Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

TIRILL a dance with the shadows Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt - Utgitt 2003 Plateselskap The Wild Places Katalognr WILD013 Spilletid 49:59 Jon Christian Lie irill Mohn har bakgrunn fra bl.a. White Willow, Duggvåte TDverger, Dansende Alver og Dis. Både velkjente og mer obskure navn med tilhold innenfor det norske progmiljøet. På dette albumet står Tirill for samtlige komposisjoner og hun synger og trakterer et kobbel av instrumenter (gitar, keyboards, fioliner, fløyte, perkusjon). På albumet finnes det dessuten bidrag fra både gamle og nye White Willow-medlemmer, eksempelvis Ketil Vestrum Einarsen (fløyte) og Sylvia Erichsen (vokal), i tillegg til andre musikere. A Dance With Shadows er et album hun har jobbet med i mange år og blir hennes første soloutgivelse. Stilmessig dreier det seg om en skjør og elegant mollstemt, melankolsk tilnærming, som er gjennomgående akustisk basert. Til tross for at musikken har fått en akustisk vinkling har Tirill mestret å fremkalle et ganske fyldig lydbilde. Mye vekt er tydeligvis lagt i de vokale harmoniene. Melankolien og en del av stemningene er fortsatt inntakt fra White Willow-dagene, men hovedforskjellen fra tidligere kan nok være at Tirills musikk ligger noe nærmere en slags folkelig, naivisitisk pop, kontra de tyngre progressive stemninger som White Willow er preget av. Hun avslører seg som en habil låtskriver med teft for trivelige, gode melodier og ryddige arrangementer. Enhver med sans for mystisk melankoli med innslag av klassisk og folketoner bør få med seg dette albumet! www.tirill.com www.thewildplaces.com JOHN WETTON amorata Format DVD Nasjonalitet UK Innspilt 2003 Utgitt 2003 Plateselskap Metal Mind Productions Katalognr MMP DVD 0015 Spilletid 90 minutter V Jon Christian Lie i har vel for lengst mistet tellingen over hvor mange liveutgivelser John Wetton har ute på markedet, og DVDen Amorata er herrens siste tilskudd på utgivelsesfronten. Utgivelsen består av konsertmateriale fra Krakow i Polen, 11. april 2003. Foruten konsertseksjonen som består av 13 spor, får vi beskue et lengre intervju med John Wetton, vinklet hen mot hans respektive karriere – faktisk helt fra Family-dagene og frem til i dag. Ikke uventet gir konserten oss ymse høydepunkter fra karrieren, og de er det mange av – fra King Crimsonkatalogen frontet med Red, Starless og Book Of Saturday til UKs In The Dead Of Night, via 80-tallshits som Heat Of The Moment og Sole Survivor, til eksempelvis tittelkuttet fra soloutgivelsen Battle Lines. Wetton har fått god hjelp fra sentrale aktører innen britisk neoprogmiljø, som Martin Orford (keyboards, fløyte) fra IQ, John Mitchell (gitar) fra Arena, og Steve Christey (trommer) fra Jadis. Selv om det må innrømmes at eksempelvis versjonen av Starless mangler en hel del både av dybde og rød tråd, skal det sies at musikerne gjør en gjennomgående fin figur i de øvrige låtene. Det er også hyggelig å konstatere at “sjefen sjøl” heller ikke er gjemt bak en låvedør i lys av sine umiskjennelige bassganger. Hans tone er fremdeles av det tyngre slaget og kiler godt i magen. Samtidig fremstår bassisten Wetton en anelse mer kontrollert, om ikke mer teknisk i våre dager. Lyd, bilde og fremføring er av høy kvalitet og John Wetton skal ha honnør for et bredt og ikke minst interessant låtutvalg, litt for en hver smak. Dette gjør sitt til at konserten ikke fremstår som et uengasjerende skue. Intervjuseksjonen er, til tross for svært pinlige tekniske omstendigheter, i tillegg svært interessant og viser oss en ærlig og åpenhjertig John Wetton som villig vekk formidler anekdoter fra gamle dager, og deler synspunkter om så mangt med seerne. Intet must, men en rett så trivelig seanse med akkurat passelig mimrefaktor, som anbefales til de med sans for den slags. Metal Mind Productions www.metalopolis.pl www.johnwetton.co.uk KAYAK merlin – bard of the unseen Format 2DVD Nasjonalitet Nederland Innspilt 2003 Utgitt 2003 Plateselskap Alpha Centauri Katalognr ACE 11066 Spilletid 195 minutter Sven Eriksen ederlandske Kayak var alltid