Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

John Hegre (Jazzkammer, Kaptein Kaliber, Der Brief). Albumet samler 12 utdrag fra opptredener ARM har gjort omkring i Europa, bl.a. på en togstasjon og i et skipsskrog. Vi letter med It Will Make Sense, som i sin åpne melodiske flørt med abstrakt tonespredning klarer å nøytralisere min nølende mistanke om at dette skulle bli en påtatt eggende støyferdsel i slitte klisjéterreng. Positiv overraskelse. Når en tar for seg ren improvisasjonsmusikk, per i dag for lengst en egen genre innen den eklektiske lydestetikken (takk og pris), handler alt om persepsjon og innlevelse. Ofte beror det siste på det første, men ikke regelvis, og i møte med Open Reminder blir det vel så mye tale om en jakt på assosiative knutepunkter i lydmaterien. En ofte gjentatt strofe om auditiv kunst generelt er at mens definert innhold (form) inviterer til identifikasjon, forhindres sådant dersom substansen er av ubestemmelig art, fordi lytteren frarøves sin utøverrolle i den interaktive sublimering av estetisk opplevelse som motiverer skapelsen av arbeidet. Multifilosof og musikkviter Theodor Adorno (fra den sk Frankfurterskolen) skrev en del om nettopp dette, bl.a. hevdet han at jazzen – med all dens løsrivelseshang overfor både struktur og tradisjon – av denne grunn var mindre “demokratisk” i uttrykk. Men elektroniske øyeblikksøvelser av den typen ARM bedriver, opphører å være improvisasjon når stykkene utvelges og utgis for allmen lytterhandling, idet formen etter hvert altså fremgår av de referanselommene som dannes i tilhørerens minne. Og om ikke alle bruddstykkene på Open Reminder er like minneverdige, skal ARM om ikke annet prises for å våge variasjon. Her er betagende og pen musikk (Vitamin), stygg (Driving By Accident), kjedelig (Storm Detective), vimsete (Dessert, Not Desert, Cookie, Not Rock) og faretruende musikk (Walk Away) – alt like forholdsmessig, selvfølgelig. Proggernes favorittord er “Kompleksitet”, men hvem har reservert anvendelsen til å måtte angå tempi, kvanta, struktur- eller kilderelasjoner Hvorfor ikke komplekse motivasjoner Uansett er Open Reminder et fint tilskudd til den gryende norske alternativscenen. Melektronikk www.melektronikk.com Fruitcake-CDene How To Make It (1994) og Room For Surprise (1996) er nå utsolgt fra plateselskapet og vil ikke bli presset opp igjen. Fruitcake er også i avslutningsfasen på sitt nye album med arbeidstittelen Man Overboard. utgivelse er ventet en gang i sommer. BARRY CLEVELAND volcano Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2003 Utgitt 2003 Plateselskap AMP Records Katalognr AMP-CD 0047 Spilletid 51:17 BARRY CLEVELAND memory and imagination Format 2CD Nasjonalitet USA Innspilt 1987-2003 Utgitt 2003 Plateselskap Supersaturated Records Katalognr RBR001-03 Spilletid 61:03 + 59:12 Trond Gjellum arry Cleveland er en amerikansk gitarist som har latt seg Bfascinere av vestasiatisk (det vil si tyrkisk og arabisk) musikk, og hans mål er tydeligvis å prøve å lage en syntese av dette og mer vesteuropeiske musikalske uttrykk. Dette har vært prøvd gjort før (bl.a har ex- King Crimson bassist/Warr-gitarist Trey Gunn vist sin interesse for nettopp slik musikk), og Cleveland gjør ikke den dårligste jobben blant alle de jeg har hørt på å få til nettopp dette. Volcano er originalmateriale fra 2003 og Memory and Imagination er ei samleskive som spenner over 15 år av Clevelands musikalske karriere. Men til tross for tidsspennet, slås man ofte av at musikken hele tiden består av mye av de samme elementene. Musikken har ofte noe luftig og spontant over seg, men han går i fella som kalles for “monotoni”. Formelen rokkes