Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

70-tallets USA og Canada Prog i lys av neon-natten Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har utarbeidet som tilskudd – eller kanskje snarere som alternativ – til Tarkus-føljetongen “Viktige progband”. Ideen er å redegjøre for essensielle musikalske og kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler i prog-historien, oppsatt etter geografiske og tidsmessige markører. Jeg tillater meg slik å rette oppmerksomhet mot navn og tradisjoner som ofte synes utelatt fra den “offisielle” fortellingen om progressiv rock, bl.a. ved å fremheve mer relative ‘viktigheter’ i det store scenariet. Nå til Mammons rike for å sammenlikne burgerfett og prisene på bagels. Bergen nå i år. Så kunne omsider de “intetanende” bandmedlemmene bedyre sin uskyld i det hele og slik bevare sin livsviktige rockeethos, nettopp ved å tilkjennegi en aldri så liten innvending mot prosedyren og det logiske samvirket salg/kvalitet. Et kunststykke altså, hvorfra Hank von Helvete tar sin festlige stokk og flosshatt og forlater evenementet med æren i behold. Mon tro om han endog ikke har avstedkommet et helt nytt paradigme Nå er det nemlig blitt tillatt for selv de slemmeste i klassen å motta offentlige trofeer på sin status, uten at en eneste ripe kan skimtes. Turboneger er da ellers kjent for å lovprise artistisk markedsfremming i sin allminnelighet, selvsagt med den utslitte henvisningen til at Sex Pistols og New York Dolls jo begge ble til som kommersielle konstruksjoner. Dette er ikke en erkjennelsesglipp, men en intellektuelt fundert manøver med postmoderne trendtendens - igjen. Det har seg nemlig slik, at populærkultur utelukkende kan baseres i prinsippet om reproduksjon, noe som videre betyr at alle musikalske utspill du hører på ett eller annet plan står i gjeld til hverandre. Og logikken tilsier derfor at plagiater og pastisjer overlever seg selv, om bare premisset vedgås! Best å ikke skyve markedet fra seg, skjønner dere. Men hvorfor stiller da Turbomedlemmene seg uforstående til de latente prisbetingelsene, altså salgsfigurer og relative stilkriterier Jo, fordi man hater å måtte medgi tap, og en rockemusikk som er ettergivende bryter selve del 5 parameteret for kulturen heri. Dette er rockens største motsigelse; den skal på den ene siden være farlig og utemmet, på den andre må den ut til folket. Vel, jeg har i så måte en gammel nyhet å melde: folket liker ikke å leve Rikard A Toftesund S å er det avgjort. Vi har fått vite hva Rock virkelig er. Endelig! Enkel musikk med (elektrisk) gitar, (elektrisk) bass, trommer og robust sang/tekst. Pop er akkurat det samme, bare litt mer melodiøst (dvs. femi, liksom) og uten vreng, samt ikke fullt så robust sang/tekst, pluss kanskje en synth eller to. Helst ikke flere enn to, for da blir det Elektronika, i alle fall dersom der er en (fortrinnsvis virksom) laptop et eller annet sted på scenen (men ikke nødvendigvis i lydbildet). Herlig. Alt som ikke passer her, eller i den enda mer forutbestemte paddekategorien Metal, havner i noe som kalles “åpen klasse”, eventuelt noe de kaller “Jazz”. Dere gjettet riktig, det er prisutdelingstid, folkens! De Beste skal voteres opp på podiet. Men hva innebærer det å være best innenfor en genre Jo, åpenbart at man forholder seg aller mest slavisk til floskler som vedtas og manifesteres gjennom mildest talt misforstått demokratifortolkning. Marked reflekterer liksom “folkets smak”, og ymse juryer har bestemt at