trygt plassert i pop-enden av Nden progressive rocken, og ville sannsynligvis vært uinteressante hadde det ikke vært for at de hadde en usedvanlig dyktig tangentspiller – Ton Scherpenzeel – som i tillegg skrev ekstremt fine låter. Og et av hans beste “øyeblikk” var albumet Merlin fra 1980. Tjuetre år senere vekkes Merlin til live – likeså Kayak. I tillegg til Scherpenzeel er trommeslager Pim Koopman og bassist Bert Veldkamp med fra det “opprinnelige” Kayak (ingen av dem var riktignok med på Merlin). Resten er nye. Konseptet har blitt utvidet fra én LP-side til et 80-minutters verk ved at ny musikk har blitt skrevet og flettet inn i den opprinnelige. I likhet med veldig mange aldrende rockeband spiller Kayak bedre enn noengang, aldringen har kun skjedd på utsiden, musikalsk dyktighet og teft er ikke noe som forsvinner med ungdommen. Kayak framfører musikken sammen med et stort sett usynlig symfoniorkester (vi ser dem bare på en skjerm i lokalet) – og det er et musikalsk konsept som har stått seg på å bli utvidet. Jeg har alltid følt at den opprinnelige halve LP-plata ble for snaut for et såpass ambisiøst verk. Visuelt er det blitt et slags halvveis teater. Bandet spiller live på scenen, og de suppleres med en begrenset visualisering av handlingen ved hjelp av noen få skuespillere/dansere som viser seg nå og da. Nok til å gi litt spenning til framføringen, men ikke så mye at bandet blir statister i sin egen forestilling. Det er først og fremst en konsert – dernest er det teater. Slike evenementer som dette er alltid spennende på den måten at faren for å framstå patetisk er overhengende, men det er gledelig å kunne slå fast at denne konserten er et av de fineste gjensyn med en gammel favoritt jeg så langt har opplevd. Kayak anno 2003 er bedre enn før (vel, jeg savner kanskje Max Werner), og Merlin – Bard Of The Unseen er en av fjorårets mest vellykkede konsert-DVDer – så lenge du vet sånn omtrent hva du går til. I tillegg til historien om Merlin framfører gruppa også et utvalg gamle favoritter på en egen skive. Her dukker vokalist Edward Reekers opp og synger Periscope Life og Ruthless Queen. Andre høydepunkter på denne “greatest hits”-plata er Mammoth, Wintertime og Starlight Dancer. Det finnes også et “The Making Of Merlin”-avsnitt, men med mindre du er skarp i flamsk er det av begrenset verdi. En lekker innpakning (veldig “InsideOut-aktig”) bidrar ytterligere til å gjøre denne doble DVDen til et meget anbefalt kjøp. Alpha Centauri www.kayakonline.nl KING CRIMSON eyes wide open Format 2DVD Nasjonalitet UK Innspilt 2000/2003 Utgitt 2004 Plateselskap Discipline Global Mobile Katalognr SVE 3056 Spilletid - T Sven Eriksen o DVDer, to konserter. Den eldste er fra London i mars 2000, den er filmet av noen som kaller seg Bootleg TV, og den ser akkurat slik ut også. Lyd og bilde er dårlig synkronisert og viser stort sett mørke oversiktsbilder eller Adrian Belew i nærbilde. Bandet virker litt uinspirert og Side 36 Tarkus nr. 28
med lite variasjon, (men inntrykket kan meget vel skyldes filmingen), og et av høydepunktene er Belews akustiske soloframføring av Three Of A Perfect Pair. DVD nr. 2 er fra Japan i april 2003 og er det samme settet som bandet begeistret et fullsatt Oslo Konserthus med en drøy måned senere. Filmen åpner (som i Oslo) med Robert Fripp alene i halvmørket. Repertoaret er i hovedsak hentet fra de to siste platene, og visuelt er konserten av et helt annet kaliber enn 2000-utgaven. I Oslo Konserthus ble man revet med og overveldet av øyeblikkets lyd- og lysinntrykk, hjemme i stua foran TVapparatet kan man bivåne det hele på avmålt avstand. Med en klar, ren og nyansert lyd og de to gitaristene i nærbilde oppfatter man mye lettere det ekstremt intrikate samspillet de to imellom. Trey Gunns Warr-spill, som hadde en tendens til å drukne i salen, kommer også klart og tydelig fram her, og alt i alt viser denne DVDen oss hvilke eminente teknikere hvert individ er, og først her kommer komposisjonenes detaljrikdom og den komplekse måten alle disse tonene er vevd sammen på til sin rett. Men når man sitter her alene utenfor konsertsalens