sjeldent ved, og etter hvert blir du litt lei av å høre elgitar spille bouzouki-løp og fretless bass prøve å spille tyrkisk cello mens eterisk synth lager vakre tepper under det hele mens det spilles litt på diverse etnisk håndperkusjon. Låtene mangler også vesentlige dynamiske variasjoner som kan påkalle din oppmerksomhet over lengre tid. I disse hopptider vil jeg gi poengrekka 12- 12-13-11,5... ElevenEleven Music www.barrycleveland.com BIRDSONGS OF THE MESOZOIC the iridium controversy Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2002-2003 Utgitt 2003 Plateselskap Cuneiform Katalognr Rune 179 Spilletid 60:49 I Rikard A Toftesund den grad Cuneiform-selskapet kan sies å ha et flaggskip blant sine oppegående band, vil nok kampen stå mellom Miriodor, Curlew, Univers Zero, Thinking Plague eller Boston-baserte Birdsongs of the Mesozoic (BotM). Sistnevnte rager også høyt i representasjonsfaktor på labelen, med sin allsidige vinkling på jazz/rock/komposisjon/world/elektronika-syntesen. Et av avant-rockens vakrest titulerte band etter mitt skjønn, BotM har pionert form- og uttrykkslinjer i drøyt 20 år nå. Sant nok uten å komme i nærheten av den oppmerksomheten som har blitt vesentlig mindre interessante slike navn til del (Tribal Tech, Oregon), dette på tross av at gruppen faktisk forbedrer seg med hver utgivelse. I så måte markerte det forrige slippet deres (Petrophonics, 2000) et langt skritt fremover, og det gledet meg å registrere at den samme besetningen nå sto bak The Iridium Controversy. Og jeg ble ikke skuffet. Noen artister synes å være i stand til å levere uansett hva man måtte tro på forhånd, og Cuneiform er etter hvert spekket med den slags artister. BotM består altså fortsatt av tangentistene Erik Lindgren og Rick Scott, blåseren Ken Field og Michael Bierylo på gitar/ programmering. I tillegg deltar en rekke folk på perkusjon og trommer - Iridium inneholder for øvrig mer akustisk slagbruk enn noen tidligere BotM-plate. Men i første rekke er det piano, alt-/tenorsaks og fløyte som driver de strøkne og alltid iørefallende melodiene fremad. Dette siste poenget er verdt å merke seg; BotM har bestandig vært blant de mest tilgjengelige i sitt slag, og kompromitterer sjelden eller aldri konstruksjon for utflytning. I likhet med andre Cuneiform-band som f.eks. Krakatoa og nevnte Miriodor, eier musikken her cinematiske kvaliteter som bunner i et utstudert estetisk tonespråk. Dette kan også forklare hvorfor ikke disse gruppene blir gjengangere i fora hvor kontroverselementet (nedbrytning, oppløsning osv.) fremstår som obligatorisk kriterium – og nå snakker vi magasiner som The Wire og Jockey Slut. Like fullt har vi igjen fått en førsteklasses CD fra Birdsongs, denne gang med omslag av Roger Dean! Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com AVIARY ambition Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1975-79 Utgitt 2003 Plateselskap AV Records Katalognr AV-1000 Spilletid 51:11 en amerikanske 70-tallsgruppa Aviary var egentlig aldri noe Dprogband, men snarere et pompøst glampopband med enkelte progressive tendenser, noe som kom til uttrykk på bandets eneste LP – Aviary – innspilt sent 1978. Men på denne helt ferske skiva med tidligere uutgitte innspillinger fra perioden 1975-79 viser de en litt annen side. Åpningskuttet Hello er som en krysning mellom Beatles og Queen, og akkurat dette er typisk for mye av musikken på albumet, som sammenlignet med Aviary viser et mer lekent, løssluppent band – og veldig mye mer kreativt. Det er rutinerte musikere vi har med å gjøre, og musikken er veldig keyboard-basert med Paul Madden høyt og lavt på Hammond, Mellotron, Minimoog og