rus: synd og salighet - Fortid

48 artikkel
bror alkohol
Tore Rem, professor ved institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, UiO
«Her har han fløyet, teksten flyr, det er så nydelig, så sterkt. Kun alkoholen har gjort ham så fri og sikker.» 1
Slik lyder Kjell Askildsens dom over enkelte passasjer i Jens Bjørneboes forfatterskap. Antakelig tenker han
på Bestialitetens historie. Og slik vedlikeholder samme Askildsen ideen om rusens produktive betydning for
kunstneren, en idé minst like gammel som Dionysos-kulten.
På samme vis som forskere som Kay Smith Redfield har
fremmet argumentet om at det er en overrepresentasjon
av bipolar lidelse blant kunstnere som yrkesgruppe, er
det antakelig fullt mulig å fremme argumenter for at noe
lignende kan gjelde overdreven alkoholbruk og alkoholisme.
2 Men dette er ikke mitt anliggende i dette lille bidraget
til belysningen av Bjørneboes forhold til alkoholen.
Snarere er det følgende først og fremst noen ansatser til en
forståelse av den kulturelle konstruksjonen av forfatteres
og kunstneres nødvendige forhold til rus. Det kan kanskje
også anføres at Smith Redfields konklusjoner muligens
bare er gyldige for en bestemt historisk konstruksjon
av kunstnerrollen, og ikke nødvendigvis for andre. Muligens.
Men dette er altså en annen sak. 3
Få norske forfattere har som Jens Bjørneboe tematisert
alkohol og alkoholbruk. Det hadde han sine grunner til.
Og enkelte av dokumentene jeg skal referere til, forsøker
utvilsomt å fange erfaring i skrift. Men Bjørneboes ulike
tekster om alkohol handler også om mer enn erfaring –
ikke minst skriver de seg inn i større diskurser enn de rent
selvbiografiske. Bjørneboes tekster, vil jeg hevde, konstruerer
også en virkelighet, samtidig som de, og hans liv, tar
del i en større kulturell fortelling.
Konklusjonen er ikke aldeles empirisk sikker, men ting
kan tyde på at forventningene til norske kunstneres forhold
til alkoholen var annerledes på 1940- og 50-tallet –
da Bjørneboe, sakte men usikkert, ble forfatter – enn de
er i dag. Under utenlandsopphold på 1950-tallet tok Bjørneboe
seg i å savne «svingdøren til Theatercaféen», og det
var først og fremst i kunstnermiljøet her at han hadde hørt
hjemme i denne perioden. Det ble hans tilholdssted, og
skulle forbli det livet ut, om det enn på 1960- og 70-tallet
også måtte konkurrere med en rekke andre restauranter og
utesteder. På 1940- og 50-tallet var delen av Theatercaféen
som ble kalt Krematoriet, dominert av ham og hans krets.
Der var Ernst Sørensen, André Bjerke, Amund Hønningstad,
Leif Wærenskjold, Hans Aarhus og Odd Arneng. 4 I
tillegg til folk som Aksel Sandemose og Torborg Nedreaas.
De eldste av dem hadde forbindelser tilbake til de
siste bohemer, til Olaf Bull, Nils Kjær og Sven Elvestad,
og anekdotene ble formidlet videre. Det ble drukket tett.
Flere av dem hadde alvorlige alkoholproblemer.
Det finnes inngående selvbiografiske beskrivelser av alkoholbruk
i en rekke av Bjørneboes ulike sakprosatekster og
i brev. Det gjelder dokumenter allerede fra sent 1950-tall,
og ikke minst den ufullførte selvbiografien Med horn og
hale (1975–76). Men her vil jeg først trekke frem beskrivelsene
av jeg-fortellerens refleksjoner over alkoholen i romanen
Stillheten, siste bok i Bestialitetens historie:
Hva alkoholen har bragt meg i forbindelse med,
kan jeg ikke overskue, og jeg kan ikke være nok
takknemlig for det. Når alt kommer til alt vet
jeg uhyggelig mye om denne verden, og jeg har
opplevet en del ting. Det meste har skjedd i
forbindelse med alkohol.
Den forfatternære fortelleren (han deler, blant mye annet,
fødselsdato og utseende med den historiske Jens Ingvald