Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
80 bokomtaler<br />
elisabeth aasen<br />
Opplysningstidens kvinner<br />
Pax Forlag, 2010<br />
Fortellingen starter i Norge, hvor vi<br />
blir presentert for Ludvig Holberg<br />
som en forløper for opplysningstiden<br />
i tvillingrikene. I den forbindelse nevner<br />
Aasen en kvinne, Cille Gad som<br />
skal ha vært en inspirasjonskilde for<br />
Holbergs Zille Hans Dotters Gynacol<strong>og</strong>ia<br />
eller Forsvars Skrift for Quinde-<br />
Kiønnet. Videre presenterer Aasen oss<br />
for Voltaire, Rousseau, Diderot, Dálembert<br />
<strong>og</strong> kvinnene rundt disse store<br />
mennene. Tittelen på bokens femte<br />
kapittel er illustrerende i så måte: Kongen,<br />
Dronningen <strong>og</strong> elskerinnene. At<br />
man i en bok om berømte 1700-tallsmennesker,<br />
får et visst fokus på menn<br />
enten man vil eller ei, kan man kanskje<br />
ikke klandre forfatteren for, historiens<br />
realiteter tatt i betraktning.<br />
Men etter kapittel fem, som tar for<br />
seg mer eller mindre mektige kvinner<br />
rundt Ludvig 15., får vi en vending.<br />
Heretter bygger hun opp fortellingen<br />
på en annen måte. Fra å ta<br />
utgangspunkt i store menn <strong>og</strong> kvinnene<br />
i kretsen rundt dem, er det her<br />
i større grad kvinnene selv som står<br />
i sentrum. Aasen presenterer oss for<br />
mange interessante kvinneskikkelser<br />
som var salongvertinner i Paris. Hun<br />
er innom Ludvig 16. <strong>og</strong> Marie-Antoinette<br />
før hun geleider oss gjennom revolusjon<br />
<strong>og</strong> terror med hovedvekt på<br />
kvinner som Charlotte Corday, som<br />
myrdet Marat, Olympe de Gouges<br />
med sin erklæring om kvinners rettigheter<br />
<strong>og</strong> pamflettskriversken Madame<br />
Roland, som alle endte sine liv<br />
i giljotinen.<br />
De siste hundre sidene er det Madame<br />
de Staël som leder oss gjennom, <strong>og</strong><br />
dette grepet er etter mitt syn svært<br />
vellykket gjennomført fra forfatterens<br />
side. Madame de Staël ble født i Sveits,<br />
bodde store deler av sitt unge liv i Paris,<br />
men ble sendt i eksil av Napoleon.<br />
Aasen lar leseren følge Madame de<br />
Staël på hennes reiser rundt i Europa,<br />
<strong>og</strong> her blir både vi <strong>og</strong> den sveitsisk/<br />
franske forfatterinnen kjent med mange<br />
spennende kvinner. I England møter<br />
vi romanforfatteren Fanny Burney<br />
<strong>og</strong> i Roma treffer vi maleren Angelica<br />
Kauffmann. På et av Madames besøk<br />
i Weimar treffer vi blant andre hertuginne<br />
Anna Amalia, som «grunnla<br />
Weimar som kultursted», <strong>og</strong> forfatteren<br />
Sophie La Roche, som skrev det<br />
som betraktes som den første tyske<br />
moderne romanen. Vi blir <strong>og</strong>så presentert<br />
for sistnevntes barnebarn, Sophie<br />
Mereau. Hun var <strong>og</strong>så forfatter, <strong>og</strong><br />
hadde et stormfullt ekteskap med en<br />
åtte år yngre mann. Her finnes altså<br />
noe som kan fenge enhver leser.<br />
Flotte illustrasjoner, i form av kunst<br />
fra det aktuelle tidsrommet, med utfyllende<br />
bildetekster følger leseren<br />
gjennom hele fremstillingen. Aasen<br />
