Målselv bygdebok
Målselv bygdebok
Målselv bygdebok
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
153<br />
(stivdotter), Ragnhild Hansdotter og Sigrid Hansdotter. Denne Hans snakte godt nok med<br />
Tylldals-Knut, so han fekk heile eiendomen mot å skaffe deim levebrød so lenge dei levde. Barna<br />
til Tylldals-Knut reiste um ei tid til Amerika. Knut døde snart; men enkja levde fleire år etter.<br />
Denne Hans Hanssen var ein storbrukar, kjøpte Jutulstad og heile Beinelvdalen uppyver.<br />
Ei tid eide han også Moan. Seinare syntes «forstfolka» at han hadde for mykjen skog, og då tok<br />
dei frå han mesteparten av furuskogen millom Jutulstad og Nerøyan (no Rutheim). Han hadde<br />
en masse folk på gården, lauskarer og inderster, og med disse dreiv han gårdbruket. Sjølv var han<br />
lite med i det daglige arbeide. Han berre såg til og komanderte. Ei tid var der 12 voksne kvindfolk<br />
som stod under bestemor Ragnhild sin komando. Då hadde dei upptil 22 mjelkekyr, 4 hestar<br />
og 40 småfe. Kort uppfyr husa var Råvatnet upp på Brannmoen. Det vatnet var kjent for sin<br />
fine og feite røie, og mangei god fiskekokning tok Hans der,helst på garn; men det var eit rart<br />
hende folk fikk smake den fersk. Det gjekk so mykje då, tykkte ho bestemor. Den vart helst<br />
brukt som rakefisk; men helst då den finaste smaken var gått av han.<br />
Hans Hanssen hadde høvdinge natur i sig. I brudlaup, barnsøl og gravøl var han alltid for-<br />
sidder. Det var mest som ein sjølvsagt ting, og han vilde alltid vere med når der skulde skillinge<br />
saman til eit felles fyremål. Seinare byrja han og å drive landhandel; men det vart han ikkje feit<br />
av, so folk hermer etter svigersonen: «Oss tape på sukkere og oss vinn ikkje på såpa hell.» Då me<br />
kom upp i 80-åra og Hans tok til å eldest, var det ikkje likare for han enn nett som det greide seg.<br />
Han for også med og var doktor til stor forargelse for distriktslægene. Der vart og dikta ei vise<br />
um dette; men jamin vart han ofte henta som ein annan doktor, og mange påstod han var til stor<br />
hjelp. —<br />
Då han i 92 døde 83 år gl. syntes han sjølv at han ha gjort mykje godt, det fortalde dotter-<br />
sonen hans, han Hans Julius.<br />
Ragnhild Taraldsdatter var dei ugande og snild kvinde som styrte sitt hus godt,<br />
kastet intet bort, men var også godgjørende mot fattigfolk. Folk hadde elles den upp-<br />
fatning at ho meinte det hjertelig uppriktig med sin religiøsitet. Ho var 92 år gamal da<br />
ho døde 1898.<br />
Eldste dottera som Ragnhild og Hans hadde saman, heitte og Ragnhild. Ho fikk ei dotter<br />
Elen. Det var nok meiningen dei skulde gifte seg; men det vart ikkje noko av. Seinare kom der ein<br />
Emort frå Gudbrandsdalen (død 1903 — 79 år gl). Han vart gift med Ragnhild. Dei fekk tvo<br />
søner, Hans og Hans Julius. Den fyste døde tidlig. Emort vart aldri anna enn liksom gårdsdreng<br />
åt Hans Hanssen. Og han var ein trurøken arbeider all sin dag. Men Hans Julius vart aldri holdt<br />
til arbeid, då alt skulde gå etter Hans Hanssens fyreskrifter. Det var fela han putla med. Han<br />
hadde godt anlegg for musikk og med tida var han ein dugande songinnstruktør. I so måte<br />
gjorde han eit særs godt arbeid, so ungdomen skillingede saman og gav han ein væn pidestall.<br />
Det næste han Julius (som han til vanlig vart kalt) viste lyst til, var skytning. Der var han støtt<br />
med og vant sig en masse sylvsaker i skytterpræmie.<br />
Då han i 90-årene gifte seg med Sevrine Hansdotter og faren og bestefaren døde mest<br />
på same tid, og han skulde yverta styringa av gården, forstod han seg svært lite på det,<br />
so det for ein stor lut vart yverlatt til kjeringa. Ho var nok arbeidsom på sitt vis; men med bare<br />
kvinnfolkstyre på ein sopass stor gard, måtte eitt forfarast. Han solte og det meste av den glide<br />
furuskogen på Brannmoen til staten for umkring 5000 krunor. Og kunnige folk har sagt at hadde<br />
det vore 50 000 krunor, so hadde det vart nokon meining i det. Difyr sa også folk seinare at Julius<br />
fekk no berre synge: «Herre jeg har handlet ilde.» I si tid fekk Julius bygd ei bra 2 høgders stove-<br />
bygning; men ho vart aldri fult ferdig og er det ikkje endå. Fjøsbygningen som Hans Hanssen<br />
hadde bygd sist i 1850 åra stod reint til nedfalls og er ikkje attereist den dag i dag. Sonen åt<br />
Julius byrja samla på tømmer til fjøs; men det vart ikkje meir. I den siste tid var Julius syk.