salgstall angir kvalitet dersom objektet står i måtelig relasjon til helt konkrete stilkriterier. Det var m.a.o. ikke nok at Turboneger lagde kritikerrost rock’- n’roll inntil 2002, gruppen trengte litt bredere kommersielt gjennomslag – hvilket de da også fikk i tide for en viss forskuttert prisutdeling i Fireballet farlig, det er derfor romantiske filmer skal ha lykkelig slutt og forbrytere skal fakkes og ingenting i samfunnet bør endres for mye og selen bør for faen sitte stramt når vi kjører berg-og-dalbane for å bli redd (sånn på lissom). I Bergen hadde vi på 80-tallet en underlig årlig tilstelning som kaltes Kronstadfestivalen. En amatør-rockemønstring som ga vinneren mulighet til gratis demoinnspilling og ett stk. spillejobb i storbyen Oslo. Ved ett tilfelle (1990, om ikke jeg tar feil) var et jazzlite-band blant favorittene, men disse nådde ikke opp, grunnet det påståtte faktum at “[...] det e jo ikkje rock!” I samme øyeblikk fikk jeg følgelig bekreftet at rock var en stein død musikkform – kun “kulturen”, altså den konstruerte forestillingen om fenomenet, ble tilbake. Sannheten er at rockemusikken gjennomgikk en helt sunn og “naturgitt” utvikling fra opphavet og drøyt 25 år frem, ca. regnet til epoken 1953- 1978. År med kulturelt innhold som mange av oss dessverre ikke fikk oppleve, ganske enkelt fordi vi var for unge eller tilmed ikke var født riktig ennå. Men hvorfor trekkes vi så pasjonert mot det vi ikke fikk ta del i Opplagt har det mye med emosjonelle stimuli, åndsassosiasjoner og annet metafysisk pjatt som vedrører selve musikken å gjøre, men like innlysende er det snakk om en kulturell identitetslengsel mellom generasjonene. Man ivrer bakover for lettere å kunne definere samtiden, for på denne måten å Side 6 Tarkus nr. 28
Hampton Grease Band forme nåtid slik at fremtiden innbyr til ærefulle blikk på det som da er blitt fortid. Når det kulturelle vesenet tenker fremover, er det ergo av hensyn til hvordan representative og inneværende posisjoner vil oppfattes ad futurum. Omtrent sånn ville kanskje historieteoretiker og filosof Paul Ricoeur ha stilt opp sin likning, bare mye bedre; historie kan først gripes om perspektivene fastlegges, men da vi konstant også DELTAR i den, øver vi press på momentene uavhengig enhver rasjonaliserbar innforståelse med kommende vinklinger. Turbo spiller dermed plankerock nettopp FORDI genren i seg selv for lengst har avgått ved døden, ikke av den simple grunn at musikken yter sansepåvirkninger. Rock’n’rollfenomenet, i sin dagsaktuelle variant på 50- og 60-tallet, genererte kultur som i dag er utenfor rekkevidde. Men fenomenets dionysiske implikasjoner er av såpass uimotståelig valør i det rigide og teknokratiske konsumsamfunnet, at tilstrebingen av det forgangne blir en hovedmotivasjon. Således blir kritikken også overflødig; dagens “rock” eier ikke teknisk art, kun kulturell sådan. Rocken som auditivt sanseuttrykk eksisterer ikke lenger, det handler i stedet om en bevisst iscenesetting av forestillinger som katalyseres i en såkalt normativ mimesisprosess. Aristoteles påstod at dette var positivt, og at det tilførte en slags kontinuitetsfornemmelse mellom generasjonene som var maktpåliggende for balansegangen i det sosiale maskineriet - om aldri så falsk i substansen. Dessverre fører hele denne forskyvningen til at noe sånt som progressiv rock blir en umulighet. Konklusjonen på dette resonnementet er at begrepene kun eksisterer i kraft av deres inneværende og aktuelle betydning. Hva