KLASSISKE LINJER - Klassisk Treseiler Klubb

EN BLIR IKKE
KLOKERE MED ALDEREN!
1 ton Godinet båt, omtrent slik båten vil se ut når den er ferdig rigget! Bunnen av båten fullstendig dekket av glassfiber og ølbokser!
Skroget – nesten ferdig!
TEKST OG FOTO: INGE BRYNILDSEN
”Blomsterkassen”
Som barn på tidlig 50´tallet bodde jeg på Hankø hvor min far var
hotelldirektør det var ikke bare gøy for vi bodde der året rundt. Når jeg
tenker på vinteren der minner det om filmen ”The Shining” men for all
del min far jaget oss ikke rundt med øks i hånden. Sommeren derimot
var herlig. En gang i uken var det lunch for oss på ”Bloksberg” med den
gangen Kronprins Olav som vert. For meg betydde det ingen ting da,
bortsett fra at jeg alltid ble fortalt å oppføre meg pent, men gøy å tenke
tilbake på. Nei, da var den daglige badeturen ned til ”va” bukten noe annet.
Spesielt da vi på veien passerte et sommerhus hvor en slank lang seilbåt lå
opp ned i gresset. Ikke en rest av maling på skroget og en jernplate som kjøl,
som en finne. Min far, som hadde en 19½´er, spurte om å få kjøpe den,
tror han tenkte å drukne meg, men eieren sa det var ikke noe å ha, ikke noe
utstyr med og han skulle bruke den til en kjempestor (ca. 7-8m) blomsterkasse.
Dessuten var det en ”Rater”, som ingen ante hva var. To år senere fikk
jeg min første båt, selv da en gammel Snipe, og lite viste jeg at 55 år senere
skulle bruke tiden på å restaurere noe lignende, en ”Rater”.
”At en blir dummere”.
Ja når jeg tenker på at jeg solgte min nydelige, topprenoverte skjærgårdskrysser
og nå ”graver” i noe som minner om ”Gokstadskipet”, ja da
kan en lure. Å ta en over 15 meter SK. til Spania fra Tyskland var ingen idé
uten lottogevinst. 20-25% avgift av verdi, pluss registrering, pluss papirmølle
uten like, pluss bryggeplass. Nei efter 30års pendling til Tyskland for
å seile, ble båten solgt hvor den var, i Bodensee. ”Navala” som fortidsminne
heter, ble sett på med frykt i øynene, hva hadde jeg kjøpt? Trudi, min kone,
alltid optimistisk, sa ”kom igjen jeg skal hjelpe deg litt” og så tenkte jeg på
min gode venn Gabi og hans ”Jeløen”, ja, ja hvorfor ikke.
”Starten”
Da vi fant båten ble den dratt sidelengs opp av vannet og eieren sa den
skulle kuttes opp da han hadde kjøpt ny ”fiskebåt”. Hvorfor han fisket med
en båt med finne kjøl og balast spurte vi ikke om, men alder lurte vi på og
svaret var ”veldig gammel - men i god stand”! (Ja hvorfor kutte den opp
da?). Da vi var interessert ble det plutselig en god pris på ”saneringsbåten”.
Den var fullstendig dekket med hjemmegjort fiberglass, innvendig og
utvendig, men noen glimt av tre var det, så vi kjøpte den med en venn som
mellommann, og den ble satt innomhus for ut-tørking. Dette var før SK’en
var solgt og vi tenkte ikke mer på rariteten før den efter noen år skulle
fraktes til huset vårt i Spania. Med norsk kjøpekontrakt og en masse forklaringer
om at dette var noe jeg skulle ha i huset og ikke på vannet lot de
hoderystende vraket passere, med løfte om at jeg ikke skulle dumpe den i
veikanten.
”Jobben”.
