rus: synd og salighet - Fortid

66 artikkel
med å gjenoppta samarbeidet med tyske og svenske «forretningsforbindelser.»
Gjenoppbygning, 1950–1960
1950-tallet var gjenoppbyggingstid for tungindustri, infra-
struktur og boligmasse. Forbruksvarer og luksus var ikke
prioritert. I motsetning til ordningen for mange andre varer
ble brennevinsrasjoneringen opphevet like etter krigen
i den tro at høye avgifter ville holde alkoholkonsumet
i sjakk. «Særlig når brennevinsprisene er så høye blir jo
folk oppfordret til å brenne,» advarte en lensmann, 10 men
politikerne hørte ikke på det øret. En av 1950-tallets
store hemmeligheter i mange år – qua «gjenoppbygging»-
var den meget omfattende og velorganiserte brennevinssmuglingen
med norske passasjerskip som seilte i utlandet. 11
Hjemmebrenningen tok av med opphevelsen av sukkerrasjoneringen
i 1952, både for amatører og «profesjonelle.»
I 1951 ble det avsagt 131 dommer, og deretter 671 i 1953,
775 i 1954 og 629 i 1955. Norge hadde den trenden
til felles med Sverige og Finland, og USA hvor vågale
«moonshiners» fikk kultstatus blant takknemlige kunder.
Norsk hjemmebrenning økte i kvalitet og produksjon. 12
Mellomstore brennerier i byer og tettbygde strøk var ingen
sjeldenhet lenger. I Oslo ble det avslørt et større brenneri
i 1953. Kundene fordelte seg på de fleste sosiale lag,
bortsett fra den ultimate overklassen i kystbyene, som
kjøpte orginalbrennevin fra skipshandlere og dannede
smuglere, internasjonalt kjent som «society bootleggers».
Akademikere og middelklasse ellers var meget nøysomme
på 1950-tallet, sett i forhold til våre standarder. De supplerte
med det naturen gav, sammen med det de kunne
bytte til seg eller kjøpe «på si». Alkohol sto ikke øverst på
handlelisten og slett ikke det dyre polbrennevinet. Deri lå
hjemmebrenningens mulighet. Eksperimenter med bær
og andre essenser ble en ny «husflid» og et populært tema
i selskapslivet. Akademikere med tilgang til legesprit og
lignende «spesialsprit» hadde gjort seg sine erfaringer allerede.
Trondheimsingeniørene også, for brenningens del,
i studietiden. Flere fortsatte som «kunstbrennere» i sine
nærmiljøer, som sin tids noe spesielle svar på 1700-tallets
potetprester.
Tradisjon og modernitet, 1960–1978
Den organiserte, maritime smuglingen fikk sitt skudd for
baugen da de store passasjerskipene som seilte på England
og Amerika gikk i opplag i første halvdel av 1960-tallet på
grunn av økningen i flytrafikken. Trailere, som var en annen
logistisk nyvinning, overtok store deler av godstransporten.
Aktørene i det illegale alkoholmarkedet tilpasset
seg på ymse vis; ved å starte opp igjen med klassiske smuglerskuter,
smugle med trailerne eller større satsning på
hjemmebrenning. For hjemmebrenningen var grunnen
redet for lengst. Sverre Brun-Gulbrandsens undersøkelse
viste en økende moralsk aksept for hjemmebrenning og
ditto økning i produksjon og konsum. 13 Offentliggjøringen
av en beregnet årsproduksjon i 1962 på 2 millioner
liter hjemmebrent irriterte avholdslederne. «Resultatet av
undersøkelsen ble et opplegg for en hets mot den prispolitikk
Stortinget har fastlagt.» 14
Brenningen i bygder og tettbygde strøk i Trøndelangsfylkene,
Oppland, Hedmark og Telemark var som forventet.
Dertil kom veksten i bybrenningen, som var mer
påfallende for Norge enn USA, hvor det var tradisjon å
kjøpe «beskyttelse» hos politi og rettsvesen. I 1962 ble det
åpnet et brenneri i Lakkegata i Oslo av en tidligere speilfabrikant.
I Møllerveien i Oslo ble det avslørt et større
brenneri i 1973 av en fremadstormende VG-journalist
som tok seg inn på eget initiativ og varslet politiet om
at nå hadde de alle en sak. Fabrikanten var den samme
som i Lakkegata i 1962. Hjemmebrenning som idé var
tradisjon. Moderniteten lå i utviklingen av prosess og
teknologi. Det store, toppmoderne og nesten helautomatiske
brenneriet som ble avslørt på en meget privat ferieøy
utenfor Langesund i 1978 er et slikt eksempel. Investoren
var en forretningsmann som var kommet i vanskeligheter
med reisebyrået og flyselskapet sitt, og trengte noen raske
kroner. Etterforskningslederen gjorde store øyne da han
stormet fabrikken etter et tystertips fra en kjent oslobrenner,
som han ikke skjønte motivene til. «Anlegget var
fantastisk. Det var ingen av oss som hadde sett noe slikt
før.» 15 Lukten fra 6000 liter sats etterlot heller ingen tvil.
HB-saken utenfor Langesund var årets mediabegivenhet,
og desto mer etter at Oslopolitiet fikk tips om et hemmelig
våpendepot i forretningsmannens leilighet på vestkanten
i Oslo. Det meste av våpnene tilhørte de såkalte
«Stand Behind»-gruppene som var tiltenkt en oppgave i
forbindelse med forsvaret av Norge i tilfelle sovjetisk invasjon.
Overvåkningspolitiet likte dårlig at Oslopolitiets
etterforskningsansvarlige var så raske med å åpne den
saken. Våpendepotet ble det ikke tatt ut tiltale for, selv
om forretningsmannen oppbevarte sine egne uregistrerte
våpen i det samme depotet. Våpenlisensene fikk han i ettertid,
noe ureglementert. For hjemmebrenningen slapp
han med bot og betinget fengsel, med henvisning til sine
økonomiske vanskeligheter, og harde politiavhør og negativ
omtale i pressen. 16
Fire polstreiker på ni år, 1978–1986
1978–1986 med sine fire polstreiker, i 1978,1982 og 1986
er en epoke i sin egen rett i den illegale alkoholens historie
i Norge. Forbud, rasjonering, prisøkning og polstreik var
klassiske triggere for «tørste» nordmenn, som førte til en
nesten genetisk reaksjon i form av hamstring og svartebørs.
Smuglerne var raske med å omstille seg, takket være fleksibel
logistikk og nyttige kontakter i utlandet. Gamle
brennerier utvidet. Nye ble åpnet, selv om det tok lenger