man måtte ha ment med musikktypen rock’n’roll i det herrens år 1964, får ikke uunngåelig utslag på den lesningen vi legger til grunn i dag – utover den kulturelle fortegnelsen. Og hva som eventuelt kan ha vært det estetiske alibiet og de kunstneriske føringene for utøvere/tilhengere av progressiv rock 1970-80, blir aldeles irrelevant for dagens dom over prosjektet. Det kulturelle parameteret den gang tillot teknisk-analytiske tilnærminger til populærmusikk, i dag passer rett og slett verken rock eller progrock inn i denne kategorien. Stilene blir fritt vilt for klisjérytterne. Grits Jeg polemiserer, forsøksvis. Atter. Men med hensikt. Amerikansk progressiv rock har nemlig vært hevdet å ikke eksistere, da som nå. Dette er feil. En gang i historien medførte saktens begrepsbruken en semantisk konsekvens som trykket på våre virkelighetsbilder; progressiv rock var rock med progressiv egenskap. Den var ny eller annerledes, avvikende, sær og full av undring og eventyr. På en platemesse på Rockefeller for et år tilbake, solgte Oddity Records Dave Kerman/5UUs’ Abandonship med klistrelappen “Ultrasært!”. Helt korrekt, og ære være både Oddity og Kerman for å spille med åpne kort. De av dere som tror at Groundhogs/Fleetwood Mac/Ten Years After/Savoy Brown/Rolling Stones-fansen IKKE syntes Yes’ Close to the Edge var sær i 1972, tar nemlig skammelig feil. Jakten på den amerikanske ekvivalenten begynner derfor på et tidspunkt parallelt med den britiske kimen til slik musikk. 1967 Noe eksploderte i den vestlige verden dette året. Linjen høres sikkert ut som en drøvtygget frase, men faktum er at det meste plutselig viste seg å være endret i ‘67. Det var riktignok ikke da selve endringen skjedde, den tilkom som en kulminasjon av bredere strukturbevegelser i det vestlige tenkesett med aner helt fra utløpet av den industrielle revolusjon, men det var i ‘67 man for alvor innså dimensjonen og resultatene av omveltningen. Der hadde oppstått en brist, eller kanskje mer et krater, i den kulturelle enhetsidé som gjennom hele det 20. århundre ble forfektet fra offisielt hold i USA, og bildet av en sluttet nasjonsbygning med kjødelige idealer i grunnlovsfedrenes moralske patos sto for fall. I dag hevder en rekke teoretikere, eksempelvis Chomsky og Baudrillard, at det moderne amerikanske Happy The Man mennesket (dvs. post-kaldkrig) befinner seg i en materiell vs. åndelig driftssyklus med dialektiske funksjonsrammer, oppstått gjennom erkjennelsen av nettopp bruddet mellom realkultur og konstruert eller kunstig tradisjon. Med fokus på ungdomsgenerasjonen fra midten til enden av 1960- årene, spiller rockemusikken en særdeles stor rolle når skillelinjene skal utplasseres. Sammenligner vi eksempelvis musikk fra 1965 og 1968, vil overgangen i hørselsinntrykket slå ned umiddelbart - verden var ny! Dette bekrefter teorien om at rocken hadde en pulserende åndsforankring i den menneskelige skaperkraft. Den fulgte herav som en ren nødvendighet, men selvsagt var musikken også den gang kulturelt ansporet; den musikalske utviklingen lå betinget i ungdommens behov for å distansere seg fra gårsdagen, idet kapitalismens intenderte forbruksmønster yppet frem en markedsstrategi som krevde øyeblikkelige oppkjøp av kunstneriske nydannelser. Den amerikanske sosiologen Hank Harrison, forfatter av et omfattende verk om kulturen rundt Grateful Dead og deres samtid, reiser f.eks. metaforen om en Davids flukt fra Goliat, men en flukt i et tempo som gjør David muskuløs og rustet