You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
enke, den svenske prinsessen Ingvild Rangvaldsdatter. 26<br />
Før han ble biskop var Nikolas nært tilknyttet Magnus<br />
Erlingsson som sveitehøvding (en militær lederposisjon)<br />
i hans hær, <strong>og</strong> han var trolig en dyktig hærfører. Med<br />
andre ord må han ha visst hva det ville si å være stormann<br />
<strong>og</strong> han visste garantert hva det ville si å føre krig, <strong>og</strong>så før<br />
han ble biskop. I sitt kirkelige embete skulle han vise seg å<br />
bli en plage for Sverre, blant annet ved å være med å reise<br />
baglerflokken mot ham <strong>og</strong> å fungere som dens viktigste<br />
leder.<br />
Sverres saga indikerer at Nikolas’ befatning med krigføring<br />
ikke bare var ureglementert ifølge Canones Nidarosiensis,<br />
men <strong>og</strong>så at det var en uvanlig rolle for en biskop.<br />
Sagaen forteller at da Nikolas ønsket å bøte på Sverres<br />
skepsis til å la ham velge til biskop, appellerte han til hans<br />
kone, Margrete. Hun overtalte Sverre til å la Nikolas velge,<br />
<strong>og</strong> et av argumentene hun brukte overfor sin mann,<br />
var at Nikolas neppe ville vise ham noen utroskap «om<br />
han la ned våpnene <strong>og</strong> ble en kirkens mann.» 27 Etter dette<br />
gikk Sverre motvillig med på å godta Nikolas’ bispeutnevnelse,<br />
men kunne allerede på dette tidspunktet spå at<br />
det var noe han kom til å angre på. Episoden er, slik den<br />
fremstår i Sverres saga, åpenbart konstruert, men forfatteren<br />
ville neppe skrevet om en forventning om pasifisering<br />
dersom bispeembetet vanligvis var tett forbundet<br />
med aktiv deltakelse i krigføring. Likevel skildres Nikolas<br />
som en ivrig deltaker <strong>og</strong> hærfører i militære aksjoner mot<br />
birkebeinerne.<br />
I sagaen får altså Sverre rett i sin spådom om anger; som<br />
biskop er Nikolas’ beskjed til ham klar: «Nå har jeg den<br />
mitra <strong>og</strong> stav som jeg skal bære etter pavens bud, <strong>og</strong> det<br />
er stållue <strong>og</strong> sverd. Disse skal jeg bære til du er drept eller<br />
drevet bort fra landet.» 28 Han går foran i kampen mot<br />
Sverre <strong>og</strong> er selv med direkte i krigshandlingene. Det<br />
merkelige er at hans befatning med krig aldri, etter det<br />
vi vet, fikk konsekvenser for ham fra høyere geistlig hold.<br />
Canones Nidarosiensis sier eksplisitt at man som biskop<br />
ikke skal krige, <strong>og</strong> at man selv i en «rettferdig» krig bare<br />
skal oppfordre andre til kamp, ikke delta selv. I tillegg<br />
var det, i følge Sverres saga, ikke bare slik at Nikolas oppfordret<br />
til kamp mot kong Sverre, han tvang <strong>og</strong>så andre<br />
geistlige til å slåss på baglernes side: «Siden gikk biskop<br />
Nikolas <strong>og</strong> hans folk til Elgeseter <strong>og</strong> tvang prioren <strong>og</strong><br />
kannikene til å slåss sammen med dem, ellers ville han<br />
brenne stedet.» 29<br />
Sverres saga maler et usympatisk bilde av oslobiskopen,<br />
<strong>og</strong> det er nok nyttig å spørre seg om Nikolas’ krigføring<br />
i sagaen gjenspeiler hans egentlige rolle i de militære<br />
kampene, eller om det i virkeligheten er et litterært eller<br />
propagandamessig virkemiddel for å male ham som en<br />
mer fullkommen antagonist. Når Nikolas går i spissen<br />
med fakkelen i forbindelse med baglernes nedbrenning av<br />
