Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

ET LITE BLIKK PÅ CARBON 7 D Rikard A Toftesund ette selskapet ble opprettet for bl.a. å spre belgisk ny musikk til omverdenen. I en internasjonal CD-bransje som sliter, ikke bare p.g.a. markeds- og priskonjunkturer men regelrette kulturforskyvninger, er det få britiske og amerikanske kompanier som makter å gi plass til andre lands utspill. Hovedfokuset til Carbon 7 ligger på grenselandet avant rock/moderne jazz/improvisasjon/kontemporær komposisjon, og tidligere Univers Zero/Present-bassist Guy Segers er en av labelens bakmenn. Tarkus har tidligere anmeldt to Carbon 7- utgivelser, her følger noen flere smakebiter: LOUISE AVENUE let’s take one more (1993) En kammersekstett tilegnet materialet til cellisten Jan Kuijken, som enkelte vil kjenne fra bl.a. soloarbeidene til Univers Zero-leder Daniel Denis. Ilag med Kuijken deltar fhv. UZ-folk som Jean-Luc Plouvier (piano) og Dirk Descheemaeker (klarinett & sopransax). Lydbildet er i helhet fritt for elektriske innslag. Ergo har dette heller ingenting med rock å gjøre - vend og vri aldri så mye - men de korte og variable stykkene har både sjarm og affekt i massevis. Spor av nyere klassisk komposisjon (det meste mellom Messiaen og Boulez’ tidlige orkesterverker), klezmermusikk, bossanova, dancehall-jazz m.m. LA GRANDE FORMATION galilée (1994) Ellevemannsensemble som fører sammen fransk og amerikansk kammerjazz i en ambisiøs og gjennomkomponert, totalakustisk modell. Her er vokal tilrettelegging som får meg til å tenke på ytringene til radarparet Michael Mantler/Carla Bley (deres midt-til-sent 70-tallssamarbeid), men både Zappa (Grand Wazoo-prosjektet) og de storstilte synteseforsøkene til Stanley Kenton glimter i periferien. CDen er kanskje den beste jeg har hørt fra selskapet så langt, muligens fordi de melodiske figurene er såpass fremhevde; den 26 minutter lange E Pure si Muove når således uante høyder. En ordinert innfallsport til Carbon 7! HARDSCORE methane/surf, wind & desire (11999/2001) Begge foreløpige utgivelser til denne svært skolerte gruppen, som dirigeres av komponist/keyboardist/perkusjonist/programmør Frank Nuyts. Musikken er uvanlig tettbygd og i besettende aktivitet, men låner nok vel mye fra Zappas mest innfløkte skriverier. Især Surf er imidlertid en mektig imponerende oppvisning, og folk som liker sine tonekonstruksjoner mer underholdende enn emosjonelt stimulerende vil ha mye å hente her. I motsetning til La Grande Formation foregår all sang på engelsk hos Hardscore, men vokalutøvelsen er strengt tatt det svakeste leddet i musikken. …OG NOE ANNET… KOPECKY sunset gun Kopecky har ikke forandret seg så mye på tre album. Nok en gang går det mye i rutinert, mørk gitarrock. Små tegn til utvikling finnes det likevel: Keyboarden har fått mer plass, mens Joes Kopeckys gitarspill er blitt mindre heavy og mer komplekst. Tydeligst kommer dette fram på den ti minutter lange, luftige Selqet’s Kiss. Sitarballaden The Divine Art Of Flying fungerer som et friskt pust i det tunge repertoaret, og minner oss om det orientalske preget som er med på å gi Kopecky litt egenart. Legg til William Kopeckys sterke bass, og du har et habilt album fra en av de mer interessante gruppene innen metalprog. USA, 2003, 55:42, www.musearecords.com (Trond S) PANZERPAPPA farlig vandring Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2003 Utgitt 2004 Plateselskap Avant Audio Productions Katalognr aap 001 Spilletid 49:53 Rikard A Toftesund å var tiden omsider kommet for Panzerpappas etterlengtede før- album (de forrige var mer for Sste halvproffe demoer å regne). Gruppen har rukket å konsolidere både lyd, arbeidsstrategi og sitt eget publikum, mye beroende på en rimelig fasthet i besetningen de siste par årene; Steinar Børve, Trond Gjellum, Anders Krabberød og Jarle Storløkken. Albumet skyter umiddelbart fart med tittellåten, som for mine penger er Panzer på sitt beste. En stabbende 11/4 under et tostemt ostinat delt mellom blås og gitar, tar oss mot toneendring i bassgangen og nytt gitarostinat over syntetiske mellostrings til et skrudd brekk som unisont modulerer på rett kjør igjen, før en lurende improvisasjonsskisse til grunn for avsondret sax om litt svinger opp i en ettertenksom melodisnutt og avbryter driften slik at vi kan vandre farlig tilbake til avslutningen. Puh. Disse 8 1/2 minuttene oppsummerer på mange måter Panzers rammeverden, der maleriet er et kart som undersøkes ovenfra uten all verdens fiksfaks. Nettopp denne konsise tilnærmingen, denne evnen og viljen til å passere løse tråder uten å falle for de mest innbydende