Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

JON ROSE the people’s music Jon Rose elsker å ha de merkeligste utgangspunkt for musikken, og denne gangen gjelder det musikk komponert på og for fioliner produsert på Folkets Fiolinfabrikk i Kina. I coveret forklares konseptet i sin helhet, men i korthet går det ut på at han gjennom musikken ved hjelp av bruken av de skjøre fiolintonene og den harde perkusjonen, vil skildre kampen mellom det brutale moderne og det romantiske. Litt arty-farty for noen der ute, tenker jeg, men musikken skal nå en gang være det som står i fokus, og den funker helt fint uten at man trenger å ha det ideologiske ved konseptet klart for seg hele tiden. Det låter “moderne klassisk”, med stor vekt på fine melodilinjer og harmonier i fiolin som settes opp mot hard perkusjon og “slemme” samples. Noen ganger er det litt Steve Reich over det hele mens det andre ganger høres ut som Ligeti og Blue Gene Tyrrany kommer for å banke inn dørene. USA 2002, 44:14, ReR Megacorp (Trond) MANNING the view from my window En av de mer ivrige aktører innenfor det nyere britiske progmiljøet er Guy Manning, kjent fra bandprosjekter som Parallel Or Ninety Degrees og Tangent. Den produktive herren er tilbake med sitt femte soloalbum og han trakterer her intet mindre enn keyboards, gitar, mandolin, bass og trommer. På plata viser han seg fra en noe schizofren vinkel, via et knippe pregløse og unaturlig lange, naivistiske poprock-låter med et visst keltisk snev – til den storslagne symforock-utflukten i stykket Suite: Dreams. Sporet inneholder mange velklingende instrumentalpassasjer, så vel som svevende mellotrontepper og Mannings særegne vokal kommer endelig til sin rett. Hva med å tone ned pop-frasene til neste gang og heller fokusere på mer gjennomkomponert materiale England 2003, Cyclops, 56:14, www.guymanning.com (Jon Christian) DIVERSE ARTISTER músicas geometricas Åtte søramerikanske samtidskomponister skal på denne samleskiva vise oss statusen for undergrunnssamtidsmusikken på det søramerikanske kontinent, og som slike samleskiver alltid viser, er bredden, og kvalitetsspennet, stort. Noe av det beste her, slik som Gulliermo Domingueez’s soloperkusjonskonsert, og Ignacio Loberas stykke for obo og perkusjon er forfriskende originale og vitale komposisjoner som ikke står tilbake for mye av det som kommer fra betraktelig mer kjente komponister verden over. Men ellers er det mye hummer og kanari. Halvhjertede forsøk på originalitet, dårlig spilling og elendig lyd, trekker ikke opp inntrykket hos meg. Et prisverdig forsøk fra plateselskapets side, men skal dette fungere, må nok kvalitetslista legges atskillig høyere neste gang. 2003, 59:43, Luna Negra (Trond G) PSEUDO BUDDHA 3 months in a fat city Bak dette tullete bandnavnet skjuler det seg et løst sammensatt musikalsk kollektiv som sammen helt sikkert har hatt det morsomt når de lagde denne musikken på laptoper, etnisk perkusjon, gitar, og ymse etniske strengeinstrumenter, men for oss som skal sitte og høre på dette i godt og vel en time, blir dette særdeles kjedelig. Bruk pengene på det siste nummer av The Wire isteden, det har et kanonintervju med de gamle medlemmene i Art Bears. USA 2003, 65:50, Dog Finger Recordings (Trond G) son fra Thinking Plague, hvilket medfører en annen grunnleggende lyd i bandet (null sang eller sax/klarinett). Tickmayer og bassist/produsent Drake har dessuten kjørt varsomt på cutups- og samplingsiden her, og selve fremføringen klinger dermed noe mer naturtro. Paradoksalt nok gir dette Spoors anstrøk av en umenneskelig