Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

senterte det iverksatte kaos. Og på et tidspunkt kunne den synes altomgripende; kjøpekanalene og dagliglivet var gjennomsyret [pardon the pun!] av fargesprakende meddelelser, akademia, media og det institusjonaliserte kunstlivet ble bergtatt. Og ungdomsspråket, tonene, sto i sentrum. Jefferson Airplane var kvintessensen av SF-rocken, ikke fordi bandet var best men grunnet innholdsrikdommen i lyd og tekst. Røttene lå i folk-, blues- og jugbandmusikk, men sommeren ‘67 fikk gruppen sitt gjennomslag med Somebody to Love og White Rabbit, førstnevnte en bitter kritikk av konsummenneskets selvforskyldte isolasjon, mens Rabbit var en fremstilling av LSDopplevelser med motiver fra Alice In Wonderland som bakteppe. Låten var ulik alt annet som hadde opptatt plass på salgsbarometrene i USA, ispedd meksikansk-infiltrerte og peyotedunstende harmoniseringer over en rumlende bolerorytme. Dette var langt mer ekstremt enn Beach Boys’ nybrott fra året før (Pet Sounds og Good Vibrations-singlen fra oktober ‘66), idet Airplane med White Rabbit strakte seg fra den artistiske sfæren og søkte en fysisk påvirkning av lytteren. Men dette kunne bandet kun gjøre gjennom låtens musikalske formuttrykk, ikke ved lyrikk alene. I desember slapp gruppen sin tredje LP, After Bathing at Baxter’s, hvor slagerfaktoren uteblir og alt later til å handle om fremkalling av synsforstyrrelser. Dette påviser en viss holdning; Airplane følte null trang til å gjenskape suksessen, eller var det tvert imot en utprøving av mottagelsesevnen i de store masser I flere av sangene på platen eksperimentes der med taktog rytmefigurer, skalabrytninger, temavariasjoner, dekonstruering av ostinater og fri improvisasjon. I forsiktig omskrift var dette amerikansk progressiv rock på sitt ferskeste. 1968 Nå inntraff det meste av musikalsk spenning på SF-scenen. Grateful Dead-bassisten Phil Lesh, med en basisgrad i trompet fra musikkakademiet i Berkeley, hyrte inn studiekameraten Tom Constanten (som hadde fremført sin første symfoni med SF Philharmonic Orchestra 16 år gammel) for å spille tangenter og håndtere magnetiske lydbånd. På Deads Anthem of the Sun finner du totalt nyskapende musique-concréte (We Leave the Castle), stram komposisjon og orkestrerte instrumentstemmer (New Potato Caboose), cutup-kollasjer, fritt improviserte forløp og avansert studiomanipulering. I april ‘68 lanserte Quicksilver Messenger Service sin debutskive, i dag en evig rock-klassiker og viden omtalt som arketypen på det etter hvert så uglesette tvillinggitarsoundet (selv om Cipollina og Duncan hadde fullstendig motstridende spillestil). Albumet avsluttes med den 12 minutter lange suiten The Fool, som etter mitt skjønn må være blant de aller tidligste eksemplene på en symfonisk rock der emblemet ikke bare gjelder overpreg og “atmosfære” men den formale struktureringen av stykket. Et mindre kjent SF-band, Mad River, brukte på sitt eponyme førstealbum tre gitarister med hver sin lydbildestilling, for å frembringe en komprimert tekstur som ofte krevde notasjoner. Låten War Goes On varer i nærmere 13 minutter og er en av periodens absolutt mest innfløkte rock-komposisjoner, en opplagt forløper til den strenge skrivepraksis Captain Beefheart introduserte året etter. Gruppen Frumious Bandersnatch (ja, disse bandene kunne det med å velge artige tituleringer) fikk aldri utgitt noen LP i sin levetid og har blitt stående som “The lost gem of SF”, men arkivmateriale (utgitt på samlealbumet Golden Sons of Libra, 2002) avslører musikernes hang til å bryte tvert med konvensjon hva både instrumental og kompositorisk standard angikk (to av medlemmene dukket senere opp i Santana og originalutgaven av Journey). Samtlige av nevnte artister delte på den ene siden dragningen mot endeløs jamming, på den andre evnen til å arrangere etter atskillig mer formelle retningslinjer enn britiske samtidige, det være seg Pink Floyd, Traffic, Procol Harum, Moody Blues eller The Nice. Harmonium Som de fleste sikkert vet, var kulturforskjellen stor mellom SF-psykedeliaen og Los Angeles. Man fikk aldri et sørlig motsvar til “The SF-sound”. Det største skillet gikk på fraværet av Pavlov’s Dog integrerte miljøer i LA; man manglet en scene