Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

THE NECKS
drive by
Format CD
Nasjonalitet Australia
Innspilt 2003
Utgitt 2003
Plateselskap ReR
Katalognr ReR NECKS3
Spilletid 60:16
M
Rikard A Toftesund
ajoriteten av dagens rockjournalistikk
er belemret med
en defaitistisk holdning til
språklige plattheter. Normen later til
å være noe i retning av at simple
formuleringer SKAL, BØR, VIL og MÅ
få herske i harmoni med den mettede
sivilisasjonen som avføder objektet/verket.
Da jeg nå fikk høre den
australske trioen The Necks’ sjette
utgivelse, besluttet jeg å føye meg.
Men forsøksvis bare for denne gang.
Suggererende, erotisk, meditativ,
anti-kontemplativ og altomfattende
hypnotisk musikk. Plattheter, men
dette er nå engang Drive By, kalt
såpass fordi kontrabassisten Lloyd
Swanton mener at musikken er skikkelig
bra å kjøre bil til. Og jeg tviler
ikke et sekund, albumet gir et godt
argument for å drive uten mål og
mening – annet enn å få lyttet/
levd. The Necks kommer fra det diffuse
tomrommet mellom moderne
jazz og post-rock, og instrumentstallen
her – med flygel og orgel (Chris
Abrahams), ståbass, slagverk (Tony
Buck) og forsiktige samples/bånd –
gjengir tradisjonen for nakne lydsammenstillinger
som i sin tid skapte
rystninger i musikkverdenen (visse
navn i am. 60-talls vestkystpsykedelia,
Miles Davis’ Bitches Brew, Eno,
Kraut-minimalisme). CDen inneholder
ett enkelt stykke, fremlagt som
en konstant tråd hvor enhver utvikling
enten skjer ved diskrete rytmiske
teksturnyanser mellom bass og
perkusjon (som dog aldri innebærer
endringer av selve taktmønsteret),
eller over rolige berøringer av tangentbordene.
Hovedtemaet i stykket
er sånn sett en sparsom akkordrekke
fra klaveret, trukket frem etter
regelmessige intervaller med lagdelt
og nesten lydløs improvisasjon, alt
mens den standhaftige 4/4-bevegelsen
står som en saltstøtte mot
horisonten. Betegnende nok blir vi
heldigvis ikke krenket med noen
destinerbar avslutning.
Drive By er som et definitivt soundtrack
til reisen hinsides, et nydelig
album som jeg knapt kan få rost tilstrekkelig.
Denne musikkens appell
vil trolig rekke lengre enn det meste
annet vi skriver om i Tarkus, og
absolutt alle, inklusive dem som tviler
grunnet dårlig eller manglende
erfaring med (skinn-)minimalistisk
sonikkunst, anbefales en kjøretur.
ReR Megacorp
www.rermegacorp.com
LUTZ GLANDIEN
lost in rooms
Format CD
Nasjonalitet Tyskland
Innspilt 2001
Utgitt 2003
Plateselskap ReR Megacorp
Katalognr -
Spilletid 48:34
jobbe med den menneskelige
stemmen i musikalske
Åsammenhenger, har blitt gjort
en rekke ganger opp gjennom
musikkhistorien. Som man innefor
språkforskning er klar over, er vår
oppfatning av menneskelig tale,
påvirket av kulturen vår. Det vil si
at når vi blir konfrontert med komplekse
lydteksturer, vil vår hørsel
automatisk plukke ut harmoniske
sekvenser som passer inn i kjente
musikalske mønstre.
Den tyske, elektroakustiske musikeren
Lutz Glandien har i mange år
jobbet med nettopp stemmemateriale
som utgangpunkt for komposisjoner.
På Lost in Rooms har han tatt
stemmefragmenter fra en samtale en
kanadisk danser har hatt med Glandien.