elitisme, da det kompakte materialet fremtrer som drastisk krevende i teknisk henseende. Det tar således ikke mange sekundene inn i åpningslåten Timeline 6 før du sitter med bakoversveis og seriøst lurer på hvordan det er fysisk mulig å spille slik musikk. Dette kan naturligvis være morsomt i seg selv, men det bringer unektelig SG nærmere en gammeldags progressiv fatning der musikkens kommunikative aspekt ansporer til intenderte reaksjoner i lytteren. Og om ikke CDen som sådan påtar seg et dekke av denne hard-for-hardhets-skyldetikken, blir inntrykket gjennomgående – kanskje av den simple grunn at albumet avfyres slik. Slutningen må være at Spoors holder en jevnt høy standard på komposisjonsnivået, men en skyhøy hva det instrumentalistiske angår. Så får skeptikerne heller avgjøre hvilket av disse to feltene som har oppmuntret det andre. ReR Megacorp www.rermegacorp.com SHAUN GUERIN the epic quality of life Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2003 Utgitt 2003 Plateselskap Clearlight Music Katalognr C&M-401 Spilletid 52:22 Trond Sætre ultiinstrumentalisten og vokalisten Shaun Guerin gikk Mbort sist sommer, bare 41 år gammel. Denne soloplata, hans andre på knappe to år, er dermed det siste han siste han noensinne laget. Med en stemme som liknet svært på Peter Gabriels, var han en av drivkreftene bak tribute-bandet Cinema Show, som framførte Genesis-klassikerne. Denne bakgrunnen har da også preget karrieren hans, og det er ikke vanskelig å høre inspirasjonen fra Genesis på dette albumet. The Epic Quality Of Life har en sterk britisk følelse over seg, selv om Shaun prøver å oppdatere det “klassiske” soundet, snarere enn å imitere det. Han bruker også flere og tyngre gitarer enn det som ville vært naturlig for Genesis. Det viktigste er at med han, med Epic Quality, fikk understreket at han var en prog-artist, da dette albumet er mer komplekst i formen enn forgjengeren By The Dark Of Light. Tittelsporet åpner plata, og med sitt oppstemte tempo og sine viltre melodilinjer setter den med en gang standarden for resten av albumet. Men det finnes variasjoner: Monsters in My Room har en spesielt mørk og slepende atmosfære, noe som passer ypperlig til Shauns vokal. Den sentimentale balladen Juliet fungerer overraskende bra, fordi den er så ren i formen og unngår fristelsen til noen gang å ta av. Inside Of This har en pop-aktig 80-tallsfølelse som jeg er litt svak for, (men den er ikke mindre kompleks for det, bare så det er sagt). Sluttsporet Red Zone er en jazzrock-instrumental med en ikke overveldende, men likevel medrivende symfonisk stemning. Epic Quality Of Life viser oss en artist som holdt på å utvikle seg i en spennende retning, og hans for tidlige død er desto mer tragisk. Han gjorde ikke skam på sine forbilder. Clearlight Music www.clearlight888music.com www.shaunguerin.com STEVE HACKETT live archive 03 Format 2CD Nasjonalitet UK Innspilt 2003 Utgitt 2004 Plateselskap Camino Records Katalognr CAMCD 33 Spilletid 52:55 + 52:57 I Sven Eriksen kke før har Steve Hackett gitt ut sin 4CD boks Live Archive 70/80/90 så er han her med en innspilling fra 2003-turnéen som inneholder opptak fra sju ulike konserter, blant annet Stockholm. Han åpner forrykende med Mechanical Bride fra den seneste plata, så nær 21st Century Schizoid Man som det vel er mulig å komme uten å bli saksøkt for plagiat. Bandet, som er det samme som på To Watch The Storms, bidrar til en frisk modernisering av Hacketts sound. De framfører et utvalg låter fra hele Hacketts karriere – helt tilbake til tiden med Genesis (morsomt å høre Side 32 Tarkus nr. 28