til likesinnet kamp mot kjempen. Harrison ser dermed rocken som kjernepunkt i hippiebevegelsens revolusjonære potensiale, og ender altså opp med å statuere musikkformens rebelske natur. Det interessante ved teorien er imidlertid at selve oppdriften i musikken stilles som forutsetning; en stagnert form kan ikke ha rock-kvalitet! Ifølge Harrison vil således enhver genuin rockemusikk være progressiv i vesen. Lift San Francisco, California, juni ‘67: brødrene Thelin fra The Psychedelic Shop, medlemmer av anarko-altruistklubben Diggers og frikommunen Family Dogg proklamerer Kjærlighetssommeren. Sted: Deadhuset på Haightstreet. Dette markerte det virkelige startskuddet for Flower Power men opphøret av den originale beat/bohemstrømningen, og langs Ashburystreet drog man en likkiste fylt med freakrekvisita – det var “Night of the Death of Hippie”. Derimot inntok nærmere 50,000 fjortiser Haight-Ashburystrøket i løpet av juli, og bydelen ble et motvillig utstillingsvindu for den rare nye trenden. Turistbussene tilføyde området til reiseruten, George Harrison og kona dro på pilegrimsferd dit, “Hippie” ble kåret til månedens navn i Time Magazine. Heri avfødtes vrengebildet eller tvangsforestillingen av at dette som sådan var et kommersielt fenomen like fra begynnelsen, at der ikke fantes en ordentlig kulturell “essens” å skulle fatte, at hippier var dumme og naive og kjedelige og kjønnsløse og ufarlige, og at de artistene vi tross alt bare MÅ like fordi vi alle rimeligvis drar på arvegods av noen sort - som Zappa/Mothers, Velvet Underground, MC5 og (det talentløse, musikalsk gørrkjedelige og i samtiden ubetydelige) Iggy & the Stooges - ikke egentlig var en del av virvaret. Denne illusjonen ble et hovedanliggende for punken ti år senere; angrepsmålet, “Hippie”, var en forkledd markedsrøst som hadde forledet hele rockutviklingen opp til ‘76/’77, nå skulle den gjendrives og røskes ut med roten. Og i 2004 skal triumfen altså konsolideres på bekostning av enhver sannsynlig eller mulig videreføring av struktur, sonikk og attityd, tre utslagsgivende komponenter i rocken. I realiteten var store deler av den amerikanske psykedeliske vestkystrocken regelrett nihilistisk, både i lyd, retorikk og budskap. Gjennom sin grunnleggende uforutsigbarhet og uklare virkelighetsformidling, lyrikkens udefinerbare moralkodeks og det ofte mentalt ubestemmelige stemningsleiet, fornektet den på mange måter hele storsamfunnets ryddige verdiregister; den repre- Tarkus nr. 28 Side 7
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: Vi setter kunnskapene på prøve…
Page 5: Vi snakker med Carptree En regnfull
Page 9 and 10: Starcastle langt på vei utleverte
Page 11 and 12: Selv om samtiden i noen grad visste
Page 13 and 14: Rush (Canada) Basspillende smurfvok
Page 15 and 16: Head Sounds From The Bam-Caruso Wax
Page 17 and 18: Nirvana PINK FLOYD point me at the
Page 19 and 20: Peter Hammill Sven Eriksen Peter Ha
Page 21 and 22: Anmeldelser ABSOLUTE ZERO crashing
Page 23 and 24: CLEARLIGHT infinite symphony CZABA
Page 25 and 26: Den siste platen det er hentet kutt
Page 27 and 28: Men så viser de seg alltid å vær
Page 29 and 30: THE NECKS drive by Format CD Nasjon
Page 31 and 32: ROBERT WYATT solar flares burn for
Page 33 and 34: at de trekker fram en såpass “gl
Page 35 and 36: og sanger, og vokalisten, Alex Warn
Page 37 and 38: med lite variasjon, (men inntrykket
Page 39 and 40: Dream Theater S På konsert Sted: O

Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?