Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

til gode å komme over et eneste Ontarioband som gikk noen av de fenomenale Québec-gruppene i næringen. Muligens var der en språklig faktor, både som ekspressiv gest i musikken og som et mer kulturdeterminert poeng, der går da ellers en bratt politisk kløft mellom provinsene som farger de fleste felt av samfunnet. Nesten alle Québec-artistene ordla seg på fransk og de speilet den utenlandske innflytelsen i tråd med et lokalt markedsbilde (Gentle Giants største lykke var å finne nettopp her!). Likevel var det fra Ontario berømthetene sprang ut, Saga, Rush, Symphonic Slam, Triumph og dess like. Forhåpentligvis kan oppdatert historieskriving og tilbakeskuende CD-slipp bøte litt på denne skaden. Alt materialet under skal være mulig å oppspore i digitalt format, om ikke akkurat hos Platekompaniet. I noen tilfeller er det uheldigvis tale om oppussede avspillinger fra vinylskiver. Dollartegn hører med. Ambrosia $ En av mine yndlinger fra 70-tallets USA, et perfeksjonistband med røtter i musikken til Surf’s Upæra Beach Boys, Van Dyke Parks, Steely Dan, Zappa og Yes. Ekstremt ambisiøs, symfonisk sofistpop med innslag av de fleste tenkelige genre, senere med mindre interessant AOR. Anbefalt: Ambrosia (1975) Somewhere I’ve Never Travelled (1976) Babylon Anbefalt: Babylon (1978) Florida-gruppe med forbilde i den teatralske Genesis- og VdGG-modellen. Meget melodiøst og medrivende, ofte regnet blant det beste innen amerikansk symfonisk prog. Captain Beefheart $ Trenger knapt kommentar; snudde opp-ned på det meste man forbandt med rockemusikk. Anbefalt: Lick My Decals Off, Baby (1970) Shiny Beast (1978) Cathedral Platen gikk upåaktet hen i ‘78, men står i dag som en av de bedre symfoniske progskivene fra datidens USA. Dramatisk og mektig musikk, velprodusert og prikkfritt fremført, selv om den noe ustødige vokalen trekker litt ned i mine ører. KC, Yes og Genesis satt merker i dem. Anbefalt: Stained Glass Stories (1978) Conventum (Canada/Quebec) Arnested for herrene Rene Lussier, Andre Duchesne og Jean-Pierre Bouchard, et gitarbasert (fire stk.!) ensemble som skapte nydelige, dog svært avanserte harmoniske broderier i et nesten RIO-aktig lydlandskap. Gjenoppstod på 80-tallet som Les Quatre Guitaristes de L’Apocalypso-Bar. Anbefalt: A L’Affut D’Un Complot (1977) Dixie Dregs Anbefalt: Freefall (1976) Steve Morses fusionband. Skilte seg fra de fleste på dette feltet, ved sin flørt med diverse roots-musikk (C&W, bluegrass etc). Et Cetera $ (Canada/Québec) Deres eneste plate er et absolutt must for GGiantfans, da denne ventelig er den ypperste av alle GGdisiplene fra Québec-scenen. Raffinerte arrangementer i et tett stilet men likevel svalt lydbilde, prydet med både mannlig og kvinnelig vokal (på fransk), obligatorisk clavinet og merkbare jazzislett. Anbefalt: Et Cetera (1976) Ethos Disse ble spådd en langvarig karriere i amerikansk musikkliv (Rolling Stone Magazine skal angivelig ha elsket Ethos). Dessverre gjentok den velkjente historien seg, og tiden gikk fra dem. Men gruppen øvde trykk på symfoniske undergrunnsband i USA, eksempelvis Cathedral og Surprise, og har blitt stående som et av de mest lovende i sitt slag fra perioden. Musikken trakk veksler på KC og Genesis. Anbefalt: Ardour (1976) Open Up (1977) Fireballet Første-LPen inneholder bla. en selvsnekret versjon av Mussorgskijs verk, og er produsert av Ian McDonald (KC). Gøyalt og meget bra spilt, men ikke akkurat det mest aktverdige påfunnet sett med dagens kunstneriske øyne. På andreskiven brukes strykere og blåsere for å frembringe en mye glattere symfopop-lyd, tydelig inspirert av Ambrosia. Selv om sistnevnte album er mer ujevnt, er der en intelligens i deler av materialet som i mine ører langt overgår debuten! Anbefalt: Night on Bald Mountain (1975) Two, Too (1977) Grits Høyt anerkjent i hjemtraktene rundt Washington DC, med en blanding av hjertefølte poplåter og gjennomkomponert instrumentalprog. Bandets harmonikk var informert av både moderne jazz, amerikansk folketone og nyere klassisk musikk. Steve Feigenbaum, mannen bak nåtidens viktigste proglabel (Cuneiform), tilskriver Grits hovedæren for sin utvidede musikkinteresse; han var en personlig