Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

Svens Mimrehjørne Fields: Fields I Tarkus nr. 4 tok denne spalten for seg Rare Birds album As Your Mind Flies By. Denne gangen skal vi følge bandets organist Graham Field over i hans neste prosjekt, den kortlivede trioen Fields. Sven Eriksen tter As Your Mind Flies By i 1970 tok Rare Bird vending mot en enklere og mer ame- musikkstil mens Graham Erikansk-klingende Field videreførte de musikalske ideene fra albumet over i et nytt band som han ganske enkelt døpte Fields. Med et triokonsept likt ELP er det klart visse likheter å spore, men Graham Field hadde ikke Keith Emersons teknikk og kompositoriske evner, så Fields er musikalsk sett adskillig enklere. Dette kompenserer Graham Field med en råere Hammond-lyd, større vekt på piano/elpiano, og et mer gjennomført “sound”. Om Graham Field var en “enkel” musiker kan det samme neppe sies om trioens trommeslager, Andrew McCulloch. Med bakgrunn fra Manfred Mann og Arthur Brown hadde han nylig imponert en hel progverden med sitt glitrende spill på King Crimsons Lizard-album. McCulloch er i besittelse av en frapperende teknikk i tillegg til at han er en veldig “melodisk” trommeslager. Tredjemann på laget var ukjent, Alan Barry. Han trakterer bass, gitar og Mellotron (på én låt) i tillegg til å synge – noe han forøvrig gjør veldig bra. Plata åpner med A Friend Of Mine som også ble utgitt på single, en kraftfull låt som umiddelbart fører tankene tilbake til Rare Bird. Fields rå Hammond-sound (med en meget tydelig hørbar Leslie-vifte – det ble en del av varemerket hans) i kombinasjon med McCullochs lekne trommespill definerer bandets sound perfekt. While The Sun Still Shines er like blytung selv om tempoet er noe dempet ned. Field blander det tunge, men myke orgelet med en skarp Clavinet, noe som skaper en fin kontrast. En liten gitarsolo blir det også plass til uten at vi blir særlig imponert over Barrys dyktighet som gitarist. Not So Good er en ballade som åpner med kun sang og en forsiktig piano-backing. Men snart er alle instrumentene på plass. En nokså ordinær låt som reddes av en klar, rik produksjon, Fields fine orgelsound og McCullochs oppfinnsomme trommespill. Three Minstrels er et forsøk på å lage en annerledes låt, den åpner med en litt folkeviseballedeaktig melodi (stort sett over én akkord) med et “drone”-aktig komp og med “talking drum” som eneste slagverk. Men det er begrenset hvor annerledes den blir, den får nemlig etterhvert nøyaktig det samme arrangementet som de foregående låtene. Så selv om gruppa klarer å skape et veldig konsistent “sound” på plata, blir det naturlig nok lite variasjon, så selv om enkelte av låtene kunne ha stått seg kraftig på et alternativt arrangement, holder de seg strengt til sitt definerte lydbilde. Instrumentalen Slow Susan, som avslutter LPens side 1, viser dette kanskje enda tydeligere. En helt rolig, nesten stillestående låt, så enkel at den uten noen forsøk fra gruppa på å fravike lydbildet, blir ulidelig kjedelig. Nå er den heldigvis ikke så lang, så vi står det fint over. Side 2 åpner som side 1, friskt og tungt. Over And Over Again er platas kanskje beste låt. Med McCullochs trommespill nok en gang i forgrunnen hører låta tidvis ut som nettopp det den er - Rare Bird møter Lizard. Bandet oppviser høy energi og viser at lydbildet deres er vellykket på de rette låtene. En fin orgelsolo avslutter platas lengste spor, tett oppunder 6 minutter. Dessverre roer de det ned allerede i neste låt, Feeling Free, en ganske uspennende, litt bluesaktig sak hvor ingenting egentlig funker ordentlig, trommespillet er malplassert, vokalen passer ikke og hele lydbildet blir feil. På Fair Haired Lady fraviker de for første gang konseptet sitt og lar akustisk gitar og klarinett være de eneste instrumentene i et kjærkomment pusterom. En enkel og ubetydelig, men pen, liten ballade. I neste låt A Place To Lay My Head, er de dog tilbake, like tunge som tidligere. Også denne har mye blues over seg, noe som på ny kler dem relativt dårlig. Avslutningskuttet The Eagle er den eneste låta som er skrevet av Barry, og den tar da også en helt annen