forteller om elskerinner, koner, salongvertinner,<br />
politiske ”aktivister”,<br />
brevskrivere, forfattere, matematikere<br />
<strong>og</strong> malere. Og det er nettopp å fortelle<br />
hun gjør. Selv om denne boken er<br />
ment for et bredt publikum, blir det<br />
noen ganger for enkelt. I forbindelse<br />
med Holbergs bok, Niels Klims reise til<br />
den underjordiske verden, hvor han beskrev<br />
et samfunn med kvinner i politiske<br />
embeter, hevder Aasen helt uten<br />
videre at «for Holberg var det ikke noe<br />
underlig ved et slikt samfunn.» Når<br />
hun et par sider lenger ut i framstillingen<br />
er inne på Zille Hans Dotters<br />
Gynaicol<strong>og</strong>ia, nevner hun riktignok<br />
at denne teksten lenge ble sett på som<br />
satirisk. Likevel synes jeg hun kunne<br />
ha problematisert Holbergs kvinnesyn<br />
noe mer.<br />
Et spørsmål jeg stiller meg flere ganger<br />
i løpet av lesingen er hvilke kilder<br />
forfatteren har brukt. Det er få noter.<br />
Når Aasen skriver at Ludvig den 15.<br />
var stolt av barna sine, kunne det for<br />
eksempel være interessant med en<br />
referanse. Når dette mangler kan en<br />
muligens risikere at leseren tar informasjonen<br />
til inntekt for forfatterens<br />
fortellerglede <strong>og</strong> fantasi. Et annet sted<br />
forteller hun inngående <strong>og</strong> detaljert<br />
om maleren Elisabeth Vigée Le Bruns<br />
reise til St. Petersburg, om hvordan<br />
hun betraktet byen <strong>og</strong> hvilke følelser<br />
den vakte i henne. I passasjen som<br />
omhandler reisen, benytter ikke Aasen<br />
seg av noter i det hele tatt, men<br />
nevner i en setning til slutt i kapittelet<br />
at maleren skrev memoarer. På<br />
denne måten kan leseren selvfølgelig<br />
selv trekke den slutning at det er her<br />
hun har hentet opplysningene fra,<br />
men når forfatteren bruker noter ellers<br />
i teksten er det <strong>synd</strong> at hun ikke<br />
er konsekvent.<br />
Enkelte steder virker språket lite gjennomarbeidet,<br />
<strong>og</strong> noen partier fremstår<br />
som uredigerte. Her finnes det<br />
flere eksempler, et av dem på side 260,<br />
hvor Aasen avslutter et kapittel med<br />
noe som for meg ser ut som et frampek:<br />
«Men Madame de Staël var ikke<br />
arbeidsledig, nå tok hun fatt på romanen<br />
som skulle bli Corinne eller Om<br />
Italia.» Og avslutningen ville da <strong>og</strong>så<br />
fungert som nettopp dette, hadde det<br />
bare ikke vært for at neste kapittel<br />
handler om Madamme Récamier, <strong>og</strong><br />
leseren allerede ble presentert for romanen<br />
Corinne fire sider tidligere.<br />
Boka skades av en ujevn bruk av noter,<br />
noen overforenklinger <strong>og</strong> partier<br />
med mangelfull redigering. Dette gir<br />
en ellers tiltalende, underholdende <strong>og</strong><br />
godt komponert framstilling et noe<br />
uferdig preg. Men måten Aasen presenterer<br />
kvinnene på, <strong>og</strong> den rammen<br />
hun setter dem inn i fungerer bra. Til<br />
tross for de første kapitlenes fokus<br />
på menn, viser hun at 1700-tallets<br />
Frankrike <strong>og</strong> Tyskland <strong>og</strong>så rommet<br />
mange interessante kvinneskikkelser.<br />
Kristin Li<br />
Masterstudent i historie, UiO
Change language