der de utøvende aktørene – musikere, tilhørere, promotere, studioansatte – samhandlet om aktiviteten. I stedet var all konsertvirksomhet, radiodrift, salgs- og bransjeforhandling prisgitt et strikt forretningsargument. I SF handlet det stort sett om kultur (en av årsakene til at mengder av artister ikke debuterte før langt inn i karrieren, var at man anså kontraktpremissene som altfor kommersielle), i LA dreide det seg om marked. Politisk sett var nok dette å regne som reaksjonært, men retrospektivt blir det rimelig å understreke at disse lastene ikke utelukkende fikk negative følger. Fordi mogulene hadde liten peiling på de motkulturelle trendene, ble det opp til lobbyister fra grunnplanet, som regel de enkeltstående venyene, å fremme lovende prospekter. Dette fordret dog betydelig kjøpslåing med lokale klubbaroner, og mange av de mest relevante navnene fra LA-scenen fremviste en mer sangbasert og “vanntett” musikalsk visjon (Clear Light, Buffalo Springfield, Peanut Butter Conspiracy, The Doors osv). Der var likevel et utvalg grupper som hevet seg med henblikk på formforsøk. Kaleidoscope hadde folk som gitaristen David Lindley og den tyrkisk-fødte sangeren Saul Feldthouse i rekkene, og deres etnisk influerte syre-bluesrock bragte eklektiske perler som Seven Ate Sweet fra tredjeplaten Incredible! Kaleidoscope, sluppet sent ‘68. Bandet Spirit ble profilert ved at trommeslageren Ed Cassidy ikke bare var stefar til gitaristen Randy California (som hadde spilt med den unge og ukjente Jimi Hendrix), men at han hadde fartstid med flere konstellasjoner ledet av ingen ringere enn Thelonious Monk. Spirits pianist John Locke hadde dessuten konservatoriebakgrunn, og gruppens fire første plater (fra januar ‘68 til juni ‘70) er klassiske dømer på en pur-amerikansk proto-progressiv rock. Det samme må nok sies om Iron Butterflys kanoniske In-A-Gadda-Da-Vida, den 17 minutter lange monotonitiraden av “symfoniske” gitar- og orgelriff som skapte jordskjelv i LA-rocken sommeren ‘68. HP Lovecrafts andre LP inkorporerte en strykekvartett, fire moog-synthesizere, audiogeneratorer og tonnevis med tekniske hjelpemidler, og huskes i tillegg for å være den første platen der alle involverte (musikere, produsent og studiomannskap, coverdesignere, men formodentlig ikke strykekvartetten) var i LSD-rus under innspilling - som et “eksperiment”, selvfølgelig. Et flott og svermerisk album! Sanger/ sangskriveren Peter Rowan utga med gruppen Earth Opera en samling teatralske og dramatiske låter med utvidet instrumentering og bitende samfunnssatiriske tekster, på debutplaten med samme navn. Det mest legendariske av alle LAband var likevel Love. På mesterverket Forever Changes, som jeg fremdeles anser som en av historiens beste pop/rock-utgivelser, skapte gruppelederen Arthur Lee og produsenten Bruce Botnick et auditivt kosmos som ingen noensinne hadde kommet i nærheten av tidligere; låtene er varsomt arrangert etter prinsipper som sokner mer til orkestral kunstmusikk enn pop, og vekten legges på akustiske stemmeledd oppstilt mot en nøye innarbeidet strykeseksjon. Noe av det mest interessante med LPen, er at den påfallende nok vakte langt større oppmerksomhet i England enn hjemme i USA. Tre andre merkverdige plateslipp dette året var New York-baserte Vanilla Fudges andre album The Beat Goes On, United States of Americas (USA) debutskive og The Nazz’ LP Nazz Nazz. Fudge hadde et ekstatisk men oppstykket sound dreid omkring Mark Steins Hammondorgel, og fikk sitt gjennombrudd året før med en drastisk omarrangert versjon av The Supremes’ You Keep Me Hanging On, en av talløse forvridde coverlåter gruppen tok for seg. På The Beat-albumet forsøkte bandet dog å gjenfortelle flere tiår med musikkutvikling via et strukturkonsept som Side 8 Tarkus nr. 28