Rhodes. I tillegg spiller vokalist Brad Love piano. Sentralt på plata står den 11 minutter lange Desert Songs/Pharao’s March hvor de forlater den relativt muntre stemningen som preger resten av plata og gjør et seriøst, ambisiøst og kontrastrikt stykke. Eva’s Birthday er et par år eldre enn de øvrige innspillingene, utmerker seg ved å være nær reinspikka psykedelia og har klare likheter med f.eks Blossom Toes. Ambition er en plate med til tider høyt energinivå, en ganske så uhøytidelig affære midt opp i all pompøsiteten, og en skive som har lyst opp mang en mørk vinterkveld i heimen. AV Records avrecords@ev1.net www.bradlove.com Sven Eriksen Side 22 Tarkus nr. 28
CLEARLIGHT infinite symphony CZABA VEDRES breathed prayer Format CD Nasjonalitet Frankrike/USA Innspilt 2003 Utgitt 2003 Plateselskap Clearlight Music Katalognr CLM-008 Spilletid 66:52 Trond Sætre Format CD Nasjonalitet Ungarn Innspilt 1999-2001 Utgitt 2003 Plateselskap Periferic Records Katalognr BGCD 127 Spilletid 73:34 Sven Eriksen www.akacia.net (Sven) AKACIA an other life Middels kompetent, men uhyre lite original musikk. De prøver muligens å bli en røffere utgave av god, gammel Camel, men mislykkes på stort sett alle fronter. Det hele blir rotete, slitsomt og svært lite spennende. USA 2003, 57:03, www.musearecords.com, E tter å ha etablert selskapet Clearlight Music, tar Cyrille Verdeaux atter fram det gamle bandnavnet som selskapet er oppkalt etter. Steve Hillage er ikke med lenger, men Verdeaux selv er i god form. Med eller uten Hillage er Clearlight likevel et ensemble av kvalitetsmusikere. Blåserrekka og Trevor Lloyds klagende fiolin gir Clearlights tunge symfo-rock en følelse av jazz uten å fortape seg i fusion-klisjeer. Andre ganger gir blåserne en lett Roxy Music-følelse til albumet. Shaun Guerin synger med Peter Gabriels stemme på to spor, men gjør sin viktigste oppgave som trommeslager. Infinite Symphony er faktisk en symfoni. Albumet består ikke av sanger, men av stykker med flytende overganger og spor som bare heter Movement 1, Movement 2, osv. Verdeaux er tydelig bevisst om at han er en komponist mer enn en låtskriver. I så henseende er formen på albumet svært gjennomført, og oppbyggingen virker gjennomtenkt. Hele tida svinger albumet mellom tungt symfonisk og drømmende melodiøst, men melankolsk er det alltid. I løpet av den drøye timen som verket varer blir det dessverre mye dødtid der “orkesteret” lett fortaper seg i monotone stemninger. I starten (ca. 1-2. sats), er det sjarmerende, men gradvis blir det mer trettende. Særlig femte sats er særs uinspirert og kunne like godt vært brukt som bakgrunnsmusikk for film, men plata kommer seg igjen på den sjette og siste. Verdeaux’ ensemble spiller symfonisk rock med ekstra sterk klassisk følelse, og viser stor nok variasjon til å heve Infinite Symphony litt over gjennomsnittet. Clearlight Music www.clearlight888music.com C zaba Vedres var pianist i After Crying, men forlot bandet etter Fold Es Eg i 1994 for å starte Townscream. Etter at dette bandet gikk i oppløsning har han gitt ut fem soloplater, og denne plata er en samling innspillinger fra disse platene, pluss noe nytt materiale. Det er mye pianosolo-musikk her, og stilmessig har det et sterkt slektskap til musikken til After Crying, men uten resten av bandet blir uttrykket nødvendigvis noe annet. De tre første kuttene er fra albumet Tales, Letters og er musikk for solo piano, delikat, virtuost i et slags krysningspunkt mellom romantikk og impresjonisme, men også med tydelige tegn på at utøveren har hatt et ben innenfor rock og kontemporær musikk. Seks kutt er fra By The Break Of Dawn (2000). Her legger Vedres, i tillegg