venn av keyboardisten Rick Barse, som døde av kreft i 2002. Anbefalt: Rare Birds (1997; innsp. ‘76) Gypsy Protoprog med til dels lange låter og storstilte arrangementer. Pionerer som bidrar til å bevise at der fantes mengder av kloke hoder selv før den britiske proginvasjonen. Som så mange andre slike artister gikk gruppen etter hvert hen og ble et rent AOR-tiltak. Anbefalt: Gypsy (1970) Hampton Grease Band Dette albumet er fabelaktig. HGB (må ikke forveksles med Joe Cockers Grease Band) hadde søkt å få utgitt musikk i lengre tid da Columbia, sultne på en ordentlig storsuksess fra den merkelige undergrunnen, endelig signerte kvintetten på etteråret 1970. Music to Eat ble den største salgskatastrofen i kompaniets historie, et dobbeltalbum dominert av låter som helst varte i 20 minutter og besto av ville improvisasjoner og styrtende ensemblespill, med tekster hentet fra bl.a. et leksikon, et atlas og baksiden av en sprayboks. Det sier seg selv at Columbia ikke skjønte hvilket band det var snakk om; markedsføringen var da også tilsvarende slett etter plateslippet, f.eks. måtte man som regel oppspore LPen i seksjonene over “Comedy, Song & Dance” i musikkforretningene! Gruppen var påvirket av Zappa og Beefheart, og hadde det gnistrende gitarspillet til Glenn Phillips som fremste varemerke. Anbefalt: Music To Eat (1971) Hands $ Kanskje det aller mest kritikerroste arkivmaterialet som har blitt luket frem fra 70- tallets hyllestøv, et formidabelt band med broket besetning som aldri fikk sluppet noe i sin opprinnelige levetid (gruppen er gjenopplivet nå). Hands takker KC, Yes, JTull, GGiant og Zappa i omslagsfolderen på CDen. Alle elementene høres i musikken deres, men her er like fullt masser av variasjon og karakterstyrke. Anbefalt: Hands (1996; innsp. ‘76-’78) Happy the Man $ Side 10 Tarkus nr. 28
Selv om samtiden i noen grad visste å verdsette dem (i hvert fall på østkysten av USA), forble HtM et utpreget kultband. Det ryktes faktisk at diskografien deres solgte bedre på 90-tallet enn den gang, og gruppen har vært gjenforent ved et par anledninger – dessverre uten tangentmesteren Kit Watkins. HtM spilte symfonisk rock med markant jazzbrodd, og har vært skoledannende med dette soundet. Anbefalt: Happy the Man (1977) Crafty Hands (1978) Harmonium $ (Canada/Quebec) Kanskje det mest fremgangsrike progressive prosjektet i Québec, med forbausende høye salgstall. Nyanser av Genesis og Gentle Giant, men så avgjort med egen personlighet. Oppfinnsom og høyst overbevisende samhandling mellom mellotron og 12-strengere, men knapt et trommesett i sikte. Klassiske skiver. Anbefalt: Les Cinq Saisons (1975) L’Heptade D’Harmonium (1977) Jasper Wrath Slapp en bra LP med psykedelisk protoprog (litt i Sugarloaf- og Santana-land) i 1971, men befant seg etter hvert i gråsonen ml. kløktig symfonisk rock og klisne AOR-ballader. På sitt beste hadde bandet åpenbare fellestrekk med Ethos. Anbefalt: Anthology 1969-76 (1997) Kansas USAs mest vellykkede semi-progband (Livgren og Walsh slapp aldri heavyrock- og pop-aspirasjonene). Alle platene t.o.m. Point of Know Return (‘78) inneholder stilige øyeblikk, men har også mangfoldige kilder til frustrasjon. Proto-Kaw var Livgrens opprinnelige Kansas-konstellasjon, hvor eksperimenter med form og harmonikk sto mer på dagsorden. Anbefalt: Lift Proto-Kaw – Early Recordings from Kansas 1971-73 (2002) Song for America (1975) Leftoverture (1977) Smått berømt album med distinkt låtmateriale og mye flott Hammond og mellotron-spill. Helling mot Yes og Genesis. Anbefalt: Caverns of Your Brain (1977) Maneige (Canada/Quebec) Det eneste progbandet jeg kjenner til hvor samtlige medlemmer hadde musikkutdannelse (gruppen ble til ved konservatoriet i Montreal). Merker av såkalt kammerrock i det tidligste stoffet, med vekt på akustisk instrumentering (piano, fløyte, saksofon, stemt slagverk) og kun unntaksvis med vokal (på Les Porches). I likhet med andre Québec-grupper hadde Maneige lyttet tett til Gentle Giant, men hadde mer av en seriøs klassisk aura over seg. Fine plater. Anbefalt: Live Montreal 1974/75 (1998) Les Porches de Notre-Dame (1976) Ni Vent... Ni Nouvelle (1977) Mirthrandir Helt ukjent, inntil Greg Walkers selskap Syn-Phonic gjenutga For