Starcastle langt på vei utleverte den montasjeteknikken f.eks. The Residents skulle bli beryktet for. Her er vaudeville, swing, marsj- og storbandsmusikk, ballroom-vokaljazz, elektronisk, pop etc., og om ikke tonene alltid er like velklingende, hersker der liten tvil om at tiltaket i seg selv virket høyst inspirerende på senere amerikanske utskudd. USA var et avantgarde-popband anført av den komponistutdannede radikaleren Joseph Byrd, og på gruppens eneste LP, sluppet mars ‘68, brukes audiogeneratorer, overstyrt cembalo i rollen som piano og vrengt fele i stedet for elgitar, pluss den himmelske sangstemmen til jazzvokalisten Dorothy Moskowitz. Utkommet er en fascinerende, hypnotisk og melodisk musikk som foregriper Portishead og Stereolab med 25 år! Bak dem fulgte flere originale, elektronisk orienterte navn som Fifty Foot Hose, Silver Apples og White Noise. Nazz var et britpop-influert band (navnet var lånt fra en småpsykedelisk Yardbirdslåt) dannet av den unge men særs kyndige gitaristen/arrangøren/produsenten Todd Rundgren. Nazz Nazz, deres LP nr. 2 (sluppet sent ‘68), avsluttes med den 11 minutter lange A Beautiful Song, et stykke symfonisk pop-rock med uvanlige modulasjoner og taktbrudd, og med vokalharmonier som tok Brian Wilson og co. ett skritt videre. 1969 I historieberetningen om progressiv rock, inngår gjerne ‘69 som året da stilen fant sin “ordentlige” fasong. Men nå er jo nettopp uteblivelsen av en slik definert form blant mine hovedanliggender i denne artikkelen, og derfor blir det kanskje litt fåfengt å skulle presentere noe som “avgjort prog”. Like fullt er der en håndfull amerikanske ‘69-utgivelser som man fornødent må notere seg for å skjønne at trykkanalene ikke gikk ensidig fra England til USA men faktisk også motsatt vei. Blant de mer kjente finner vi naturligvis Santana og Crosby, Stills & Nash. Begge stilte ny terskel for sammensetning av ensembledynamikk og vokaldeling på sine respektive debutplater (selv om Santanas følgende par album var kvalitativt overlegne den første), noe som fikk tydelige ringvirkninger over Atlanteren. Men de tre mest interessante slippene kom fra mer obskure kanter. Seatrain hadde utspring i Boston og Chicago (bl.a. fra legendariske Blues Project), men relokaliserte til SF og lagde sin første plate på tampen av ‘68. Komplisert og virtuos rockemusikk i gjeld til både klassisk, jazz og folk, denne skiven er blant de bortglemte USA-juvelene. Et annet seriøst SF-band var It’s A Beautiful Day, kjennetegnet ved det dyktige felespillet til den forhenværende konsertfiolinisten David LaFlamme og sangeren Pattie Santos. Gruppens klassisk-påvirkede harmonikk fremgår fullkomment av første- LPen It’s A Beautiful Day (februar ‘69), en plate med uvurderlig betydning for senere europeiske progband som Earth & Fire, Curved Air, Circus 2000 og Affinity. Omtrent samtidig offentliggjorde gruppen Touch det som skulle bli deres eneste album. I likhet med Seatrain var dette noe i retning av en “komplett” progressiv sound. 1970 osv. I tumultene rundt oppløsningen av The Nice, banket det på døren til Keith Emerson. Utenfor sto Hendrix-batteristen Mitch Mitchell ilag med et par av sine gorillalivvakter. Han hadde møtt opp for å overtale Keith til ikke å danne sitt bebudede nye band med sjefen Jimi – det ville nemlig innebære at Mitch selv ble arbeidsledig. Skitt au, det ble ikke noe Hendrix-Emerson, men ELP (og The Nices tidligere turnéfølge King Crimson) gjorde like fullt et momentant innrykk på det amerikanske rockmarkedet som for alltid skulle forandre utsiktene for en viderebygging av nyvinningene man selv hadde prestert i USA. Amerikansk 70-tallsprog fikk liksom tre hender med sprikende fingre, a) den brit-influerte symfoniske rockstilen, b) en mer eksperimentell gren som overførte 60-tallets nyfikne og ofte anarkistiske holdning til samtiden og øvde sitt beste for å pløye ny mark, og c) den utadvendte popstrømmen som blandet de mykeste appellaspektene ved a) med den kreative iveren fra b), for så å lande på en helt egen nasjonal plattform - den såkalte AOR eller Midwest-sounden. I tillegg til disse klassene må nevnes noen få anomalier som stort sett har vært regnet til andre typer (jazz, fusion, folk m.m.) Av a)-klassen fantes der sannsynligvis hundrevis av oppkomlinger som aldri nådde noen vei; dette Tuxedomoon var musikk som ene og alene fikk kommersielt gjennomslag i kraft av sitt britisk-identifiserte skinn (ELP, KC, Yes, JTull og i noen utstrekning GGiant, fra 1975 også Genesis). Navn som Earthrise, OHO, Yezda Urfa, Chakra, Mirthrandir, October, Quill, Pentwater, Lift, Harlequin Mass, Albatross, Flight, The Load, Intrusion, Leviathan, Easter Island, Universe, Cathedral, Atlantis Philharmonic, Polyphony