retning enn de øvrige. Et av temaene er basert på Pachelbels Kanon, og her blir orgel og Clavinet langt på vei erstattet med Mellotron og gitar. En instrumental med større variasjon og større musikalske utfordringer. Det er ikke bare trommespillet som gir assosiasjoner til Greenslade på denne låta. Ja, for gruppa gikk i oppløsning etter kort tid og McCulloch tok plass i trommestolen nettopp hos Greenslade hvor han påny var med på å heve et bands musikalske kvalitet. Han gjorde også noen stunt sammen med Anthony Phillips, men så ble det dessverre stille rundt en av engelsk progrocks aller dyktigste trommeslagere. Stille ble det også rundt de to andre medlemmene. Graham Field dukket opp som cembalist og arrangør på Bob Peggs folkevisealbum Ancient Maps i 1975 (se forøvrig forrige Tarkus) mens Alan Barry bidro på Gordon Haskells 1974-utgivelse It Is And It Isn’t, men etter det forsvant også han. Fields er nok ikke en av engelsk progs mesterverk, men det er en plate med en usedvanlig klar og fyldig produksjon, og for lyttere som liker heftig Hammond er den et definitivt “must”. Fields Fields (1971) LP CBS 69009 1971 CD Epic Japan ESCA 5423 1991 Sunrise Records SR 30523052 1993 “Svens Mimrehjørne” tar for seg klassiske progplater fra svunne tider – ikke de mest kjente, men heller ikke de mest obskure. Side 20 Tarkus nr. 28
Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing icons Format CD Nasjonalitet USA/UK Innspilt 1999-2000 Utgitt 2003 Plateselskap ReR/M=R Katalognr m=r. 2 Spilletid 63:08 ire år etter opptak utgis nå denne FANTASTISKE platen i Fstørre omfang. For de av dere som ikke kjenner Absolute Zero – hvilket jeg vil tro er de fleste – snakker vi om en trio bestående av keyboardist/ vokalist Aislinn Quinn, bassist Enrique Jardines og trommelegenden Pip Pyle. Crashing Icons inneholder fire lange kutt som profilerer streng notasjon og friimprovisasjon om hinannen, men som har fremherskende aleatoriske preg. Der råder en uhyre brutal og urovekkende nerve i denne musikken som jeg har alvorlige problemer med å beskrive, ikke et påklistret og penisforlengende fuzzfjolleri av den sorten du finner i metallgenren, men et genuint lydanarki som mest av alt drar veksler på den frijazz/ hardcore-oppskriften Zorn/Laswell/Harris eksponerte i sin trio Painkiller på 90-tallet. Kremen er et helt usigelig samspill mellom Quinns ulike samplinger/tangenter og Jardines uhyggelige vrengbass, løftet av en Pip Pyle som ikke har vært mer i element siden dagene med National Health. Som salt i teen får du den pussige, nesten Zeuhl-aktige messingen til Quinn, gjort i et dypt leie mellom tilårskommen kvinne og pubertal mann; røsten hennes minner meg ikke så rent lite om Susanne Lewis’ på de tidlige par Thinking Plague-skivene. Crashing Icons var min favorittplate fra fjoråret, hoder og skuldre over enhver konkurrent. ReR Megacorp www.rermegacorp.com Rikard A Toftesund AHVAK ahvak Format CD Nasjonalitet Israel Innspilt 2002-2003 Utgitt 2004 Plateselskap Cuneiform Katalognr Rune 185 Spilletid 53:17 Rikard A Toftesund orleden lyttet jeg til den norske samtidskomponisten Lasse Tho- Hagen, et verk i fire satser Fresens skrevet for fem musikere og sopran til tekst av Abdu l-Bahá. Og etterpå til Tim Hodgkinsons Hold to the Zero Burn, innspilt og utgitt i ‘94 men komponert for og fremført av Henry Cow i ‘76, tidsmessig parallelt med Thoresens stykke. Kontrasten i kulturelt gjennomslag forundret meg. Cow, et band med bein i rocken, presenterte i sin tid altså musikk som lød betraktelig mer utfordrende og krevde enda flere instrumentalister, men er ennå ikke å finne i noen internasjonal indeks over kontemporær tonekunst. Ut fra dagens snevre begrep vil du derimot heller ikke kunne tiltale Cow som rock, og spørsmålet blir da: hvordan kategorisere tilskudd til tradisjonen fra Hodgkinson og co Ta f.eks. den israelske kvintetten Ahvak, ledet av de konservatorieutdannede keyboardistene Roy Yarkoni og Udi Susser. Ahvak er hebraisk for ‘støv’, som også er navnet på dette debutalbumets tittelkutt – 16 minutter og 20 sekunder med ekstremformalisme i drakten av det som engang het progressiv