Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

For nybegynnere Van der Graaf Generator og Peter Hammill del 19 I denne utgaven av “For nybegynnere” tar vi for oss en sanger og låtskriver som i tillegg til å ha gitt ut kanskje flere plater enn noen annen prog-relatert artist, har, til tross for mangel på egen suksess, vært inspirasjonskilde for et utall mer kjente artister innenfor veldig mange ulike musikksjangere. I og med at denne artisten har hatt to ulike (men til dels nesten parallelle) konstellasjoner å uttrykke seg igjennom, har vi valgt å holde disse adskilt i denne artikkelen. Van der Graaf Generator Trond Gjellum Pawn Hearts Mer enn bare statisk elektrisitet Chris Judge-Smith og Peter Hammill, det som skulle bli kjernen i det som etter hvert ble bandet Van der Graaf Generator (for enkelhets skyld forkortet til VDGG), møttes på Universitet i Manchester i Storbritannia sommeren 1967. Judge-Smith hadde vært over i USA og sterkt latt seg påvirke av det som foregikk der, både musikalsk og på andre kulturelle områder. Sammen med Hammill og keyboardist Nick Pearne, begynte de å spille sammen under navnet Van der Graaf Generator (en Van der Graaf Generator er forøvrig en maskin som lager statisk elektrisitet). Bandet fikk en god del oppmerksomhet i studentmiljøer, og særlig Hammill markerte seg som en iøynefallende frontfigur, som fikk mye oppmerksomhet med sine mørke, angstbiterske og eksistensialistiske tekster. Etter utgivelsen av singelen People You Were Going To forlot Judge-Smith bandet. Bandet besto nå av Hammill på vokal og klaviaturinstrumenter, keyboardist Hugh Banton (hvis monumentale Hammond-sound skulle ble en viktig del av bandets lydbilde), bassist Keith Ellis og trommeslager Guy Evans. Bandet gikk i oppløsning, og Hammill gikk i studio i 1968 for å spille inn et soloalbum. Men de gamle medlemmene i VDGG ble snart kalt inn, og når albumet The Aerosol Grey Machine kom ut, var dette under bandnavnet VDGG. Albumet bærer uten tvil datidas musikalske stempel, særlig i den litt tidstypiske psykedeliske effektbruken, men man kan ikke la seg unngå å fascinere av Hammills intrikate tekster og merkelige melodilinjer. På mange måter var dette albumet mer en pekepinn mot det som etter hvert skulle bli punk enn det hadde så mye med prog å gjøre. Omstruktureringer og nye forsøk. Bassist Ellis ble erstattet av Nic Potter og bandet ble også tilført en markant musikant i form av saksofonist David Jackson. Denne besetningen spilte inn albumet The Least We Can Do Is Wave to Each Other, ei skive som var et langt skritt fremover rent musikalsk. Tekstene er enda mørkere og utforsker enda flere irrganger i plagede sinn enn forgjengeren. Saksofonist Jackson tilfører bandet et utrolig spesielt sound som plasserer det i skjæringspunktet mellom jazz og rock. Fraværet av elektrisk gitar gjør også at bandet får et uhyre spesielt sound. Låta Refugees skulle seile opp som en konsertfavoritt i årene som kom. Albumet ga også bandets eneste plass på de britiske hitlistene, med en 47.plass. I Storbritannia skulle det ikke bli mer suksess, men bandet hadde et stort publikum i Italia, og platesalget der overgikk for det meste det som var av salg i hjemlandet. Samme år kom også albumet H to He Who Am the Only One. Nic Potter var nå ute av bandet og King Crimsons Robert Fripp bidro med sitt skakke og skjærende gitarsound som sto perfekt til Bantons buldrende orgel, Jacksons hylende sax og Hammills vokale dommedagsvisjoner. Låtene var preget enten av nesten balladeaktige sanger eller tyngre, intense låter der maniske orgel og sax-riff drev det hele fremover. Låta Killer er en VDGG-klassiker som er et glimrende eksempel på dette. Sammen med en del andre band på Charisma-labelen, deriblant Genesis, dro de på en omfattende turne som skulle vise at bandet hadde et meget spesielt scenetekke, med en helt lærkledd Jackson i en uformlig jernbanearbeiderhatt løpende rundt på scenen som sto i sterk kontrast til den skremmende tynne Hammill, ofte kledd i hvitt. Mesterverket Bandets neste album Pawn Hearts kom deretter ut i 1971, og er vel allment anerkjent som et av bandets definitivt sterkeste album. Robert Fripp ga god hjelp denne gangen også, og bandet har mer til felles med progrock enn de foregående albumene, med sine tre lange låter, deriblant den sidelange tour-de-forcen A Plague of The Lighthouse Keepers, som er en skremmende vandring Godbluff gjennom lidelse og umenneskelige ofre som munner ut i en av bandets mest monumentale avslutninger. Samtidig med utgivelsen av Pawn Hearts, slapp Hammill soloalbumet Fool’s Mate, noe som av de fleste ble sett på som et tegn på at alt ikke var som det skulle være I VDGG-leiren, og når bandet gikk i oppløsning