til piano, på vokal, fløyte og trompet. Dette er enklere, mer melankolsk, men samtidig mye vakrere musikk. Assosiasjoner til Crimsons Moonchild dukker opp. Her brukes bredere og mer tradisjonelle dur- og mollakkorder, og Vedres’ vokal passer perfekt i all sin relativt uskolerte enkelhet. Etter denne delen følger to låter fra albumet Dance Of Spirit hvor Vedres forlater pianoet til fordel for kirkeorgel og fiolin. Det blir uunngåelig en sakral stemning over musikken, og det typisk østeruropeiske musikkinntrykket kommer tydeligere fram. Det neste stykket er det tidligere uutgitte pianostykket List Of Free Ideas hvor han på snaut 14 minutter introduserer og utvikler 10 små ideer – alt fra jazz via rock (det er ikke så ulikt mye av Keith Emersons pianoarbeid) til samtidsmusikk. Neste parti låter er fra Ephata 1 (2001) hvor han benytter synth, piano, fiolin og vokal, og det blir da også disse låtene som er nærmest progressiv rock selv om total mangel på rytmeseksjon gjør at det blir lite rock. Dramatiske og på ny melankolske komposisjoner som vil tiltale alle som har sans for After Crying. ALAN WHITTAKER top of the world Vi anmeldte Whittakers forrige album i Tarkus nr. 24. På denne utgivelsen har han kvittet seg med litt av singer-songwriterpreget og produsert en noe tyngre plate. Fremdeles er det langt mellom de virkelig gode låtene, det blir på en måte litt for snilt uten at jeg helt tror at det er meningen, men han er definitivt på vei. Tidvis ligger musikken litt i tidlig Genesis/Anthony Phillips-området, men i en moderne – litt for moderne – innpakning, sterile trommemaskiner kler denne musikken svært dårlig. Andre ganger er det dessverre nesten som å høre Mr. Mister. Hr. Whittaker er nok fremdeles ikke mer enn lovende. UK 2003, 59:58, alan.whittaker@virgin.net (Sven) ANTHONY PHILLIPS battle of the birds Denne plata, spilt inn i 1976-78, men ikke utgitt før nå og laget i samarbeid med Harry Williamsom og Didier Malherbe, er ikke stort annet enn en keltisk eventyrfortelling fortalt av bl.a. Gilli Smyth med litt forsiktig musisering bak. Av absolutt marginal interesse selv for fanatiske fans av de medvirkende. UK 2004, 50:58, www.voiceprint.co.uk (Sven) AQUAPLAN paperimeri Snill finsk melodiøs prog, en plate som veksler fra upersonlig gitarpop til småfiks jazzrock og vakker folkprog. Delikat kvinnelig vokal og smakfullt gitararbeid preger denne plata som gjør lite ut av seg, men som har adskillig å by på for dem som tar bryet med å gi den tid. Finland 2003, 45:37, www.aquaplan.org (Sven) ARS NOVA biogenesis project Gjestespill fra flere italienske prog-musikere har gitt Ars Novas nyeste konseptalbum overtoner som er en blanding av italiensk og japansk prog. For øvrig pøser jentene i Ars Nova på med alle symfo/metal-virkemidler som finnes: Overdådige orgel og space-synther, hurtige og stadig skiftende melodilinjer, et ambisiøst, men uklart sci-fikonsept, Kansas-fioliner og lån fra et klassisk stykke (Griegs Morgenstemning). De har det virkelig travelt for å få med litt av alt, og som et resultat er Biogenesis Project mer enn overlesset. Ganske underholdende plate, om du unngår å ta den for alvorlig. Men den krever noen gjennomlyttinger. Japan 2004, www.musearecords.com (Trond S) Tarkus nr. 28 Side 23
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7 and 8: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 9 and 10: Starcastle langt på vei utleverte
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19 and 20: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 21: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31 and 32: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?