Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine
Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine
Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Dream Theater<br />
S<br />
På<br />
konsert<br />
Sted: Oslo Spektrum, Oslo<br />
Dato: 23. januar 2004<br />
Tilskuere: 4500 (fullt)<br />
Fra <strong>Tarkus</strong>: Trond Gjellum<br />
å var det duket for Dream Theaters<br />
andre “arenakonsert” på<br />
norsk jord, og som forrige gang,<br />
var Club Spektrum, som det heter<br />
når det kjører for halv kapasitet,<br />
proppfullt av fans fra det ganske<br />
land. Jeg har ikke sett bandet siden<br />
de sto på scenen på Rockefeller en<br />
gang midt på nittitallet under<br />
Awake-turneen, og hadde hørt lovord<br />
om den forrige konserten som gjestet<br />
Oslos største konsertscene. Å karakterisere<br />
Dream Theater som et favorittband<br />
for mitt vedkommende, er<br />
vel å ta litt hardt i. Jeg syntes de på<br />
tidlig nittitall bar lovnader om å<br />
kunne tilføre rockemusikken noe<br />
nytt, men jeg falt av da bandet viste<br />
seg å bli ganske satt og uinteressant.<br />
Men jeg pleier å gi band mer enn en<br />
sjanse, og dessuten syntes jeg <strong>Tarkus</strong>’<br />
eminente lesere burde få en liten<br />
vurdering av bandets prestasjoner i<br />
Club Spektum en kald januardag.<br />
På billetten sto tidspunktet 19.30,<br />
men at dette skulle bety at bandet<br />
faktisk begynte å spille kl. 19.30,<br />
kom som en liten overraskelse på<br />
meg og ganske mange andre publikummere<br />
som ankom en drøy halvtime<br />
for sent. Men i alle fall, vel inne<br />
på arenaen ble jeg møtt av en scene<br />
som var egnet til å ta pusten fra en<br />
stakkar: en bred og dyp konstruksjon<br />
med en lysrigg av en annen verden,<br />
tre store videoskjermer, et<br />
trommesett på størrelse med en middels<br />
norsk musikkbutikk og en roterende<br />
keyboardriser. Lyden var mer<br />
enn god nok, i alle fall der jeg sto,<br />
og bruken av videoskjermer gjorde<br />
at det var mulig å holde seg orientert<br />
om hva som skjedde på scenen<br />
selv om alle de høyeste konsertgjengerne<br />
av en eller annen grunn<br />
var posisjonert rett foran meg hele<br />
tiden. Men hva skjedde så egentlig<br />
der Rent opptredenmessig er ikke<br />
Dream Theater all verdens å se på<br />
der de står dypt konsentrert over<br />
instrumentene sine (sier jeg, som<br />
spiller i at band som bruker notestativer<br />
på scenen...), så fokuset vil<br />
unektelig flyttes over på den musikken<br />
som presenteres fra scenen, og,<br />
tilgi min surmagethet, det syntes jeg<br />
i de aller fleste tilfellene var ganske<br />
uinteressante saker.<br />
Det er et eller annet med at det<br />
senere materialet til Dream Theater<br />
er så ufattelig klønete og ensidig<br />
laget. Det er ikke det at de ikke kan<br />
komme opp med minneverdige riff<br />
og melodier, men det er det at de<br />
ikke klarer å skru det sammen på en<br />
måte som låter spesielt modent. Et<br />
eksempel på dette er at mange av<br />
låtene har følgende forløp: en litt<br />
atmosfærisk intro, deretter over i et<br />
tema som bygges ut og blir mer og<br />
mer intenst og det partiet nærmer<br />
seg en slutt når trommeslager Mike<br />
Portnoy har spilt noen takter med<br />
en rytme som går litt på kryss og<br />
tvers av det de andre spiller. Deretter<br />
kommer et par vers og refreng<br />
av varierende tyngde og intensitet<br />
før det hele av avløses av et langt<br />
mellomparti/instrumentalparti<br />
proppfullt av instrumentakrobatikk<br />
som først begynner med gitarsolo<br />
som deretter går over i keyboardsolo.<br />
Når det så er over, er det tilbake<br />
til et vers og refreng før det så kommer<br />
en eller annen avslutning. Nå<br />
generaliserer jeg grovt Dream Theaters<br />