heksegryte og vurderer dette med et kjølig, vitenskapelig blikk, kommer også Crimsons svakhet klarere fram, nemlig deres mangel på variasjon, det være seg i komposisjonsteknikk eller framførelsesmetode. I øyeblikkets begeistringsrus er det lett å overse (eller overhøre) at låtene fra 90- og 00-tallet strengt tatt ligner hverandre nærmest til forveksling for dem som ikke kjenner repertoaret inngående – og dette blir tydeligere og tydeligere etter hvert som konserten skrider fram. Paradokset er at mens DVD-mediet er det som aller best formidler detaljene i bandets musikk, er mediet også deres største fiende i det vi også blir oppmerksomme på bandets svakheter. Det sniker seg således inn en sterk følelse av kjedsomhet etterhvert, og den kjetterske tanken at det – uten å “ta en Yes” – kunne ha gjort seg med iallefall én låt fra tidligere tider dukker i et øyeblikks galskap opp. (Anmelderen ser seg forsiktig rundt og konstaterer med lettelse at ingen andre er i nærheten og har kunnet lese disse tankene). For selv om Crimson er et av de mest kompromissløse, samspilte og teknisk brilliante bandene i verden, virker de i all sin perfeksjonistiske innadvendthet mer opptatt av å konstruere enda fler matematisk kompliserte trippelgitarpassasjer enn å utvikle musikken sin som sådan. Er det å banne i kjerka å antyde at den godeste hr. Fripp kunne trenge å fornye seg en smule Han har jo klart det med glans flere ganger før. Alternativt kan vi konkludere med at konserter tross alt er best på kino – eller var det i konsertsalen Sanctuary Records www.king-crimson.com Bøker STEINAR REMME en skjebne verre enn livet Format Bok + CD Nasjonalitet Norge Utgitt 2004 Forlag Gruble Forlag Katalognr katnr Spilletid (CD) 78:00 Jon Christian Lie oen husker kanskje samtalen med Steinar Remme (The Naked NTruth, Betrayed etc.) fra Tarkus Magazine nr. 26 Der ble det nevnt at mannen syslet med bokplaner. Vel, nå er boka ute og har fått tittelen En skjebne verre enn livet (med undertittel En hyllest til kvinnen) – en slags usminket oppvekstroman der lokalmiljøet i Ålesund fra slutten av 60-tallet og frem til i dag, er ramme for handlingen. Ikke nødvendigvis en selvbiografi, selv om bokas hovedperson deler mange fellestrekk med forfatteren. Men hvorfor omtale en oppvekstroman i et tidsskrift som Tarkus Kanskje mest fordi boka er interessant og underholdende sett fra et musikalsk ståsted. Referansene til områder som musikalsk lidenskap og livet på 70-tallet, platesamling som besettelse, vinylgrafsing og lignende fenomener ligger smurt i tykke lag gjennom store deler av dette bokverket. Bokas hovedpersoner viser seg å være brukbart orienterte innenfor musikkens verden. Grupper som Pink Floyd, King Crimson, Deep Purple og Yes refereres til som om det var det naturligste på jord. Ikke bare blir Yes nevnt, et av bandets album (Fragile) blir sågar fortært på en eller annen tvilsom tripp i et av kapitlene! (Hver sin smak...) Vi møter hovedpersonen, en ung og lovende musikfreaker på sin strabasiøse ferd gjennom et patetisk liv. Vi følger han fra skoledagene, gjennom ungdomstiden og inn i arbeidslivet og ut i tilværelsen som heltids livsnyter, dog med ymse skavanker. Fyren er visstnok også musiker med “eget skrangleorkester”, uten at det dveles særskilt ved dette livsaspekt. Han bærer på en møysommelig opparbeidet menneskeforakt, og avbeskuer verden med et kritisk og nådeløst, dissende skråblikk. En verden, slik han ser den, stinn av klovner, bønder, horer og homoseksuelle skruller! I det ene øyeblikket er det lett å le av de mange forskrudde og rocka situasjonene som dukker opp i romanen. Boka inneholder også mange sterke scener og undertegnede må nok ærlig innrømme at kvalmefornemmelsen var på god vei i ymse glimt, der de mer ulekre beskrivelsene fikk fritt utløp. Et stikkord her er forfatterens svært så rystende skildringer av dyredrap. Ikke spesielt lekkert spør du meg, men muligens og dessverre en ytterliggående del av den sykelige virkelighet det også! I denne boka legges dessuten ingen fingre imellom verbalt sett, hvilket ofte medfører et særdeles nådeløst og fargerikt språk