueliggjøre
den i 1906 vedtatte R-regel – den første.
Tre av diss var 9-metere, «Pandora» inkludert.
Hvorfor herr Bommen lot bygge en
R-båt, altså en kappseiler, er et åpent spørsmål.
Den deltok så vidt vites aldri i noen regatta i
hans eiertid. Ikke mange ganger senere heller. I
KNS-registeret for 1908 er det innregistrert syv
stykker 9-metere, alle bygd i 1907. «Pandora»
er å finne blant dem, men er oppført som «ikke
maalt». Den eneste som lider denne vanskjebne.
I 1909 er målene kommet inn, men ellers
forblir tilværelsen anonym. Bommen kunne jo
bestilt en av Roshauw-typen isteden. To av dem
ble bygd på beddingen ved siden av, nemlig
søsterbåtene «Nastja» og «Suzanne». «De er
prægtige, rummelige, sjøgaaende fartøier med
stor skrogstivhet, stor dæksplads og gode
kahytsrom og ser ud til at blive velseilende». De
hadde videre jern i kjølen i stedet for bly.
Bommen ville sikkert fått mer for pengene om
det var en turbåt han ville ha.
I 1914 sto fortsatt «Pandora» oppført i
KNS-registeret som 9 m R. Daværende eier,
kommandørkaptein Scott Hansen, dro til
Horten og deltok i Europauken med henne.
Ikke blant R-båtene, men i klassen for
«Hækbaater efter Københavnerconferensens
regeler». I klassen var blant andre «Brand 2»,
Kattegatpokalvinneren fra 1906, kanskje
Johan Ankers minst billedskjønne båt. Hvis
man da ikke regner med «Chardon Bleu» fra
1922. Men så var jo den tilpasset frakt i franske
Med stort forseil gikk det virkelig fort unna og mange plastbåter ble regelrett fraseilt!
Pandora til brygge. Hekken er kappet og tilpasset riggen.
”Pandora” med
bermudarigg og
rekkelist, trolig på
1960-70 tallet.
28 KLASSISKE LINJER NR. 20 MARS 2012 KLASSISKE LINJER NR. 20 MARS 2012
29