produksjon, men tro du meg at<br />
jeg i for-, under og etterkant av<br />
konserten har hørt på alle skivene<br />
med så åpne ører som mulig for å få<br />
et mest mulig objektivt syn på<br />
musikken. Men jeg synes kort og<br />
godt at bandet lager kjedeligere og<br />
kjedeligere musikk. Hvor er musikken<br />
som utfordrer formspråket og<br />
den vante tonaliteten og rytmikken<br />
Jeg mener ikke at bandet skal<br />
bli He<strong>nr</strong>y Cow eller lage samtidsmusikk,<br />
men avslutningslåta Space Dye<br />
West på Awake-albumet er en låt<br />
som jeg i sin tid trodde skulle peke<br />
fremover for bandet. Dens droneaktige<br />
struktur kler bandet godt,<br />
men med Kevin Moore ute av bandet,<br />
forsvant tydeligvis viljen til å<br />
prøve noe slikt... Når mesteparten<br />
av konsertene var viet materiale fra<br />
de tre siste skivene, kom monotonien<br />
enda bedre fram. Først siste ekstranummer,<br />
klassikeren Metropolis<br />
fra Images and Words (i mine og<br />
mange andres ører deres beste),<br />
vakte de virkelige ovasjonene.<br />
Vel, tilbake til konserten ellers. Gutta<br />
spilte helt vanvittig bra, og John<br />
Petrucci må være en av bransjens<br />
beste gitarister innenfor sitt felt.<br />
Det gikk fort, presist og tøft for seg<br />
hos de andre også, og som sist gang<br />
jeg så dem, var det også denne gang<br />
vokalist James LaBrie som trakk ned<br />
med sin hylevokal av beste “klemme-i-balla”-typen.<br />
Mange i publikum<br />
så ut til å trives, men noen<br />
enorm entusiasme synes jeg ikke at<br />
det store publikummet la for dagen.<br />
Skal jeg driste meg til å oppsummere<br />
det hele, må det bli at bandet<br />
er sykt dyktige instrumentalister<br />
med et fett sceneoppsett, men med<br />
liten karisma og stadig sviktende<br />
kvalitet på låtmaterialet. For å si<br />
det sånn, så er jeg usikker på om<br />
jeg drar og ser dem neste gang.<br />
En særdeles tragisk nyhet for<br />
alle fans av Barclay James<br />
Harvest. Det er trist å måtte<br />
meddele at bandets trommeslager<br />
Mel Pritchard gikk bort<br />
<strong>28</strong>. januar i år, som en følge av<br />
hjerteattakk. Mel Pritchard ble<br />
56 år gammel.<br />
Kraftwerk<br />
D<br />
På<br />
konsert<br />
Sted: Rockefeller, Oslo<br />
Dato: 13. februar 2004<br />
Tilskuere: 1500 (utsolgt)<br />
Fra <strong>Tarkus</strong>: Trond Gjellum<br />
et er lenge siden Kraftwerk har<br />
satt sine ben på norsk jord, og<br />
når det ble klart at de endelig<br />
skulle turnere på ordentlig igjen og<br />
at Oslo sto på plakaten, var undertegnede<br />
usedvanlig rask til å bestille<br />
billetter: en slik anledning kan man<br />
ikke la gå fra seg. For mange progrockere<br />
er Kraftwerk kanskje det<br />
aller siste man tenker på som progressiv<br />
musikk, men hvis man stopper<br />
opp litt og tenker seg litt nøyere<br />
om, er det faktisk ikke så rart at det<br />
står en anmeldelse av en Kraftwerkkonsert<br />
i et magasin for progressiv<br />
rock. Vi snakker her om noen av<br />
populærmusikkens pionerer, det første<br />
bandet som brukte synthen til<br />
noe annet enn bare en simulator av<br />
akustiske lyder eller til lydeffekter,<br />
bandet som revolusjonerte popmusikken<br />
og samtidig introduserte verden<br />
for klanger som før bare hadde vært<br />
forbeholdt samtidmusikere og avantgardister.<br />
Å komme inn på Rockefeller og se<br />
scenen skjult av et stort, hvitt sceneteppe<br />
og vite at bak der står et av<br />
verdens mest innflytelsesrike band,<br />
er en merkelig følelse. Publikum<br />
hadde også en slags andektighet<br />
over seg, man ventet liksom på noe<br />
stort. Og så kommer en robotstemme<br />
over PA’en “From Germany:<br />
Kraftwerrrrrrrk”. De drar i gang med<br />