strukturelle fristelser, er ganske enestående for band av Panzers alen. Her handler det nemlig om en uanfektet jakt på den gode, gamle melodien som muligens gjemmer seg der bak, og som med jevne mellomrom stikker snuten frem og lokker til angrep. Og titt men ofte lykkes bandet i å fange den, kun for å finne at melodien slett ikke var så klartont som først trodd. Et erkeeksempel er Utrygge Trøfler, med sitt sprudlende men vridde “refreng” og sin subtile rytmiske tekstur. Her blir et par tilsynelatende enkle tema gjenstand for kryssterping i minimalistiske formasjoner, en modus som siden dukker opp i både Sykkelgnomflåtten og Agraphia. Med en ny stab følger et nytt sound. Farlig Vandring skiller seg litt fra de andre innspillingene vi kjenner fra Panzerpappa, presis som disse også hadde innbyrdes forskjeller. Et moment som fremtrer i særlig grad er at bandet gjør flittigere bruk av notasjoner, sikkert for å komponere men helst for å korrigere og utbedre. Dette leder til et mye mer polert trekk over musikken, også fordi harmoniforståelsen til de nyankomne Krabberød og Storløkken åpner for eksperimentering med andre tonekonstellasjoner. Farlig Vandring har å så måte mindre av det grove og tunge lydtrykket som farget Hulemysteriet, men er til gjengjeld spekket med delikate tonefigurer som bryter tvert med enhver sedvane. Børve bregrenser seg denne gang til orgel- og mellotroneffekter, noe som understreker den enhetlige auraen fra låt til låt. Gjennomført og bra, men man skal vokte seg for overeksponering av de sterkeste virkemidlene, kanskje spesielt når det primært er tangentene som angir akkorder. Saxspillet følger som vanlig en noenlunde utstaket melodibane, gjerne i samløp med Storløkkens alltid smakfulle gitar som endog får akustiske vendinger. Her deltar tre gjestemusikere (vibrafon og fioliner) som alle setter klare merker i materialet (gi oss gjerne mer!), men som jeg har skrevet før, Panzerpappa er en gruppe, ikke et orkester med fri inntaksflate. Når en linje føres av gitar/sax og ikke av trombone, er det sånn sett fordi ingen i bandet trakterer sistnevnte instrument. Men ærlig talt, vi kunne vel for svarte fått litt obligatorisk melodika Panzer kunne avskrevet sine røtter, benektet sin gjeld til Zamla Mammaz Manna, KC og National Health, men vi ville tatt dem i å skrøne. Som motstykke til visse andre norske alternativgrupper som er prisgitt rene rulleblad hva gjelder kulturell korrekthet, er Panzerpappa et utilslørt og vaskeekte progressivt rockeband hvis stjerne bare kan bli større. Med Farlig Vandring har gruppen det lytefrie utgangspunktet. Avant Audio Productions www.panzerpappa.com Veldig fornyød med alle utgavene jeg har lest av Tarkus. Har et lite ønske: Kunne dere tenke dere å sette opp en liten spalte hvor dere kort tar for dere de forskjellige stilene innenfor prog., hvor dere i tillegg til å nevne eksempler på band kanskje lager en liten definisjon på hva som er spesielt for den stilen. Lars, Sandvika Side 30 Tarkus nr. 28
ROBERT WYATT solar flares burn for you Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 1972-2003 Utgitt 2003 Plateselskap Cuneiform Records Katalognr rune 175 Spilletid 52:23 D Sven Eriksen enne plata består av tidligere uutgitt materiale innspilt mellom 1972 og 2003, og er demoer gjort hjemme, innspillinger for BBC, og filmmusikk som Wyatt spilte inn våren 1973. For å ta den siste først, så skiller dette kuttet – som også har gitt navn til skiva – seg klart ut fra de øvrige ved å være et ganske så abstrakt stykke musikk i hovedsak framført på et Riviera leketøysorgel. Vi kan høre likheter med Wyatts mest lekne og ustrukturere herjinger på Soft Machines Third. Her spiller han et entonig “riff” som det legges orgelakkorder og et utvalg lydeffekter (bl.a. ordløs sang) oppå. Det særeste stykket på plata, selv om konkurransen om akkurat det er ganske hard. Som en bonus er også filmen (i QuickTime format, med Wyatts musikk) inkludert på plata. Ikke mindre sær den, nei. De eldste innspillingene er fra desember 1972, gjort sammen med ex Curved Air-keyboardist Francis Monkman. Dennes sofistikerte piano- og synthspill gir en ekstra dimensjon til låter som God Song og Fol De Rol – en eleganse som Wyatts eget naive og utradisjonelle keyboardtraktering ikke klarer å skape. Hva som kler ham best blir et spørsmål om smak og behag. Sammenligningen kan man gjøre med opptakene fra september 1974 hvor Wyatt synger tre kutt fra Rock Bottom pluss I’m A Believer med sitt eget piano- og orgelakkompagnement. Her kommer hans skjørhet til syne i full bredde. To kutt er laget i 2002-3 i samarbeid med Hugh Hopper. Begge er instrumentaler og Blimey O’Riley kombinerer samme type “en-tone-riff” som Solar Flares har med jazz gjennom flerspors opptak av Wyatts kornett. ‘Twas Brillig er ren jazz, også denne framført over en enkelt akkord. Solar Flares Burn For You er nok mer interessant historisk enn musikalsk, ikke minst innspillingene med Monkman som var tiltenkt rollen som keyboardist i en gjenopplivet Matching Mole. Nå ble dette aldri noe av på grunn av Wyatts tragiske uhell kort tid etter. En fin booklet inneholder blant annet intervjuer med Francis Monkman, Hugh Hopper og Arthur Johns, skaperen av filmen Solar Flares Burn For You. Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com THE SCIENCE GROUP spoors Format CD Nasjonalitet Ungarn/UK/USA Innspilt 2002-2003 Utgitt 2003 Plateselskap ReR Megacorp Katalognr SCIENCE2 Spilletid 56:22 P Rikard A Toftesund å debuten A Mere Coincidence fra ‘99, la The Science Group (SG) for dagen et av få reelle nybrottsarbeid innen senere avantrock. Den komponistutdannede jugoslaviske tangentspilleren Stevan Tickmayer nøt godt av teknikken, produksjonsferdighetene og fleksibiliteten til SG-staben (Chris Cutler, Amy Denio, Bob Drake, Fred Frith, Claudio Puntin) for å realisere et hyperladet samtidsverk som la strenge kontemporærmusikalske føringer bak åpne rockmusikalske vendinger. I mitt hode var dette noe av det nærmeste vi har kommet en oppgradering av de radikale fornyelsesprinsippene som i ‘78 yppet til Henry Cows svanesang Western Culture. Ett av vilkårene for at platen lød revolusjonerende, selv fra en RIO-vinkel, var Tickmayers manglende erfaring med rytmisk-elektrisk musikk og rockeband-settingen generelt. Dermed fikk ingen idealiserte preferanser innvirkning på håndverket; musikken ble komponert for en spesifikk instrumentering og virkeliggjort i kraft av en nøye tilpasset og foreskrevet studioprosess hvor miksepulten i siste instans var viktigste instrument. Med hensyn til avanseringspotensiale innen de-facto progressiv rock, vil jeg hevde nevnte plate som eksemplarisk. På Spoors er Tickmayer derimot blitt varm i trøya. CDen samler fire lengre instrumentaler som enkeltvis inndeles i separate parter (Timelines, 2 Bagatelles, New Indents, Old and New Paths). Staben avviker litt fra forrige gang, idet Denio og Puntin uteblir mens Frith erstattes med Mike John- LION MUSIC Lion Music er et meget produktivt finsk progmetal-selskap, og her er et utvalg av deres seneste utgivelser. Sven Eriksen BALTIMOORE ultimate tribute Svensk band spiller coverversjoner av låter av Sweet, AC/DC, Deep Purple, Jimi Hendrix og Kiss m.fl. Sendt gjennom denne kverna høres alt kliss likt ut i andre enden. MISTER KITE box of fear Også svenske, ekstremt tungt, velprodusert, kontrastrikt og tiltalende. Et band som burde kunne prøves ikke bare av svorne progmetalfans, men alle dem som liker at mellomgulvet rister når bassisten drar E- strengen... Noe av det beste jeg har hørt fra Lion overhodet. Et av de beste kuttene på plata - The Hunger - er også sluppet på single. MICHAEL HARRIS words collide Amerikansk erketypisk progmetall som bringer lite nytt til sjangeren utover en smule akustisk gitar-tricksing og litt flørting med jazz. ORION RIDERS a new dawn Fra Sicilia, en mer symfonisk anlagt musikk, men de lynkjappe gitar-riffene er allikevel så absolutt til stede. Et par små pusterom i form av vakker kormusikk eller “klassisk” musikk på synth er kjærkomne avbrudd. I det hele tatt er dette en plate med mer kontrast og variasjon enn hovedtyngden av denne type musikk. Men hvorfor får jeg slik “Muppet Show”-følelse innimellom ALEX MASI in the name of mozart Om den forrige plata flørtet med klassisk musikk tar denne det helt ut. Mozart for et par (forferdelig stygt innspilte) akustiske gitarer pluss bass. Hvor Stuttgart Symfoniorkester var da de takket ja til å bli med på et kutt på denne plata kan man saktens spekulere på. Smakløst er bare fornavnet (og kjedsommelighet er etternavnet). GEORGE BELLAS venomous fingers Nok en av disse hyperaktive teknikerne som har spilt gitar siden før de kunne gå, er influert av alt fra Paganini til Yngwie Malmsteen og har Gud først på takkelisten. Takke meg til progmetal fra helvete! Tarkus nr. 28 Side 31
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5 and 6: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 7 and 8: Hampton Grease Band forme nåtid sl
Page 9 and 10: Starcastle langt på vei utleverte
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19 and 20: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 21 and 22: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?