You 20 år senere. Møysomt utarbeidet symfonisk-progressiv rock med enkelte hint til GGiant og Yes. Anbefalt: For You the Old Women (1976) Morse Code (Canada/Quebec) Begynte som popgruppe med navnet Morse Code Transmission, forsøkte seg deretter på mer typisk progrock. Også her en viss GGiant-gjeld, men ikke så fremtredende som hos f.eks. Maneige, Et Cetera eller Pollen. Gruppen var blant hovedreferansene for et senere kanadisk band, Ontario-baserte True Myth. Anbefalt: Procréation (1976) Mu Kvartetten til den utenomjordisk talentfulle sanger/ sangskriveren Merrell Fankhauser. Mu kunne skilte m. bl.a. gitaristen/saksofonisten Jeff Cotton (aka Antennae Jimmy Semens), som hadde gjort sitt for å omdefinere rock med sin innsats på Captain Beefhearts Trout Mask Replica (etter først å ha blitt oppdaget mens han imiterte spurver i en busk, ikledd kjole). Nå var det heller tale om en personlig slags melodiøs bluesrock med progressive vibrasjoner, sterkt preget av bl.a. cajunmusikk og bandets meditative hippietilværelse. Mu tok siden opphold på Maui (Hawaii), hvor Fankhauser & co. drev en papayaplantasje for å finansiere musikkarrieren. En av mine favorittplater fra periodens USA. Anbefalt: Mu (1971) The Muffins $ Min «øde-øy» plate Hamadryad Conservation of Mass (2001) Av og til så kommer det et oppsiktsvekkende debutalbum, og deretter langt dårligere oppfølger, eller ingen oppfølger. Yezda Urfa med nydelige Sacred Baboon er et eksempel på sistnevnte. Hvor Kanadiske Hamadryad går vet jeg ikke. Det jeg vet er at deres debut-CD Conservation Of Mass som ble sluppet på Unicorn Record i 2001, var en utgivelse jeg hadde tatt med meg på en øde øy. Den har absolutt alt et ”Proghead” kan ønske seg. Var bare måtelig imponert ved første gangs gjennomhøring. La den til side en stund, men tok den så frem igjen. Da var jeg fanget, og den har siden ikke vært ute av spilleren min. Nå skal det tillegges her at jeg har et magasin med plass til fem CD-er. At den har bosatt seg i spilleren er et kvalitetsstempel, da jeg er en rastløs sjel stadig på jakt etter ny og spennende musikk. Det er et enormt vell av stilarter, noe som ofte gjør at en CD blir uten sammenheng. En underliggende stil avverger denne faren her, og skaper et helstøpt kjempealbum. Åpningen Eternal Loop, en 49 sekunders deilig støyende tape loop .Denne følges opp av Amora Demonis som er en prog-metall låt, men med psykedelisk citar, noe som gir en indikasjon om hva som følger. De fire påfølgende sporene flyter sammen til et slags egen konsept. Gjerne en slags russisk dokke i dokke konsept. Starter med et al cappella stykke på 23 sekunder som heter Carved In Rust, med klare hint til Gentle Giant eller Echolyn. Denne glir smygende over i Still They Laugh part 1. En dash av Flower Kings kan anes i dette sporet, som beste kan oppsummeres som psykedelisk. Neste ut er The Second Round, som starter med nydelig Hammondorgel, for så å alternere mellom metallisk raspende gitar, og Echolyn-vokal. Siste del av dette konseptet er Still They Laugh. Her blir det rimelig psykedelisk, og den glitrende avslutningen får en til å lure på om en har fått i seg noen sentralstimulerende midler! Velger å avslutte den mer inngående beskrivelse av enkeltlåter her. Som nevnt har denne utgivelsen absolutt alt for et ”proghead”. Det er masse luftig mellotron, pirrende basspilling, Canterbury partier, spennende gitarsoli som kan høres ut som Allan Holdsworth spiller speedmetal. På kuttet The Second Coming er det vokal og gitar som har hentet mange elementer fra folkprog. Dette er et utrolig album, som jeg bare må anbefale på det varmeste. Og tro meg, jeg har hørt mange album opp gjennom årene. Er det noe på denne CD-en du ikke blir like henrykt over, så bare vent litt, og noe nytt og spennende dukker snart opp. Ulf Backstrøm Tarkus nr. 28 Side 11
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7 and 8: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 9: Starcastle langt på vei utleverte
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19 and 20: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 21 and 22: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31 and 32: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?