Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine
Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine
Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
noe lengre frem i lydbildet, og keyboardarbeidet<br />
fremstår bredt og<br />
oppfinnsomt. Det hører med til historien<br />
at Tammatoys siden sist har<br />
rekruttert en ny keyboardist i Espen<br />
Rui. Det massive synthsoundet,<br />
samt den litt svevende, utenomjordiske<br />
følelsen fører tidvis tankene i<br />
retning tyske Eloy i all sin pomp og<br />
prakt, hvilket for så vidt kler Tammatoys<br />
godt, men det er også fristende<br />
å trekke paralleller til de mer<br />
raffinerte symfopassasjer hos band<br />
som Yes og Pink Floyd.<br />
Berømmes må også gruppas nye<br />
gitarist Ørnulv Snortheim. Han virker<br />
som skapt for denne sjangeren<br />
og har en følsom spillestil som nesten<br />
kan påkalle Roine Stolt i sine<br />
mer lengselsfulle øyeblikk. Det selvfølgelig<br />
nevnt i positiv forstand...<br />
Dagens Tammatoys handler om en<br />
musikalsk form som fremfor alt er<br />
fengende, velarrangert og profesjonelt<br />
fremført. Komposisjonene fortoner<br />
seg både utfordrende og svært<br />
i ørefallende, samtidig virker melodilinjene<br />
både sjelfylte og varmende.<br />
Det briljeres sjelden og<br />
låtenes helhet er satt i høysetet.<br />
Produksjonen er også av høy og<br />
bred klasse. Burde appellere til dere<br />
symfo-frelste der ute.<br />
Easy Pieces Record<br />
www.tammatoys.com<br />
TRETTIOÅRIGA KRIGET<br />
glorious war<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Sverige<br />
Innspilt 1970-71<br />
Utgitt 2004<br />
Plateselskap Mellotronen<br />
Katalog<strong>nr</strong> Mello CD 015<br />
Spilletid 53:12<br />
Jon Christian Lie<br />
amtidig med comeback-utgivelsen<br />
fra dette legendariske<br />
Ssvenske bandet lanserer Mellotronen<br />
den plata som etter eget<br />
utsagn er “Sveriges best bevarte hemmelighet”.<br />
Glorious War er innspilt<br />
hele tre år før gruppas debutalbum så<br />
dagens lys. Masteren som ble tilvirket<br />
på en stereo båndspiller vinteren<br />
1970-71, var opprinnelig ment som et<br />
debutalbum, men ingen plateselskap<br />
viste interesse for dette psykedeliske<br />
stykket undergrunnsrock. Av nevnte<br />
grunn har opptaket blitt liggende i<br />
private arkiver i over 30 år.<br />
På denne tiden bestod Trettioåriga<br />
Kriget av seks unge, lovende og<br />
fremadstormende glunter i alderen<br />
16 til 18 år. Bl.a. finner vi gruppas<br />
fremtidige tekstforfatter Olle Thörnvall<br />
bak en av gitarene, i tillegg til<br />
munnspill. Den gang som nå trakterte<br />
Stefan Fredin bassgitaren – i<br />
tillegg til å ta seg av vokal, og Dag<br />
Lundquist hadde inntatt trommestolen.<br />
De øvrige medlemmene forsvant<br />
ganske raskt ut av gruppa – i hvert<br />
fall på den musikalske fronten. Faktisk<br />
hadde bandet to trommeslagere<br />
i denne perioden, akkurat på samme<br />
måte som Grateful Dead og Mothers<br />
Of Invention. Bak det andre trommesettet<br />
befant Johan Gullberg seg,<br />
og han skulle senere være involvert<br />
i coverarbeid for Trettioåriga Kriget.<br />
På Glorious War møter vi en søkende<br />
gjeng på utflukt i et obskurt terreng<br />
farget av mystikk, drømmende lydbilder,<br />
syrlige gitarsoloer og tyngre<br />
lydtilstander. Det mørke, litt upolerte<br />
uttrykket vi kjenner fra Trettioåriga<br />
Krigets senere utgivelser viser<br />
seg allerede å være etablert. Et<br />
annet særtrekk ved gruppa på denne<br />
tiden var dessuten en rimelig<br />
omfattende bruk av akustisk piano,<br />
og enkelte av komposisjonene er<br />
spunnet rundt nettopp dette instrumentet.<br />
Glimtvis skimter jeg referanser<br />
i retning tungsindig The<br />
Doors og dvelende Pink Floyd, men<br />
også en klar påvirkning fra klassisk<br />
musikk kan spores i deler av låtstrukturene.<br />
Det var på ingen måte noe udødelig<br />
mesterverk Trettioåriga Kriget skapte<br />
i 1971, men albumet har en fin<br />
og dyster nerve og det foreligger<br />
mye god og berikende progressiv<br />
psykedelia her. Utgivelsen kommer<br />
dessuten i en innpakning som er en<br />
fryd for øyet, med et fyldig og<br />
informativt hefte og omfattende bildemateriale.<br />
Burde tiltale gamle som<br />
nye Kriget-tilhengere og andre<br />
eventuelle skuelystne!<br />
Mellotronen Records<br />
www.mellotronen.com<br />
TRETTIOÅRIGA KRIGET<br />
elden av år<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Sverige<br />
Innspilt 1977/2003<br />
Utgitt 2004<br />
Plateselskap Mellotronen<br />
Katalog<strong>nr</strong> Mello CD 010<br />
Spilletid 49:05<br />
E<br />
Sven Eriksen<br />
t av svensk progs mest legendariske<br />
band er Trettioåriga Kriget<br />
