aktuelt

∞ ∞
46
∞
∞
∞
som liker korpsmusikk og pomp og
prakt. Så også for Christer
Johannesen. Nå har han et lite pressekorps
rundt seg. De har kommet for å
få en siste oppdatering på årets militære
tattoo.
– Jeg sier ikke problem, det har jeg
sluttet med, jeg har blitt for gammel
til å si det, jeg har oppdaga at det aller
meste er løsbart. Utfordringen er å
stadig bli bedre. Det begynner å bli
vanskelig. For jeg synes tattooen er
så innmari bra allerede, sier han.
Gardemusikken spiller en tysk
marsj og Johannesen nynner med.
– Deilig 116, sier han og tenker på
tempoet.
– 116?
– Ja, du hører det. Dette svinger det
av.
For 45 år siden var han selv gardemusikant.
Han spilte klarinett.
– Har du forandret deg siden den gang?
– Jeg tror jeg er temmelig lik. Men
jeg har fått mye erfaring og har opparbeidet
meg mye kunnskap. Det er få
som kan like mye om militær tattoo
som meg, for å si det sånn.
– Men å pusse sko og presse klær
og slikt – det lærte jeg tidlig, lenge
før jeg dro inn i Garden. Det lærte jeg
hjemme.
Christer Johannesen var bare 13–14
år gammel da han bestemte seg for at
han skulle bli gardist. Som sagt, så
gjort. Etter året på Huseby fikk han
jobb som klarinettist i Forsvarets distriktsmusikk
Østlandet, og siden ble
han værende i Forsvaret. Først som dirigent
og korpssjef, fra 1983 var han
musikkinspektør.
– Jeg har vært privilegert, sier han.
– Hele livet har jeg fått jobbe med
hobbyen som yrke.
Han glemmer aldri OL på Lille -
hammer. Johannesen skulle dirigere
Valdresmarsjen; det var åpningsseremoni,
og mange millioner mennesker
så på. Det var 20 minusgrader. All musikk
var derfor spilt inn på forhånd.
Frode Thingnæs, som var assisterende
musikkinspektør, skulle sitte på toppen
av Lysgårdsbakken og følge med
på Johannesen med kikkert. Så skulle
han starte musikken når Johannesen
begynte å dirigere. Men noen kom
borti kikkerten i det Johannesen løftet
armene og Thingnæs måtte ta en
råsjans. Han startet musikken og krysset
fingrene for at han traff sånn noenlunde
riktig. Han traff helt perfekt.
– Det var litt av ei tid, sier
Johannesen.
– Vi bodde på Smedstadmoen under
MAI 2010 F
PORTRETT: CHRISTER JOHANNESEN
OL. Der var det så kaldt at teppene vi
sov på, frøs fast i gulvet.
– Nå krever alle enkeltrom på hotell.
I 2003 gikk Christer Johannesen av
med pensjon. Da hadde han allerede
fem tattooer på baken. Det var det,
tenkte han. Så ble han i stedet spurt
om å fortsette å jobbe som tattoo-sjef.
– Hva er forskjellen på militærmusikk
og korpsmusikk?
– Det er mer disiplin og profesjo-
nalitet i militærmusikken. Men den
største forskjellen er nok mangfoldet.
En kveld spiller du marsj, en annen
storband. En tredje kan det være opera.
Vi er poteten du kan bruke til alt.
Selv mener han at han er altetende.
– Jeg kan komme hjem fra en lang
dags jobbing med tattoo og sette på en
symfoni av Brahms.
– Og platene til Chicago er fenomenale.
– Det sies at det sjelden går i listepop hos
familien Johannesen?
– Jeg liker det aller meste, jeg. Men
jeg har aldri skjønt meg på rap og
sånt. Det blir litt for monotont. Det
er så liten variasjon i musikken.
– Og jeg skjønner ikke ungdommen
i dag. De sitter på bussen og toget
med de store øretelefonene sine
som nesten ikke skjermer lyden i det
hele tatt, og hører på alt for høy musikk,
og er til pest og plage for alle
rundt seg.