noen måneder etterpå, kom ikke dette som noe sjokk. Hammill bega seg ut i en solokarriere som resulterte i en rekke gode soloalbum som fant et hengivent, om enn ikke så forferdelig stort, publikum blant det progressive musikkpublikummet. Disse skivene besto ofte av musikere fra gamle VDGG, og rent musikalsk låt det ikke så hakkende annerledes heller. De andre medlemmende slapp det instrumentale albumet The Long Hello, som bærer mer preg av løs jamming enn ordentlig låtskrivning. Still Life Sammen igjen Men i 1975 fant bandet tiden moden for å komme sammen igjen, og bandet markerte det hele med en turne i Frankrike og albumet Godbluff. Godbluff spilte videre på soundet fra Pawn Hearts og viser et band som er sultent og spillesugent. Den råe riffingen ble bragt videre med låta Arrow, en manisk og energisk rifforgie. Roligere øyeblikk var det også plass til, og skiva bærer i det hele tatt preg av at bandet på mange måter ikke hadde vært borte i det hele tatt. Til tross for god mottakelse og et hengivent publikum, klarte aldri dette å resultere i et respektabelt platesalg. Men den musikalske inspirasjonen var det ingen ting å si på, og 1976’s Still Life, markerer seg sammen med forgjengeren og Pawn Hearts, som blant det sterkeste bandet har gjort. Men bandet begynte å merke all motgangen, og selv om albumet World Record fra samme år så absolutt har sine høydepunkter som ikke står tilbake for noe av det de presenterte på de foregående Maida Vale albumene, låt bandet en smule mer anstrengt og lite målbevisst. Hugh Banton og David Jackson sluttet, og erstatningen i form av fiolinist Grahame Smith veide ikke opp tapet av disse to viktige musikerne, og bandets svanesang The Quiet Zone: The Pleasure Dome fra 1977, ble et uventet forsiktig album uten noen låter som kunne komme opp mot noe av det som var presentert på de foregående albumene. Etter utgivelsen av det heller middelmådige liveabumet Vital i 1978, ble bandet så oppløst. VDGG ble ikke blant de aller største progbandene, men deres dystre og maniske, men likevel uhyre vakre musikk, fascinerer stadig den dag i dag. Anbefalte utgivelser Pawn Hearts (Charisma, 1971) Et av de sterkeste øyeblikkene bandet festet til vinyl. En mørk og intrikat musikalsk reise. Godbluff (Charisma 1975) Still Life (Charisma 1976) Følger opp Pawn Hearts på en glimrende måte. Essensielle skiver som viser et unikt band fra alle dets beste sider. Maida Vale (Band Of Joy 1994) Ikke før på midten av nittitallet, da BBC-sessionene ble utgitt i form av dette albumet, hadde man et album som virkelig kunne vise hva bandet kunne få til på scenen. Et veldig godt bilde på bandets enorme gjennomslagskraft i livesammenheng. Side 18 Tarkus nr. 28
Peter Hammill Sven Eriksen Peter Hammills første soloalbum kom allerede i 1971 mens Van Der Graaf Generator var særs aktive – mellom utgivelsene av H To He og Pawn Hearts – og selv om platetitlene har et et nært slektskap (Fool’s Mate/Pawn Hearts) er musikken milevis fra hverandre. Fool’s Mate er en samling relativt enkle sanger skrevet tildels flere år tidligere. Som på nesten alle Hammills plater har han med en eller flere VdGG-medlemmer på de fleste låtene, men også musikere fra folk-gruppa Lindisfarne, noe som kanskje kan gi en pekepinn på musikkstilen på plata. The Silent Corner And The Empty Stage Hammills fire neste album ble laget i en periode da Van der Graaf Generator var oppløst, og de to første – Chameleon In The Shadow Of The Night (1973) og spesielt The Silent Corner And The Empty Stage (1974) har store likhetstrekk med bandets musikk. Lange, episke komposisjoner, musikalske krumspring og en tydelig “progressiv” innfallsvinkel. På Chameleon finnes sterke kutt som German Overalls og (In The) Black Room, en låt som Van der Graaf senere hadde på repertoaret. Silent Corner er en eneste rekke høydepunkter og er i manges øyne det ultimate Hammill-soloalbumet. Etter disse to albumene tok Hammill en retning mot særere og mer minimalistisk musikk. In Camera (1974) er en av hans mest utilgjengelige plater full av lange, dvelende komposisjoner hvor det melodiske er lavt prioritert, mens han på den neste, Nadir’s Big Chance (1975) flørter uhemmet med punk-sjangeren, noe som kanskje bidro til at såpass mange punkband har vært fan av hans musikk. Hammill har alltid gått sine egne musikalske veier og det var kanskje derfor han påny Patience samlet Van Der Graaf i to år og fire album. Riktignok tok han seg tid til å brette ut heke skilsmissen sin i albumet Over (1977) i denne perioden. Et album hvor personlig harme og frustrasjon langt på vei står i veien for det musikalske, men som And Close As This iallefall produserte én klassiker, Hammills kanskje sterkeste komposisjon, den