m.m. faller ikke akkurat ned mellom kjendisstolene, men samtlige fikk i det minste utgitt deler av sitt arbeid. En tilsynelatende uendelig rekke andre navn, som Arabesque, Hands, Axcraft, Infinity, Carnegie, Maelstrom, Glass, Everyhead og Intra rakk aldri over gesimsen og har kun blitt gjenstand for en viss minimal andakt nå i ettertid. Går vi til b)-klassen, blir det på nytt snakk om definisjonsspørsmål. Etter mitt syn utgjorde band med erklært arv fra banebrytende 60-tallsartister som Zappa/Mothers, Beefheart, USA, Fugs, Velvet Underground og Silver Apples (The Residents, Beaver & Krause, Pere Ubu, MX-80 Sound, Tuxedomoon, The Red Crayola, Tonto’s Expanding Head Band, Chrome, Mother Mallard) en bølge av alternativ motytelse som på mer enn ett vis tilsvarte radikale britiske og tyske band fra samme tid. Skal en unngå eller avstå fra den destruktive innsnevringen av historiebekjennelse som ligger bak enhver “riktighetsoppfatning” av stilkriterier (jfr. Turbonegers “rock’- n’roll”), må søkelyset rettes mot den semantiske rekkevidden i fortegnelser som “avantgardistisk” og “progressiv”. Disse gruppene tar i så måte sin naturlige plass ved siden av mer ordinære kandidater som dem nevnt i forrige avsnitt. Hva så med c)-klassen Vel, denne innbefattet vidgjetne storheter som Journey, Styx og Kansas, rockorkestre som havner i et slags stilvakuum om vi skal relatere uvilkårlig til de trivielle kriteriene. Derav gjør jeg heller det motsatte og viser til Jacobs fine artikler om denne musikken i Tarkus nr. 23, 24 og 26. Det er på det rene at flere av bandene i denne klassen, i kontrast til de to andre, innbragte gedigne salgsfigurer. Dette kan ha forårsaket en feiltydning av at stilen i det allmenne var mer vellykket; en bør heller ta i betraktning den sannsynligvis gigantiske forekomsten av slike grupper. Kvalitative holdepunkter for de uinnvidde kan likevel være Ambrosia, Pavlov’s Dog og Utopia, glatte og svulstige i noens ører men unektelig av verdi for begrepsforståelsen. Men hvorfor har inntrykket av progressiv USArock som ikkeeksisterende fått såpass med oppslutning Trolig har det mest med historiebekjennelser av stilkriterier å gjøre, men dette dekker ikke over det faktum at helstøpte amerikanske progband som Ethos, Starcastle, Fireballet og Happy the Man aldri merket snurten av den medgangen engelske slektninger gjennomlevde. To forklaringer som duger, går på tidsrammen og den estetiske dimensjonen. Mange lovende grupper syslet først med blues, pop eller hard rock, og behøvde et år eller to på å innøve de nye impulsene etter at ELP og Yes var oppdaget i USA under sin kommersielle blomstringstid 1972-75. Eller kanskje ble man rammet av den internasjonale tilstrammingen av vinylmarkedet som kom i kjølvannet av petroleumskrisen i ‘72/73, hvorpå platebransjen ikke akkurat valgte å prioritere “ytterliggående” musikktyper. Uansett entret man scenen på et stadium der progressiv rock syntes temmelig utdatert. Med hold i sine marxistisk-analytiske grep antyder filosofiprofessor og progideolog Bill Martin på sin side en spesielt finurlig årsak (i boken Listening to the Future: the Time of Progressive Rock, 1998); det amerikanske publikums knefall for en særbritisk artsform anskueliggjorde ytterpunktet av den kultureskapismen som levde videre i forlengelse av 60-årene, og eventuelle amerikanske tilskudd ble derfor ikke regnet som “autentiske”. En kultur i oppbrudd etter intense patriotiske propagandakampanjer, Vietnamkrig, Watergate-skandale og vedvarende gnisninger mellom minoriteter og generasjoner, la fluktrutene åpne. For så vidt er det helt elementært å ha denne musikkens appelgruppe i mente; progressiv rock var uomtvistelig et hvitt og pseudomaskulint middelklasseanliggende. Og så Canada, da... helt til slutt Lengre nord kan inndelingen gjøres i to hovedbåser, etter Québec- og Ontarioprovinsen, med hhv. Montreal og Toronto som kraftsentre. Nå blir dette selvfølgelig utpreget subjektivt, men jeg har Yezda Urfa Tarkus nr. 28 Side 9
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19 and 20: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 21 and 22: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31 and 32: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?