– Selv liker jeg veldig godt bare å
ha det stille. Stillhet er det flotteste
jeg vet.
Den stillheten finner han blant annet
på golfbanen.
– Jeg blir jo eldre, sier han.
– Og jeg er ofte sliten når jeg kommer
hjem fra jobb. Men på golfbanen
klarer jeg å koble av. Da tenker jeg ikke
på tattoo i det hele tatt.
Han kaller seg fortsatt sarping. Det
høres. Han sier «vårs» og «døm» og
«bilær» og «båtær». Og selv om han
har bodd på Fjellstrand på Nesodden
siden 1983, er han i Sarpsborg minst
en gang i uka. Moren hans bor der.
– Familien har alltid vært viktig for
meg, sier han.
Så har han også innført en egen familietradisjon:
Hver torsdag ettermiddag
– hele året – kjøper han nemlig reker
fra en lokal fisker.
– Han pleier å ringe like
før han er på kaia. Da
går jeg ned og kjøper
tre–fire kilo. Så samler
vi familien. Det har blitt
en fin tradisjon. Det er
svære, fine dyr.
«JEG HAR ALDRI
SKJØNT MEG PÅ
RAP OG SÅNT.
DET BLIR LITT
FOR MONOTONT.
DET ER SÅ LITEN
VARIASJON
I MUSIKKEN»
En gang i uka kjøper
han blomster til kona
si. Som regel går det i
roser.
– Jeg har mye å takke
Wenche for, sier han.
På 60-tallet var hun,
ifølge Johannesen,
«den mest sjarmerende jenta i hele
Sarpsborg by».
– Hun er min mentor. Hun har
fulgt med på det jeg har drevet med
hele livet, og hun har hele tiden pushet
meg. Det var ei tid da jeg var usikker
på om jeg skulle satse på å bli dirigent
eller fortsette å spille klarinett,
som jo var det jeg var vant til. Vil du
fremover i livet, spurte hun, og slo
seg ikke til ro med at jeg «bare» spilte
klarinett.
Mon tro om ikke blomstene også
handler om dårlig samvittighet. Han
forteller at han er litt skamfull. Det
var nemlig kona Wenche som stort
sett oppdro barna. Selv var han sjelden
hjemme.
– Mandag var det musikkorpset på
Lillestrøm, tirsdag var det Sarpsborg
janitsjarkorps. Onsdag var det politikorpset
i Oslo. Og i helgene reiste jeg
landet rundt med Norges nasjonale
ungdomskorps eller et av mine
mange kretskorps.
Det var faren som fikk Christer
Johannesen til å begynne med musikk.
Far var visedirigent i guttemusikken
i Sarpsborg. Christer begynte
på trompet, så gikk han over til klarinett.
I starten var det ikke bare moro.
– Jeg husker at jeg var åtte år og
måtte bli hjemme for å øve mens kameratene
mine spilte fotball. Det var
tøft. Tårene rant. Jeg var jo glad i fotball
også. Først måtte jeg øve, så fikk
jeg sparke.
– Jeg var glad for det da jeg ble eldre.
Og jo mer jeg øvde, jo større ble
musikkgleden.
– Du fikk ikke lov til å spille fotball,
men dine egne barn hadde ingen slike
forbud?
– Jeg vil ikke si jeg ble piska til å
drive med musikk, jeg heller. Men
det var langt flere fritidstilbud å velge
mellom da mine barn vokste opp.
– Din yngste sønn fikk brev
med hjem fordi han ikke klarte
blokkfløyteleksene?
– Hehe. Det stemmer.
Det skyldtes vel at faren
hans aldri var hjemme.
Christer Johannesen hadde
et svært nært forhold til
sin far.
– Vi var mer som brødre
enn far og sønn. Han var
ofte med på spillejobber.
Han elsket militærmusikk,
forteller han.
I 2002 døde faren.