rock, dvs. moderne og fortrinnsvis elektrisk musikk som streber fremad. Yarkoni og Susser gikk fra forutinntatte omgivelser i musikkakademisk miljø, til danning av bandet Verdun (som angivelig lå mer i retning av ELP) og endte med Ahvak. I stedet for den rene samtidsmusikkens ofte elektroniske eller akustiske palett, bruker gruppen oppsettet gitar-bass-trommer-keys pluss litt blås for å skape sin egen lokale vri over den komposisjonstunge RIO-stilen. Hovedmennene spiller som sagt tangenter, men de tre andre får et like stort rom å boltre seg i. Gitaristen nytter få akkordbaserte grep, det blir mer snakk om enkelttonale stemmeledd og harmonidelinger, samt litt perpleks solering som kryper rundt de umåtelig trange passasjene. Bassisten Ishay Sommer har fortid i deathmetalband, noe som så vidt gjengis i spillemåten, men den helhetsstrategiske produksjonen til lydmanipulator Udi Koomran (kjent for sin studiotekniske innsats med Present) sørger for at firestrengeren blir et jordsmonn i musikken, uavhengig av hvor på halsen Sommer befinner seg. Dermed får bassen en helt avgjørende rolle i lydmassivet. Og så Dave Kerman bak batteriet, bedre enn på lenge og i tidvis sjokkartet ladning, faktisk låter det som om deler av perkusjonssporene har vært skrevet spesielt med ham for øret. Dette er et lag av musikere som ikke kjenner begrensninger og aldri feiler, noe som gir de to komponistene en uoverskuelig arbeidsflate. Samtidig er det på det rene at Ahvaks dystre og tettpakkede musikk vil virke utilgjengelig på mange. Om albumet derfor ikke duger som noen ideell introduksjon til RIO-musikken, har Ahvak i likhet med senere navn som Thinking Plague og Science Group såpass mange kryssreferanser til neoklassisk og symfonisk rock at denne CDen lett kan tolkes som en progressiv våt drøm. Gå ikke glipp av den! Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com APOGEE the garden of delights Format CD Nasjonalitet Tyskland Innspilt 2003 Utgitt 2003 Plateselskap Musea Katalognr FGBG 4503.AR Spilletid 55:55 A Sven Eriksen pogee er navnet på soloprosjektet til Arne Schäfer, vokalist, gitarist og låtskriver for Versus X, et av de mest spennende mellomeuropeiske progbandene i dag. Stilmessig er Apogee slett ikke så langt unna Versus X, de største umiddelbare forskjellene er mindre piano og mer gitar. Schäfer har en særegen måte å skrive låter på, gjennom originale tonevalg og utradisjonelle akkordrekker. Apogee er noe løsere i strukturen enn Versus X, Schäfer får vist mer av seg selv som gitarist, på den annen side, uten den stramme regien som han har i Versus X får vi noen flere langdryge partier. Gjennom fire lange og én kort låt gir Schäfer oss en leksjon i smakfull og spennende progressiv rock. Et fortettet lydbilde av keyboards og gitarer, sjelfull (og tidvis sjarmerende sur) vokal, en intens framføring av langt over gjennomsnittet komposisjoner. Musikalsk er Apogee egentlig ikke så lett å plassere. Det er stilmessig beslektet med såpass ulike band som Underground Railroad, IQ, Flower Kings og Van Der Graaf Generator, og den komplekse og oppfinnsomme musikken burde kunne finne tilhengere hos fans av såvel “klassisk” prog som neoprog. En riktig fin plate. Musea Records www.musearecords.com ARM open reminder Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2002-2003 Utgitt 2004 Plateselskap Melektronikk Katalognr MELK 008 Spilletid 47:06 A Rikard A Toftesund RM er eksponent for den voksende skaren av norske artister beskjeftiget med friimprovisasjon. I kontrast til f.eks. Supersilent, opererer denne trioen i utgangspunktet på en eksklusivt elektronisk plattform. Bandet består bl.a. av folk med røtter i Statens Kunstakademi og teller Are Mokkelbost, Alexander Rishaug og Arne Borgan. På Open Reminder hører du videre diverse gjestebidrag, eksempelvis fra den ekstraordinært kreative gitaristen Tarkus nr. 28 Side 21
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7 and 8: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 9 and 10: Starcastle langt på vei utleverte
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31 and 32: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?