med utpreget kraftig skyts, og til dels vanvittige mengder stygge ord og vendinger. Heldigvis får vi si, er tilnærmingen til sort humor aldri langt unna, hvilket bidrar til å gjøre romanen både underholdende og engasjerende. Kort og godt fordi historien og stilen er så totalt gjennomført. Boka er på 264 sider og er tilgjengelig i innbundet, stort format. Omtale av bonus-CD: Med de første 50 eksemplarene av boka følger det en 17 spors bonus-CD med Remme-relatert materiale, hvorav seks av sporene er tidligere uutgitt. Ballet åpner knallhardt og 70-tallsinspirert med gruppa Hard Road. Med temmelig røffe rockerytmer og lokomotivgitaren inntakt, fyrer de igang Walk Away (en coverlåt skrevet av Joe Walsh fra James Gang) fra 1980. Hensynsløs var et rimelig støyende flippe-prosjekt, men fremstår her som påfallende tilgjengelige via syreblues-eksessen Skadd I Hodet fra 1981. The Naked Truth – Remmes kanskje mest kjente band gir oss tung og demonisk, orgeldominert “garasje-prog” fra 1998, før Sorrow Said serverer rufsete, og fengslende new-wave i onani-eposet Play, en remix fra 1988. Det oser spilleglede og intensitet av gruppa Betrayed, et nyveiv-band med hint fra både progrock og ska. Her får vi to spor fra en konsert på Stord, 1981. Remmes første orkester Second Coming anno 1979, er ikke nødvendigvis det Remme-relaterte prosjektet undertegnede har hatt fetest forhold til opp gjennom årene. Dette er pønk av det middelmådige slaget! Da er det større sus over Rough Trade - et upolert, men melodiøst og glødende orkester som etterhvert ble til Betrayed. The Naked Truth anno 1992 åpner for en perlerad av solide låter – med elementer fra hardcore og new-wave. Råere og mindre polert, men med mye glød og intensitet. Av relevans for prog-interesserte La meg si det slik – neppe for Gud og hvermann, men de som liker dette, liker det gjerne til de grader! Gruble Forlag sremm@frisurf.no Båndkverna Innsendte demoer fra inn- og utland Jon Christian Lie SPARTACUS (NOR) Demo II (CD-R) i har tidligere vært innom Spartacus fra Sunnmøre i V “Båndkverna”. Denne gangen har de sendt oss en to-spors demonstrasjons-CD, etter sigende innspilt i mars 2003 i løpet av 25 timer. Det første sporet My Proudest Moment åpner ganske mørkt og hektisk med et utpreget perkussivt riff, ikke helt ulikt Anekdoten i The Old Man & The Sea. Det fokuseres så på brede lag av sløye, sofistikerte akkordrekker med fengende vokal på toppen. En passelig lang og iørefallende låt som ikke tværes ut unødig. Et småjazzete stykke progrock med hard kant som utvikler seg brukbart, og som tåler flere gjennomhøringer. Det andre og siste kuttet heter Third One Day, og jeg begynner å lure på om dette faktisk er samme band som leverte en rett så lovende demo for en tid tilbake. Samtlige musikere spiller brukbart og virker nokså rutinerte, mens vokalisten begynner å padle grundig på det orale området. Dessverre til tider anstrengende å høre på, så vi får forsøke å fokusere på det musikalske feltet istedet. Sporet kan minne om en triviell, lettvekterutgave av kanadiske Rush, dog fullstendig uten pompøse elementer. Låta virker en smule langdryg og forløper egentlig uten noen større utvikling, og uten å gi lytteren noe spesielt tilbake. Nei, huff her ble inntrykket beklageligvis nokså statisk og upersonlig. Ikke mye å rope hurra for, men heller ikke så mye å grine for. Hvor ble det forresten av de flotte skogsprog-stemningene fra den første demo’en Litt ris og litt ros. Spartacus har noen absolutt bra ting på gang, men det er fortsatt et stykke igjen til modningsprosessen er helt over. Kontaktadresse: Spartacus V/ Per Helge Fjørtoft Vesterheim 39 6270 BRATTVÅG E-mail: fjortoft3@hotmail.com Tarkus nr. 28 Side 37
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7 and 8: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 9 and 10: Starcastle langt på vei utleverte
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19 and 20: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 21 and 22: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31 and 32: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?