at de trekker fram en såpass “glemt” godbit som Hairless Heart), og de har stort sett valgt instrumentale låter. I tillegg bidrar hele bandet på vokal, noe som er positivt siden Steve Hackett med sin komiske “death metal”-stemme vel må ha overtatt tronen fra Lee Jackson som progrockhistoriens elendigste vokalist. Som gitarist og låtskriver er han derimot fremdeles noe av det mest intelligente og smakfulle vi har, og i motsetning til veldig mange av sine kolleger som har vært like lenge i bransjen som ham selv, så er det nye materialet hans helt på høyde med det gamle, og bandet virker på sitt mest inspirerte når dette framføres. Blant de øvrige høydepunktene er hyggelig gjenhør med Please Don’t Touch og Clocks fra to av Hacketts fine 70-tallsplater. Det begynner å bli en anselig mengde med live-skiver fra Hackett, og fortsetter han å gi dem ut i dette tempoet går man vel før eller siden i metning. For mitt vedkommende er akkurat dét enda lenge til. Du får ikke prog stort bedre enn dette. Camino Records www.camino.co.uk TALISMA corpus Format CD Nasjonalitet Canada Innspilt 2000-2002 Utgitt 2003 Plateselskap Unicorn Katalognr UNCR-5009 Spilletid 42:59 Sven Eriksen alisma er en trio fra Montreal som spiller en moderne, hardtslående og intrikat instrumen- T talprog med masse skiftninger i takt, tempo og volum. Det er egentlig ikke mye 70-talls over dem, selv om de har lånt et par tricks fra såvel Steve Hackett som Robert Fripp. Mye av musikken springer ut fra jamming i studio, men låtene er allikevel strenge i formen og flyter aldri ut i meningsløsheter. Bassist Donald Fleurent (som også har produsert plata) og trommeslager Mark di Claudios heftige og tidvis tunge komp danner fundamentet for de relativt sparsommelige melodilinjene som legges på – mye av musikken er således riff-basert på samme måte som for eksempel Crimsons Red. Unntaksvis utforsker de andre musikkformer som i Samba Tapping hvor de drar en lett jazzmelodi, Gavotte En Rondeau hvor Bach tolkes på bassgitar, og Freezone som med sin ordløse kvinnevokal nærmest blir en miks av Dixie Dregs og Alice Babs. Talisma er en ytterst talentfull trio som klarer å skape en spennende plate gjennom å kombinere stor instrumentbeherskelse med en passe blanding av disiplin, oppfinnsomhet, improvisasjon og fengende låtskriving. Med 15 låter, flere på såvidt over minuttet, er vi sikret masse variasjon. Corpus er en plate som trenger noen runder i spilleren før den sitter, men som har masse å by på, ikke minst for dem som liker heftig gitarspill uten snev av metal-fakter. Unicorn Records www.unicornrecords.com TAMMATOYS within a dream Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2002 Utgitt 2003 Plateselskap Easy Pieces Records Katalognr EPCD004 Spilletid 28:58 H Jon Christian Lie yggelig å merke seg at denne kompetente gjengen fra Hamar fremdeles er oppegående. Siden forrige omgang Tarkus omtalte Tammatoys har bandet gjennomført noen livefremstøt, og de har fortsatt i samme musikalske ånd – dog via en noe mer sporadisk og og prosjektorientert arbeidsform. Symforocken ligger fremdeles disse guttas hjerte nær, og med EP’en Within A Dream presenteres fire nyskrevne spor som viser hvor Tammatoys står per i dag. Og hvilket gjenhør! Spør dere meg har gruppa gjort store fremskritt på låtskriverfronten. De fremstår nå mer variert og egenartet enn noensinne. Et snev av spacerock har sågar også sneket seg inn i låtene, og flere instrumenter blir gjenstand for en nokså fargerik effektbruk. Arrangementene gir dessuten større spillerom for spesialiserte detaljer, fordelt