Bergen, <strong>og</strong> deretter jages av birkebeinerne så han mister<br />
fortid 4-2010 15<br />
bispelua, virker det nesten for godt til å være sant. Situasjonen<br />
er naturligvis dramatisert, men i hvor stor grad?<br />
Er Nikolas’ direkte involvering bare oppspinn? Når han<br />
sier at han bærer sin stållue <strong>og</strong> sitt sverd «etter pavens<br />
bud» virker dette i hvert fall å stemme dårlig med de bevarte<br />
brevene vi har fra korrespondansen mellom paver<br />
<strong>og</strong> norske erkebiskoper. Mange av brevene som er sendt<br />
fra pavene slår fast at geistlige som driver krig må straffes<br />
med avsetting fra embetet, helt i tråd med Canones<br />
Nidarosiensis. 30<br />
Vi kan likevel ikke slutte fra dette at Nikolas ikke kan<br />
ha deltatt fysisk i krigføringen. Med hans erfaring som<br />
sveitehøvding i Magnus Erlingssons hær, <strong>og</strong> hans rolle<br />
som lederskikkelse, vil han ha vært en nyttig mann å ha<br />
på slagmarken, både for baglere <strong>og</strong> den norske kirken.<br />
Derfor er det mulig at erkebiskopen <strong>og</strong> paven, i en presset<br />
situasjon, lot regelbruddet passere. Selv om det er liten<br />
tvil om at Nikolas er gjort til en skurk i Sverres saga, må<br />
det sannsynligvis ha vært grenser for hvor mye historien<br />
om ham kunne skrives om så kort tid etter hendelsene.<br />
Nikolas rolle som baglerhøvding minner mer om rollen<br />
til «bandelederne» kong Sverre <strong>og</strong> Erling Skakke, enn om<br />
den vanlige biskopsrollen. Slik jeg ser det, gjelder dette<br />
måten han er fremstilt både i Sverres saga <strong>og</strong> Baglersagaene.<br />
31 Han virker dermed nesten mer som en verdslig leder,<br />
noe som vil gi ham en naturlig militær lederrolle,<br />
enn som en biskop. Nikolas’ funksjon i baglerflokken kan<br />
riktignok <strong>og</strong>så diskuteres kildekritisk. 32<br />
Holdningsendring eller<br />
normsett i konkurranse?<br />
Gjennom 1200-tallet skjedde det tilsynelatende en geistlig<br />
holdningsendring i forholdet til krig. I de narrative<br />
kildene virker biskopene å være langt mindre krigerske<br />
utover på 1200-tallet, <strong>og</strong> de virker i en helt annen grad å<br />
ivre etter å skape fred <strong>og</strong> forlik. I det hele tatt er den mest<br />
intense perioden av borgerkrigene, konflikten med kong<br />
Sverre, i en særstilling, <strong>og</strong> vi opplever ikke den samme<br />
krigshissige høygeistligheten noen gang, verken før eller<br />
senere i norsk middelalderhistorie. Er dette et uttrykk for<br />
kirkelige krigs- <strong>og</strong> voldsholdninger i endring, eller er det<br />
snarere en forskyvning i forholdet mellom ulike normsett,<br />
frembrakt av helt spesielle politiske situasjoner?<br />
Den norske historikeren Arnved Nedkvitne har diskutert<br />
i hvilken grad middelalderens mennesker respekterte<br />
kirkens normer, <strong>og</strong>så i situasjoner der disse gikk på tvers<br />
av hva som var rasjonelt, politisk <strong>og</strong> materielt. Han ser<br />
hvordan stormennene levde med et krysspress mellom<br />
religiøse <strong>og</strong> sekulære normer. Etter å ha studert hvordan<br />
kirkeasylet på Island ble overholdt <strong>og</strong> ignorert i ulike situasjoner,<br />
konkluderer han med at det var vanlig at en<br />
respekterte kirkens normer dersom det ikke var for mye<br />
å tape på det. I viktige situasjoner var det imidlertid ofte