Underetasjen ble gjort om til båtbyggeri. Lag efter lag av glassfiber ble
fjernet. Unnskyld meg, men en skittjobb. Dekket bestod av sponplater
på topp av et finerdekk og under der det originale, alt råttent. Alt var
godt kamuflert under fiberglass og pålimte bilgummi matter. Ja forresten,
da den ble kjøpt var det under for- og akterdekk hardpakket av
tomme plast flasker og kanner, tydelig ment som ”flyte tanker”, det var
brukt fugeskum under bunntiljene for å holde dem på plass, alt var en
estetisk opplevelse. Så av med dekket, men hva slags båt var det og hvor
mye arbeid skulle vi legge i den? Først lurte vi på 6,5m en tidligere
fransk OL-klasse fra 1920, men målene passet ikke, og da vi fjernet
dekket, sto det skrevet akter ”kuttet av 80cm”, skjønte det da vi fant det
originale akterspeilet som en av de bunntiljene. Det ”nye” var en
respateks-plate, plastbelagt og med et grusomt motorbeslag. Ok, vi
måtte forlenge båten, flott mer jobb!
”Entusiasmen kom”.
Før forlengelsen måtte hele båten strippes ren, og da (!), på den ene
kjølstokken så jeg inngravert ”Albert Yard 1905” ! Hurra, det var virkelig
en vitamin innsprøytning og jeg ble noe mer forsiktig med fjerning
av plywood tre og plast. Cockpit karmen var original akter og der under
plast og grønnmaling var det deler av to messing byggerplater/emblem
med: ”Navala 1905, Albert Yard” og ”Sibbick, Designer and Boatbilder,
Cowes”. Disse sendte vi til England for restaurering. Mere dukket opp
rundt om, bygge nr, seil nr fra Sveits og type ”Godinet Rater 2T”. Dette
var fantastisk, det ble fri resten av dagen! Dette var vært bryet, men
planen om å få båten på vannet i løpet av et år, den ble forandret. Dette
ville ta tid for å få alt korrekt. Det eneste fraviket jeg kom til å gjøre fra
å følge den originale planen, var å bygge inn to flytetanker. Dette var
faktisk normalt i ratere på 1900-tallet, men hovedtingen nå var forskning.
Jeg kjente til klassen og Godinet-regelen, men fra der til å finne
ut plassering av beslag, detaljer, seilareal, lengde på bom og klyverbom
som måtte bygges ny, stag plassering osv. det ble en lang studie. Mast
og guntergaff var i topp stand etter oppussing så det var ok. De var
antagelig fra 30-tallet, men lite brukt de siste 40 årene tenker jeg. Det
fulgte også med noe som minnet om en sniperigg. Må ha sett utrolig rart
ut på en så mye større båt.
Båtskroget var i utrolig god stand, ikke noe råte, men efter så lang
tørketid, noen striper av dagslys mellom noen av bordgangene. Nye ribber
ble klinket fast og støtter for bunntiljer og noen støtter for de orginale
kjølstokkene ble limt og skrudd fast. Bomulltråd og sikaflex ble
brukt til å fylle alle sprekker mellom bordgangene. Innvendig bar huden
tegn på mye ”rå” skraping, spesielt i plankeskjøtene, hvor mye var fliset
opp, men jeg ville ikke skifte god original ved. Båten skulle se nyoppusset
ut, ikke nybygget, så hva jeg kunne beholde, ja det beholdt jeg. Efter
forlenging, sparkeling og sliping av fribordet, ja da syndet jeg! Først må
jeg si at jeg er ”antiplast” vedr. båtbygging, men jeg må være ærlig å innrømme
at hadde ikke ”Navala” antagelig vært stuet bort i et uthus i
mange år, ”mumifisert” i polyester, hadde den sikkert vært tapt. Ja plasten
har også reddet interessen for eksempelvis Draker, 5,5mR, 6mR osv.
Efter mange år med sliping av treverket var dette noe tynt, og fribordet
ble sprøytet med et tykt lag med epoxy. Det er det eneste på selve båten
jeg overlot til eksperter (eksperter er det ikke mange av i denne provin-
40 KLASSISKE LINJER NR. 20 MARS 2012 KLASSISKE LINJER NR. 20 MARS 2012
41