på hvert enkelt instrument. Eksempelvis utnyttes rytmeseksjonen på en mer bevisst måte, hvilket tilfører ytterligere spenning. Låtene fremstår i tillegg mer varierte, rytmisk sett. Det kan virke som om tangentinstrumentene på sin side er trukket OPABINIA opabinia Nok en konstellasjon med etablerte og virtuose avant-musikere fra Tokyo, her gitarist Kido Natsuki (Bondage Fruit, PON, Korekyojin), slagmann Yoshigaki Yasuhiro (Altered States, Rovo) og tangentist/komponist Kazuto Shimizu (O-U, Hollmer’s SOLA). Som regel skjer disse møteprosjektene over en enkelt utgivelse eller noen få konserter, men Opabinias forseggjorte hjemmeside og CD-coverkunst indikerer at trioen kanskje blir av varig natur. Det får vi håpe, da musikken faller ned blant den bedre japanoise jeg har hørt i senere tid. Der er knapt grenser for hvilke inntrykk som formidles, fra fusion og rock over østasiatisk folketone og gamelanmusikk, til friimprov, ambient elektronika og moderne komposisjon. Lang spilletid og heidundrende produksjon (fra det prestisjetunge GOK-Sound), her får du sannelig mye for penga. Tutinoko, Japan 2003 (Rikard) PARADOX ONE escalator to mars Her har vi virkelig et album som ikke vet hva det vil. Phil Jackson, alias Paradox One, lyder til å begynne med som en neoklassisk tekno-artist, med naivistiske lydbilder og space-komposisjoner som kunne vært tatt ut av en tv-serie fra 70-tallet. Tilsynelatende uten god grunn slår mannen så over i et knippe eksperimentelle, men kjedelige synth/gitar-låter som verken likner hverandre eller resten av plata. Deretter et nytt knippe med klassisk tekno, og tilslutt en primitiv kassegitar-låt som i hvert fall ikke passer inn. Hele blandingen virker temmelig meningsløs, og Phil Jackson kunne med fordel holdt seg til space-motivet, som han behersker ganske godt. Neurosis Records 2003 (Trond S) PSICOTROPIA psicotropia Her har du julegaven til din verste fiende. Dette er musikk som seiler under progflagget og som skrangler av gårde på en måte som irriterer mye mer enn den sjarmerer. Låtene høres ut som primitive skisser (både kompositorisk og lydmessig) og det spilletekniske er så langt under pari at man bare blir deprimert av å høre dette. Dårlige, småbluesete, simple, dårlig spilte proglåter som låter utdatert allerede når det kommer ut, er ikke noe for meg, og jeg tviler på om det er noe for deg... At franske Musea har tatt på seg rollen som europeisk distributør for dette mølet, gjør meg hellig overbevist om at Musea en gang for alle har bevist at de må være det progplateselskapet med dårligst dømmekraft noensinne. Brasil 2003, 61:26, Luna Negra (Trond G) RAHUL SAKYPUTRA the denmark sessions Hvis drøye tre kvarter med en obskur, indisk sitarspiller er din greie, er denne skiva et funn. Er det ikke, vil jeg råde deg til å passere på behørig avstand. Og til utgiveren av skiva: selv om det i 1969 var veldig hipt for alle mennesker med et åpent sinn å høre på indiske ragaer ut i de små timer under påvirkning av remedier du ikke får kjøpt på Rema 1000, betyr det ikke at det høres like bra ut i våre dager. Det finnes god og dårlig indisk musikk også, og dette er ikke i det øvre sjikt... India 1969/2000, 46:26, www.zemira.com (Trond G) Tarkus nr. 28 Side 33
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7 and 8: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 9 and 10: Starcastle langt på vei utleverte
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19 and 20: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 21 and 22: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?