rus: synd og salighet - Fortid

virksomhet i gråsonen. Forbudet ga rammebetingelsene
for det illegale alkoholmarkedet og smuglere og hjemmebrennere
en historisk sjanse. Når smuglere og brennere
har erklært seg som tilhengere av en restriktiv alkoholpolitikk
har det sjelden vært ironisk ment.
Hjemmebrenten «setter» seg, 1927–1940
Grunnene til at det norske forbudet ble opphevet, i 1923
for hetvinens del og for brennevinet i 1927, er omdiskuterte.
Avkriminaliseringen av alkoholen var uansett en
nedtur for avholdsbevegelsen, selv om det langt fra ble
noe frislipp sammenlignet med mellomeuropeiske og
søreuropeiske standarder. Vinmonopolet hadde kun 13
salgssteder på 1930-tallet. Alkoholavgiftene var høye og
skjenkebestemmelsene strenge, på grensen til det smålige.
Politikerne var trygge på at kundene ville være tilfredse
så lenge brennevinet var «fritt» tilgjengelig. I likhet med
andre offentlige budsjett i de årene, ble bevilgningene til
rusdrikkontrollen trappet ned. Det tok lang tid å bygge
opp nye spesialenheter innen toll og politi etter at fagfolkene
var spredd for alle vinder, i motsetning til situasjonen
for smuglere og brennere som var uavhengige av
offentlige budsjett og byråkratisk saksbehandling. Tapet
som følge av et HB-beslag var ikke all verden. Omkostningene
ved å begynne på ny var relativt beskjedne.
Statspolitiet av 1931 var ment som et politisk opprørspoliti,
med oppgaver på tvers av kommunale politigrenser,
men dét unnlot forslagsstillerne å utdype – av frykt for
å provosere. De fant det mer betimelig å fronte forslaget
med behovet for rusdrikkontroll. 5 Statspolitisjef Bernhard
Askvig var sikker på å vinne HB-krigen også, da han tiltrådde
i juni 1931. Etter å ha gjort seg noen frustrerende
erfaringer slapp imidlertid skråsikkerheten taket, og i februar
1934 uttalte han følgende: «Det vil efter min mening
være håpløst å tilveiebringe så store politistyrker som
en effektiv avpatruljering av disse brenneriåsteder i tilfelle
måtte nødvendiggjøre.» 6 Det eneste middel mot hjemmebrenning
var lavere polpriser. «Folk er nu for en stor del slike
at brennevin vil de ha. Om de derfor må velge mellom
disse to ting: Hjemmebrent eller rent brennevin, så kan
ikke valget være tvilsomt.» 7 «Riksaksjonen mot hjemmebrenning»
som regjeringen Mowincel lanserte våren 1932,
var en holdningskampanje med bistand fra profesjonelle
reklamefolk. «Skal vampyrene beseires», måtte politiet ta
beslag i den kriminelle fortjenesten. 8 Kampanjen var uten
påviselig resultat. Markedet levde sitt eget liv. Rekordstore
16 760 dommer for hjemmebrenning i 1928–1939 sier
noe om alkoholens kilder i de årene.
Krig og etterkrigstid, 1940–1949
Som under den første verdenskrig ble det for risikabelt å
smugle maritimt i Europa under den andre verdenskrig.
Tyske soldater og sjøfolk tok med seg brennevin til Norge,
fortid 4-2010 65
men ikke de store mengdene. For norske smuglere var
eventyret over. Men ikke for det: nye karrierer ventet som
agenter og infiltratører for tyskerne, motstandsbevegelsen
eller begge parter. Den kriminelle erfaringskapitalen var
verdifull, konvertibel og etterspurt.
Det falt rundt 1000 dommer for hjemmebrenning i
1941–1944, i motsetning til 5415 dommer i 1935–1938.
Rasjoneringen av sukker førte til stagnasjon i brenningen,
men ikke tørke. Sukkerrasjoner ble solgt på svartebørsen
eller byttet mot andre varer, som så mye annet. Rasjoneringskort
for sukker ble stjålet, forfalsket og mangfoldiggjort
for salg. Svære sukkerlaster ble stjålet under transport
og fra grossistlagre og fra tyske depot i samarbeid
med tyske formenn. Oppleggene bar den organiserte kriminalitetens
«beste» merke. «Det er påfallende at omtrent
alle de personer som statspolitiet har foretatt ransaking
hos i forbindelse med svartebørshandel, har vært ualminnelig
godt forsynt med sukker.» 9 Hjemmebrenningen
overlevde krigen på lavbluss og med dyrere råvarer enn
i fredstid. Krigens seierherre på alkoholfronten var brennevinet
til Vinmonopolet, godt hjulpet av det nye sulfittbaserte
brennevinet; «nakkeskudd» blant innviede.
Sulfitten var et avfallsprodukt fra celluloseindustrien
som gikk til spille før avholdsbevegelsen forsøkte å gjenta
sin suksess fra den første verdenskrig ved å argumentere
for at korn og poteter måtte forbeholdes menneskeføde.
Vinmonopolets ledere visste hva som kom og svarte at de
kunne destillere brennevin av sulfittsprit i stedet. Den var
jo uansett ikke spiselig. Da falt avholdsbevegelsen for eget
grep. Polets brennevin satte salgsrekorder. Brennevinet
var rasjonert og meget etterspurt. «Alle» ville ha brennevinskort
for å kjøpe brennevin til seg selv eller bytte med
andre varer som det var mangel på. Krigens svartebørs
var det logistiske og delkulturelle bindeleddet mellom de
illegale alkoholmarkedene på 1930-tallet og i etterkrigstiden.
Krigen skapte en mentalitet for selvforsyning og
”orging” som satte livslangt preg på de mange som ble
vant med å ordne seg på den måten.
Kun 724 dommer for hjemmebrenning i 1946–1949 sier
mye om hva politiet og lensmannsetaten prioriterte og lite
om faktisk brenning. Politiet hadde både den tradisjonelle
kriminaliteten og nye lovbrudd som følge av åpnere
grenser og (fortsatt) rasjonering å forholde seg til. Den
økonomiske kriminaliteten var tidsspesifikk. Råvarer
og utstyr som næringsdrivende ikke kunne kjøpe lovlig,
kjøpte de «svart» av smuglere og helere. Rettsoppgjøret la
beslag på etterforskningsressurser. Politifolk som hadde
fått sparken på grunn av NS-medlemskap ble erstattet
med nybegynnere som ikke kjente de kriminelle miljøene.
Rasjonering og svart salg fortsatte for sukkeret også.
Smugling av sukker og søte erstatningsprodukter fra
Sverige ble imidlertid lettere, i likhet med smugling generelt.
Norske smuglere var resultatorienterte og politisk
pragmatiske som andre næringsdrivende, og nølte ikke