desperate This Side Of The Looking Glass (som han faktisk framførte live med symfoniorkester, vist på norsk TV). I 1978 var Van Der Graaf permanent historie og soloplatene kom jevnt og trutt, omtrent med ett års mellomrom. The Future Now (1978) og pH7 (1979) er begge skåret til beinet både arrangements- og produksjonsmessig, og selv om disse to albumene står høyt i kurs hos mange svorne Hammill-fans virker de på alle måter hjemmegjorte, blant annet spiller Hammill de aller fleste instrumentene selv, kun med sporadisk hjelp av David Jackson og Grahame Smith, og innspillingene er gjort nettopp hjemme. På Sitting Targets (1981) hadde Hammill langt på vei samlet grunnstammen av et band som skulle følge ham lenge, Guy Evans (trommer), Nic Potter (bass) og John Ellis (gitar) – The “K” Band. Dette albumet og de to neste (Enter K i 1982 og Patience i 1983) danner på mange måter en stilmessig enhet. En energisk, relativt enkel, typisk 80-talls rock helt fri for de symfoniske/progressive tendensene som de tidligere albumene hadde hatt. En konsis musikk som aldri går i veien verken for Hammills tekster eller stemme. Av disse tre er Patience både den best produserte, den minst anstrengte, og den plata med de beste komposisjonene. Det var nokså overraskende at Hammill – etter å ha sementert dette lydbildet – i 1983 ga ut A Black Box som tidvis var en retur til 70-tallet, ikke minst gjennom den sidelange, episke Flight. Ullen, hjemmelaget lyd trekker dessverre helhetsinntrykket noe ned. I 1984 gjorde han nyinnspillinger av et utvalg gamle låter som fikk den treffende tittelen Love Songs. Blant titlene var Just Good Friends fra året før, den eldste var Vision fra debutalbumet Fool’s Mate. Året etter gjorde han sin første liveplate som soloartist, The Margin, hvor The “K” Band gjør heftige, strippede versjoner av låter fra den seneste del av solokarrieren, de eldste låtene er fra The Future Now (med unntak av Van der Graaf-låta The Sphinx In The Face). Opptaket ble gjort direkte fra miksebordet uten publikumslyd og har overhodet ingen “live feel” over seg. The Fall Of The House Of Usher På Skin i 1986 er Hammill tilbake der han slapp med Patience, men en smule mer tilgjengelig. Låter som Skin og Painting By Numbers har mye popmusikk over seg til Hammill å være. Neste plate ble da også en ny retningsendring. And Close As This (1986) gjør han helt alene og kun med “one pass of the hands across a keyboard” som akkompagnement. To låter har ren pianobacking, de øvrige er spilt inn via MIDI til en Macintosh og tilbake igjen via synth – relativt avansert til 1986 å være. Resultatet er ytterst fascinerende; enkelt, neddempet, følesesladet og med noen av Hammills fineste komposisjoner. Gjennom resten av åttitallet og nittitallet fortsetter Hammill å gi ut omtrentlig en plate i året, og selv om de inneholder mange fine låter (Time To Burn fra In A Foreign Town (1988), A Way Out fra Out Of Water (1990) og His Best Girl fra Fireships (1992) er bare tre), så begynner platene å ligne veldig mye på hverandre. Produksjonen blir mer sofistikert, men det blir vanskeligere og vanskeligere å skille platene fra hverandre og nittitallet bærer preg av at Hammill gir ut den samme plata om og om igjen. To plater er dog verd å merke seg fra denne perioden: Operaen The Fall Of The House Of Usher (1991 – revidert og re-utgitt 1999) – et mektig og ambisiøst verk basert på Edgar Allan Poes novelle med libretto av Chris Judge Smith. Dette er opera i tradisjonell form med tung, elektronisk orkestrering, og slett ingen rocke-opera. Den andre plata er Everyone You Hold fra 1997 hvor han tar opp igjen noen av ideene fra And Close As This og lager for en gangs skyld et vakkert, melodisk album. Ellers er det mye aggresjon og personlige kriser som preger låtskrivingen hans. Peter Hammill har aldri vært redd for å utlevere sitt liv i tekstform på platene sine og han er en artist som aldri har forsøkt å dekke seg bak en fin fasade eller utgi seg for noe han ikke er – ja bortsett fra da han var Rikki Nadir, da. Anbefalte utgivelser The Silent Corner And The Empty Stage (Charisma 1974) Den progressive Hammill Patience (Naive 1983) Den rocka Hammill Everyone You Hold And Close As This (Virgin 1986) Den vakre Hammill The Fall Of The House Of Usher (Some Bizzare 1991) Opera-Hammill Everyone You Hold (Fie! 1997) Den sarte Hammill Tarkus nr. 28 Side 19
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7 and 8: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 9 and 10: Starcastle langt på vei utleverte
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 21 and 22: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31 and 32: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?