Først får vi høre samtalen og
deretter kommer musikken laget av
de oppklipte bitene. Deretter har
han føyd til andre lyder, som elektroniske
pulser, lyder fra opptak av
dagligdagse lyder som biltrafikk, en
CD-spiller som hopper og laget
musikk av det. Det kan låte “helt
ute” i manges ører, men Glandien
klarer på en unik måte og får fram
det harmonisk vakre i menneskelig
tale, og kombinert med effektive,
repetitive rytmer, skapes et uhyre
fint musikalsk hele. Ikke ei skive
som kommer til å slite i stykker CDspilleren
min, men gjerne ei skive
jeg tar fram for å huske at god
musikk ikke alltid trenger å ta
utgangspunkt i det kjente og kjære.
ReR Megacorp
www.rermegacorp.com
Trond Gjellum
CLOUD CHAMBER
dark matter
Dette er ei ganske spesiell skive som dumpet
ned i postkassa mi for en tid tilbake. Musikken
er mer eller mindre helt improvisert, og
besetningen skal visstnok være gitar, bass,
ymse dulcimer-instrumenter, perkusjon og
cello, men i de fleste tilfellene høres det ut
som noe som kommer ut av en løpsk computer. Så å si all musikken er
av usedvanlig rolig karakter, for det meste høres de ut som om de
hele tiden skal hinte om at et eller annet musikalsk skal skje. Elementer
av noe som for meg fremstår som tyrkisk eller arabisk musikk gir
dog uttrykket en egenart som gjør at det ikke blir like kjedelig hele
tiden. For direkte spennende og full av kontraster er musikken definitivt
ikke. Det tas god tid, og ære være dem for det, men når det hele
munner ut i noe som blir som et slags avbrutt musikalsk samleie, er i
alle fall undertegnede ikke spesielt interessert.
USA 2000, 59:54, www.barrycleveland.com (Trond G)
GARLO
coup de sang
Fransk elektronikarock som høres ut som et
mislykket forsøk på å fusjonere Primal Scream
og Røyksopp kombinert med fransk visesang.
Middelmådig produksjon, tvilsomme
prestasjoner instrumentalt, plagsomt dårlig
redigerte samples og loops. Nei.
Frankrike 2002, 64:06, www.cipaudio.com (Trond G)
DAVID LEE MYERS
arcane device
Sent på åttitallet ga engelskmannen David
Lee Myers ut en LP og en singel på daværende
Reccomended Records under navnet
Arcane Device. Disse to utgivelsene er nå tilgjengelig
på en CD. Musikken er i sin helhet
laget av feedback som ble skapt på en spesiallaget
mikser/støygenerator, og kan vel best beskrives som “støyelektronika”.
Noen musikalske holdepunkter er det veldig få av, det
låter mer som lydsporet til en enormt ekkel, futuristisk skrekkfilm.
Rare klanger og lyder trenger seg fram her og der og gir “musikken”
et rastløst og kaldt preg. Skumle saker dette her, og bare for de som
føler det meste annet der ute i den store, musikalske verden er blitt
alt for lett fordøyelig. UK 2003, 60:31, www.rermegacorp.com (Trond G)
DAVID ROSE GROUP
live
En konsert fra 1978 med fiolin, bass, slagverk
og keyboards. Jazzrock stort sett i
bedagelig tempo, feilfritt spilt, men veldig
stillestående. Gilgamesh på lavgir.
Musea 2003, 71:20, www.musearecords.com
(Sven)
ERIK BARON
dés accordes
Érik Baron er en fransk komponist og Dés
Accordes er et verk for gitarorkester (jeg tror
det er femten stykker), forsterket med trommer,
perkusjon, bassgitar og vokal. Langstrakte
droner og støypartier veksler med
mer rocka partier og direkte kjedelig blir det
egentlig aldri. Men dette har Glenn Branca gjort i flere år allerede, og
Barons musikk ligner mistenkelig ofte på det som Branca har gjort i
snart 30 år. Innspillingen er gjort live og tydeligvis tatt opp rett fra
mikseren, for balansen føles ofte merkelig og bassen er usedvanlig
tynn og uten trøkk. Et hederlig forsøk, men det blir for likt forbildene.
Frankrike 2003, 46:25, www.cipaudio.com (Trond G)
Tarkus nr. 28 Side 29