rus: synd og salighet - Fortid

Den norske geistligheten hadde imidlertid neppe noen
enhetlig oppfattelse av hvordan den skulle forholde seg
til vold og krig på det praktiske planet. Antropologisk
orienterte middelalderhistorikere, i Norge kanskje særlig
Hans Jacob Orning, har pekt på hvordan sentralmaktens
ideologi og periferiens praksis var to forskjellige ting. 4
Kongens absolutte lover var ikke de eneste retningslinjene
i lokalsamfunnene, der man hadde sine egne oppfattninger
av hvordan ting skulle gjøres, og sin egen sosiale
logikk. Erling Sandmo har lignende vist hvordan det til
ut på 1600-tallet ikke var samsvar mellom sentralmaktens
og lokalsamfunnenes oppfatning av hva vold var og hva
den betydde, og at dette gjorde at sentralmaktens absolutte
lover slett ikke var så absolutte når voldssakene skulle avgjøres
på de lokale tingene. 5 Selv sentralmaktens representanter
måtte forholde seg pragmatisk til lokalsamfunnenes
forestillinger og logikk for å fungere der.
Jeg tror det er viktig å anerkjenne at det skjeve forholdet
mellom sentrum og periferi også kan ha gjort seg
gjeldende innenfor kirkeorganisasjonen, og det er rimelig
å anta at i hvert fall deler av den norske geistligheten
hadde forestillinger om vold og krig som i praksis hadde
like mye til felles med de verdslige, kanskje delvis lokale
voldsdiskursene, som med den kirkelige ideologien. De
har nok i hvert fall måttet forholde seg pragmatisk til lokale
forestillinger for å kunne fungere i lokalsamfunnene,
og generelt til verdslige forestillinger for å fungere i det
verdslige samfunnet.
Den norske kirken og borgerkrigene
I nyere middelalderforskning er det blitt stadig vanligere
å fokusere på samarbeidet mellom kirke- og kongemakt,
og ikke som tidligere på motsetningene mellom dem. 6
Da Sigurd Jorsalfares død i 1130 utløste om lag 100 år
med borgerkrig oppstod imidlertid en politisk situasjon
der kirken kunne samarbeide med et kongsemne og hans
fraksjon, og rivalisere med et annet. Den norske kirkeprovinsens
overhode, erkebiskopen Øystein Erlendsson,
stilte seg bak Erling Skakke og sønnen Magnus Erlingsson
da han kronet sistnevnte til konge i 1163/4. Det følgende
samarbeidet mellom Øystein, Erling og etter hvert
Magnus ga, til tross for at det også var gnisninger, gode
muligheter for kirken til å gjennomføre mye av sitt reformprogram.
Med Magnus Erlingssons kroningsed benyttet
erkebiskop Øystein, med den norske historikeren
Erik Gunnes’ ord, «anledningen til å forplikte det nye
kongedømmet på en ideologi, et program i beste reformkirkelige
ånd.» 7 Øystein og kirkens ledende menn tenkte
seg åpenbart et omfattende samarbeid med kongedømmet.
8 Med denne bakgrunnen er det lett å leve seg inn
i kirkens interesse for å beholde Magnus Erlingsson på
den norske tronen, og dens trang til å involvere seg da
Sverre og hans birkebeinere truet det den var i ferd med
å bygge opp.
fortid 4-2010 13
Hellig krigføring
Kirkeorganisasjonen hadde et komplekst forhold til krigføring;
den var i utgangspunktet negativt innstilt til krig
og vold, men ikke i alle sammenhenger. I prekensamlingen
Gamal norsk homiliebok, fra ca. 1200, kommer dette
eksplisitt fram. Det oppfordres til å være fredlig, men
samtidig legges det til at «[d]enne fred skal ein halda med
deim som er gode og heldt Guds bodord, men ikkje med
deim som gjer vondt, eller er usedsame, – dei som hev
fred seg imillom i syndene sine.» 9 Geistlige ble imidlertid
forventet å ha et annet forhold til krig enn andre, og dette
ga seg blant annet utslag i at de var fritatt fra å delta i
leidangen, kongens militærtjeneste. 10
I den store juristen Gratians lovsamling av kanonisk rett,
Decretum, som ble de ledende teologisk-juridiske retningslinjene
for den katolske kirken på 1100-tallet, blir
det argumentert for at geistlige skal avstå fra enhver bruk
av våpen. Gratian viser til at Jesus hadde forbudt Peter
å bruke sverdet sitt for å forsvare ham, og derfor skulle
geistligheten kun bevæpne seg med «the spiritual sword
of the word of God». 11 Men til tross for at geistlige, i følge
Gratian, ikke selv skulle bruke våpen, kunne de oppfordre
andre til å forsvare kirken militært og å angripe Guds
fiender. 12 Korstogene er et godt eksempel på disse retningslinjene
i praksis (til tross for at det første korstoget
ble initiert før Gratians Decretum): Kirken stod bak en
fordømmelse av de fleste former for krigføring, men samtidig
lovet den paradis til dem som «tok opp korset» og
sluttet seg til korstogene. De geistliges rolle i korstogene
var imidlertid i utgangspunktet å rekruttere og å gjennomføre
religiøse tjenester under reisen; de skulle ikke
delta aktivt krigføringen. 13
Hvorvidt den norske geistligheten var interessert i de
kirkelige idealene fra kontinentet er en annen sak. De
geografiske avstandene gjorde det vanskelig for paven og
hans nærmeste representanter å følge med på hva man
foretok seg i Norge. Norge lå heller ikke bare geografisk i
periferien av det kristne området; de norske geistlige var
også i mindre grad enn sine kolleger på kontinentet utdannet
ved Europas ledende læringssentre, og dette kan
ha gjort dem mindre mottakelige for teologisk og juridisk
teori fra europeiske intellektuelle. 14 Flere av periodens
ledende geistlige hadde imidlertid god europeisk utdannelse.
Dette gjaldt i hvert fall erkebiskopene Øystein Erlendsson
(erkebiskop 1158/59–1188) og Eirik Ivarsson
(erkebiskop 1188–1213) som hadde sin utdannelse fra et
av de aller fremste læringssentrene, St. Victor-klosteret i
Paris, og på grunn av Norges spesielle situasjon ser pavene
ut til å ha gitt de norske erkebiskopene et spesielt ansvar
og spesielle fullmakter for å holde kontroll på kirkens representanter
i sin egen kirkeprovins. 15
Det er liten tvil om at de høyt utdannede erkebiskopene
Øystein og Eirik var oppriktig opptatt av at den norske