som på denne plata kombinerer<br />
det 20 minutter lange konseptet<br />
Elden av År - skrevet (og tildels innspilt)<br />
i 1977 med fire helt nye låter.<br />
Stilmessig en kombinasjon av tungrock<br />
og symfonisk prog hvor de symfoniske<br />
sidene er de tydeligste.<br />
Slektskapet med tungrock ligger mer<br />
i komposisjonene enn i tyngden som<br />
sådan. En luftig og delikat produksjon<br />
lar alle instrumentene komme<br />
til sin rett i et klart 70-tallsinspirert<br />
lydbilde preget av akustiske gitarer,<br />
hammond og mellotron i tillegg til<br />
tungrockens mer tradisjonelle elgitar-riff.<br />
Tittelkuttet er i fire deler og er også<br />
den best snekrede komposisjonen.<br />
Her hører vi slektskap med svenske<br />
70-tallsband som Life og Blåkulla.<br />
Det er enkle låter – Trettioåriga Kriget<br />
er ikke for dem som er ute etter<br />
odde taktarter og intrikate arrangementer<br />
– velklingende og smakfulle,<br />
tungt uten å bli seigt. Men mangelen<br />
på minneverdige melodier gjør<br />
at plata ikke helt innfrir det store<br />
potensialet som ligger her. For Trettioåriga<br />
Kriget anno 2003 er et<br />
vitalt band, og de er ikke langt<br />
unna å ha laget et praktfullt album.<br />
Mellotronen Records<br />
www.mellotronen.com<br />
TRUSTIES<br />
we only want to rule the world<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Finland<br />
Innspilt 2003<br />
Utgitt 2003<br />
Plateselskap privat<br />
Katalog<strong>nr</strong> PUUCD 2003<br />
Spilletid 59:16<br />
H<br />
Sven Eriksen<br />
er er et band som ikke bare<br />
vil styre verden, men de vil<br />
gjøre det med musikk som<br />
dekker usedvanlig mange stilarter –<br />
og det uten at det høres det minste<br />
stilforvirret ut.<br />
Fra åpningskuttet Overture – hvor<br />
de med sin bruk av messingblåsere,<br />
piano, cello, fuzzgitar og komplekse<br />
rytmer i et Bartok’sk musikklandskap<br />
minner mest av alt om After<br />
Crying – tar de oss med på en reise<br />
gjennom mange ulike aspekter av<br />
progressiv rock. Back To The Womb<br />
har postrockens “rett på” energi,<br />
Looking For Keith er et kort race for<br />
akustiske gitarer og rytmeseksjon<br />
(og for en rytmeseksjon), og minnet<br />
meg av en eller annen grunn om det<br />
forlengst glemte engelske bandet<br />
Sindelfingen. The Ultimate Decision<br />
er en tilsynelatende glad poplåt<br />
(hvis du ikke leser teksten), The<br />
Usual Black er en krysning mellom<br />
Dixie Dregs, Gentle Giant og Ritual.<br />
Og akkurat Ritual er en referanse<br />
som stadig dukker opp, selv om<br />
Trusties er mer utradisjonelle, røffere,<br />
mer kontemporære på et vis.<br />
Trusties består av Marko Oikirainen<br />
på gitar, trommer og keyboards, Ville<br />
Veijalainen på bass og keyboards og<br />
Matti Ylilauri på sang og perkusjon,<br />
pluss noen gjester her og der. De er<br />
usedvanlig dyktige musikere, noe av<br />
det som gjør denne plata så bra er<br />
den ekstremt fine rytmeseksjonen,<br />
usedvanlig oppfinnsom bruk av<br />
akustiske gitarer, og ikke minst de<br />
interessante komposisjonene.<br />
En plate varmt anbefalt til deg som<br />
vil prøve noe annet enn symfonisk,<br />
metal eller neo, ja et alternativ til<br />
all musikk som er stivnet i formen.<br />
PUUCD<br />
www.puucd.com<br />
UNOMA<br />
croma<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Spania<br />
Innspilt 2002<br />
Utgitt 2003<br />
Plateselskap Luna negra/Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> CDLN-25<br />
Spilletid 40:09<br />
Trond Sætre<br />
noma er ikke så mye et band<br />
som et prosjekt igangsatt av<br />
Uden unge gitaristen Fidel Vazquez.<br />
Utgangspunktet er en gitardominert<br />
form for jazzrock med en litt<br />
mørk, tung stemning inspirert av Vazquez’<br />
forkjærlighet for King Crimson,<br />
Pink Floyd og metal prog-artister.<br />
Høres spennende ut, og Vazquez er<br />
for all del en musiker med mye<br />
potensiale. Første halvdel av albumet<br />
har en svært vellykket balanse<br />
mellom sjangrene. Aller best<br />
gjennomfører han kanskje ideen på<br />
Black Hole, en melankolsk jazzmelodi<br />
med mellomspill av symfonisk<br />
rock. Magic Tour er god på metal-og<br />
keyboardbiten, selv om jazzdelen<br />
likner en av Camels mer blodfattige<br />
instrumentaler.<br />
Sluttsporet In the Name of God er<br />
det lengste på albumet (15 minutt),<br />
men dessverre også det slappeste.<br />
Jazzdelen er redusert til noen lette<br />
gitargrep, mens resten nærmest blir<br />
å regne som en power-ballade der<br />
hint av symfonisk rock er lagt inn<br />
bare for syns skyld. For øvrig er dette<br />
albumets eneste vokale innslag.<br />
Greit nok å blande instrumentaler<br />
Side 34 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>28</strong>