– Jeg skulle ønske far
hadde fått oppleve tattooen slik den
er i dag. Han hadde satt så stor pris på
det, sier han.
Noen år før han døde var faren i en
alvorlig ulykke. Armen ble sydd på
plass, men han mistet følelsen i fingrene.
– Det som var så trist, var at han ble
fjernet fra den delen av livet som betydde
så mye for ham – musikken.
Men han ga ikke opp. Han fikk låne
et lite tenorhorn og klarte til slutt å
trene seg opp til å spille på den. Det
var stort.
portrett
MILEPÆLER
10 ÅR: Skoleelev på
Sandesundsveien
folkeskole. Spilte
trompet.
20 ÅR: Vant prøvespill
og fikk plass i
Gardemusikken som
klarinettist. Forlovet.
30 ÅR: Ferdig utdannet
dirigent. Korps -
sjef og dirigent i
Forsvarets distriktsmusikk
Østlandet i
Halden.
40 ÅR:
Musikkinspektør i
Forsvaret. Bosatt på
Nesodden.
50 ÅR: Dirigerte en
innspilling av alle
Sveriges infanterimarsjer,
med noen
av Sveriges beste
musikere. Et personlig
høydepunkt –
med blant annet
konsert på Skansen.
60 ÅR: Utnevnt til
ridder av 1. klasse av
den Kongelige
Norske Sankt Olavs
Orden for sin innsats
for sivil og militær
korpsmusikk.
Vi kjører fra tatovereren på Grüner -
løkka.
– Hvis du likevel skulle tatt en tatovering,
hva ville du da valgt?
– Hehe. Det måtte i så fall vært logoen
til Norsk Militær Tattoo.
– Den ene sønnen min har en tatovering.
Det kom som et sjokk, det skal
jeg innrømme. Men han var jo voksen
da han fikk den.
Tattoo-sjef blir han i alle fall frem til
2012. Men nå dreier alt seg om tre dager
i 2010. Christer Johannesen har tattoo
på hjernen. I to år har han planlagt.
Han har reist verden rundt. Han har
besøkt tattooer og lyttet til korps og
orkester. Han forteller at han er lei av
å reise. At han bare reiser fordi han må.
– Jeg blir kvalm bare jeg ser kofferten.
Og er glad så lenge kona ikke maser
om at vi må reise bort på ferie. Jeg
vil helst være på verandaen.
Der har han utsikt fra Hurum til
Holmenkollen. Det var kanskje ekstra
gjevt før i tiden, når Fornebu var hovedflyplass.
Johannesen er nemlig ikke
bare glad i biler. Han lar seg også
fascinere av båter og fly.
– Hehe. Kona mi pleide å mobbe
meg. Jeg satt på verandaen og kommenterte
flytrafikken. Der var
Stavanger-flyet. Det flyet skulle til
København. Og så var det alle de forskjellige
Boeing-737-modellene.
Da Christer Johannesen gikk av med
pensjon, hadde han tenkt å drive forlag.
Det har han ikke hatt tid til. Han
fant noe som var morsommere. I tillegg
er tattoo noe han brenner for.
– Aftenposten siterte meg på at dersom
det bare hadde vært militærmusikere
i verden, ville vi ikke hatt krig.
– Men uten krig hadde det vel ikke vært
militærmusikk heller?
– Si ikke det.
Og selv om det er mye mas akkurat
nå – i ukene før det braker løs, så kaller
han det sjarmerende mas. Dette er
livet hans. 65-åringen drømmer seg
frem til den andre helga i mai – til avslutningskonserten.
Kona sitter på tribunen,
der er også barn og barnebarn.
Og midt i manesjen: en gammel sirkushest.
– Når du har jobba intenst i to år og
har hele tattooen, alle de 971 deltakerne
foran deg og flere tusen tilskuere
på tribunen, og det er du som skal dirigere
det siste stykket – ja, da er det
utrolig mange følelser i sving. Det gleder
jeg meg til.
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
F MAI 2010 47