Man Machine, og alt klaffer: lyden<br />
er passe høy og utrolig god mikset,<br />
videocollagene er 100 % i synk med<br />
musikken og står godt til den. De<br />
fire musikerne beveger seg knapt<br />
bak sine minimalistiske instrumentstativ,<br />
men likevel utstråler de en<br />
elegant tilstedeværelse som ikke<br />
kan forklares. Når det før andrelåta<br />
er litt trøbbel med maskineriet,<br />
viser det bare en menneskelig side<br />
ved bandet: de kan aldri bli perfekte,<br />
maskinene kan alltid ta kontrollen<br />
og forkludre det hele... Noen<br />
låter fra den rett så gode nykommeren<br />
Tour De France: The Soundtracks<br />
blir deretter presentert til stor entusiasme,<br />
og så kommer de musikalske<br />
perlene trillende: Radioactivity,<br />
Autobahn, The Robots, The Model,<br />
Trans Europe Express/Metal on<br />
Metal, Metropolis, en kongerekke av<br />
fantastisk musikk. Nydelige, iørefallende<br />
melodier, lange mellompartier<br />
med forsiktige solofremstøt og spennende<br />
instrumentklanger; aldri vanskelig<br />
tilgjengelig, men heller aldri<br />
banalt og for enkelt. Konserten skrider<br />
frem som en velregissert<br />
musikkvideo, og under avslutningslåta<br />
Music Non-Stop går de av scenen<br />
en og en, før sistemann, grunnlegger<br />
og vokalist Ralf Hütter, går<br />
av scenen med et diskret “auf wiedersehen”,<br />
mens musikken spilles<br />
alene av den datamaskinbaserte<br />
sequenceren. Kraftwerk has just left<br />
the building...<br />
Medlemmene i Kraftwerk er omtrent<br />
på samme alder som medlemmene i<br />
Yes, og ikke et vondt ord om mine<br />
gamle (og i og for seg, nåværende)<br />
helter, men det er noe med Kraftwerk<br />
som får dem til å virke friske og vitale<br />
på en måte som gjør at Yes fremstår<br />
som gamlehjemsklare. Yes spiller<br />
musikken som den alltid har vært<br />
fremført, mens Kraftwerk omarbeider<br />
hele tiden musikken sin; forandrer på<br />
rytmikken, strekker ut de instrumentale<br />
mellompartiene, omarbeider harmonikken,<br />
i det hele tatt har man<br />
følelsen av at bandet hele tiden<br />
strekker seg etter å gjøre stoffet sitt<br />
bedre og bedre. Begrensingens kunst<br />
beherskes også til fulle; ikke en note<br />
for mye, men heller ikke så lite at<br />
noe innhold ikke er igjen.<br />
Som sagt tidligere, kan jeg skjønne<br />
at mange stusser over en Kraftwerkanmeldelse<br />
i <strong>Tarkus</strong> siden det ikke<br />
er “prog nok” for mange som ynder<br />
å kalle seg progressive. Men et band<br />
som har gjort så mye for å forene<br />
moderne musikkteknologi med klassiske<br />
popmusikk for å skape noe<br />
helt nytt, er for meg minst like progressivt<br />
som å spille opprockede<br />
versjoner av Bach og Beethoven og<br />
kalle det for progrock eller progressiv<br />
musikk.<br />
Prog-pludder<br />
Et nytt album signert Ayreon<br />
titulert The Human Equation,<br />
slippes 24. mai på InsideOut.<br />
Medvirkende på albumet er<br />
bl.a. Devon Graves, Magnus<br />
Ekwall, Eric Clayton og James<br />
LaBrie (Dream Theater).<br />
David Palmer, tidligere medlem<br />
av Jethro Tull har skiftet<br />
kjønn og vil heretter hete Dee<br />
Palmer. Palmer har nå byttet<br />
ut sitt lange skjegg med langt<br />
blondt hår, og vil fortsette<br />
som artist. Palmer uttaler til<br />
Daily Mirror at han har følt<br />
trang til å være kvinne helt<br />
siden treårsalderen...<br />
De ustoppelige musikantene i<br />
The Flower Kings er godt i<br />
gang med innspillingen av sitt<br />
neste album, som går under<br />
den foreløpige arbeidstittelen<br />
Love Supreme. Hvis alt går<br />
etter planen vil plata slippes i<br />
juli, og en Europaturne i september<br />
er også under planlegging.<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>28</strong> Side 39
Change language