rus: synd og salighet - Fortid

Bjørneboe) ser alkoholen som en nødvendig del av det
kunstneriske prosjektet. Uten den, ville han ikke ha kunnet
nå fram til det innsyn han har oppnådd. Men nå har
han sett nok, «reisen i mørket» er forbi, erklæres det. I den
grad forfatteren opplever seg som identisk med sin forteller,
og i den grad det gir mening å forstå ham slik, skal det
likevel snart vise seg at livet ikke klarer å holde følge med
fiksjonen. Selv i romanform nøles det, fordi alkoholen og
kunstneren i så påfallende grad er blitt et integrert hele:
Jeg vet noe, om alkohol: Drukkenskapen er knyttet
til hele personlighetens struktur og skikkelse, den
er en del av personligheten selv. Jeg orker bare to
ting: å føre mine helvetes protokoller og å drikke.
Det er ikke bare mitt bilde av min person – min
imago – det er min personlighet. I snart tyve år har
jeg vært slik. Jeg har vennet meg til det, og jeg kan
ikke tenke meg selv annerledes.
Fortellerens personlighet er blitt ett med alkoholikerens.
På 1960-tallet har Bjørneboe dessuten tilegnet seg en ny
poetikk, naturalismens, slik han forstår den. Også den
kan sies å bli artikulert i dette utdraget. I en rekke tekster
betoner Bjørneboe at han selv må oppleve det som siden
skal bli det skrevne. Også på dette viset finner alkoholbruken
en overbygning. Annerledes sagt: forfatteren må
bli alkoholiker for å kunne skrive om alkoholisme. Tekstanalytisk
bør man ikke ganske enkelt sette likhetstegn
mellom forteller og forfatter, men det bør heller ikke være
så enkelt som at man kategorisk kan skille dem fra hverandre.
Det kan ikke være tvil om at det er slik fortellerskikkelsene
i Bestialitetens historie er blitt oppfattet, at det
er slik de er blitt forvaltet i kulturen: som Jens Bjørneboes
alter ego. Slik har de også bidratt til å opprettholde et syn
på kunstnerens forhold til alkohol.
Kanskje er likevel selve nøkkelteksten i Bjørneboes konstruksjoner
av disse forbindelsene en tidligere og mindre
kjent tekst, kunstnerromanen Blåmann fra 1959. Selv
skulle han siden karakterisere boken som «en form for
dagbok», men den er i like stor grad en representasjon av
(ett av det norske) 1950-tallets syn på kunstnerens forhold
til rusen og kunstnerrollen. 5
Rusen tematiseres allerede i romanens første, satiriske avsnitt.
Alt da handler det om et motsetningsforhold mellom
«de normale» og «kunstnerne», et av denne tekstens
gjennomgående motiv: «På tross av at Tangstadene var
så bra mennesker man kunne ønske seg, hadde det alltid
vært et kunstnerisk innslag i familien. Det var onkel
Joachim som hadde diktet festdiktet ved innvielsen av
byens folkepark, og hans onkel igjen, grandonkel Dan,
som hadde diktet sangen til avholdslosjen.» Betyr dette
at kunstneren, selv den ubetydeligste, kan være avholdsmann?,
vil den som ikke har lest romanen kanskje spørre.
Nei. Allerede på første side får leseren vite at grandonkel
fortid 4-2010 49
Dan var «kronisk beruset uten at man riktig kunne se det
på ham».
Hvorfor er kunstnere annerledes enn andre? Hva er det
som gjør dem slik? Dette er blant denne romanens sentrale
spørsmål. Og i sine svar formidler Blåmann en sterk
skjebnetro. Her beskrives kunstnere som aldri mestrer
normaliteten, som blir alkoholiserte, gale og tar livet av
seg. Når en av hovedpersonene endelig får betaling for sitt
kunstneriske arbeid, kjenner han på en dyp skamfølelse
over sin avhengighet av andre. Tilsynelatende uunngåelig
fører selvforakten ham ut på rangel. Det ender i østers,
sjøtunge og hvitvin. Og så videre.
Blåmann er en fortelling om flukt og svik. Kunstnere
er «adelsmenn», unntaksmennesker som ikke har annet
valg. Slik forklarer den sympatiske eldre kunstneren Åsta
Evjeland det for Sems kone Elice. Riktignok er det ille at
de «går fra venner og kjærlighet og hustru og barn hvis
det må til», men de er hennes folk, og hun er glad i dem,
«for de har ofte så stor menneskelighet». De mannlige
kunstnerne går ut for å kjøpe melk, for så å bli borte på
rangler som varer i dagevis. Kvinnene blir garantister for
de samme kunstnernes nødvendige destruksjonstrang.
Ikke bare gjennom den mer allmenne skjebnetroen, men
også, mer spesifikt, gjennom astrologien, gis kunstnernes
avvik en metafysisk overbygning. Det står skrevet i stjernene
at de er fremmede, at de er en egen rase som står
under «noen fryktelig uborgerlige planeter».
Samtidens mottakelse av Blåmann la så avgjort merke
til alkoholens rolle i denne skildringen av kunstnerlivet.
Under tittelen «Roman om rus» skrev Eiliv Eide i Bergens
Tidende at de «uhyggelige alkoholeksessene» ble fremstilt
med en nærmest «sadistisk glød». 6 Elling Tjønnelands
anmeldelse, publisert i flere region- og lokalaviser, hadde
tittelen «Kong Alkohol og guden Eros». Tjønneland konstaterte
at bokens siste halvdel lignet en «sykejournal for
den sykdom som i vår tid er erkjent som alkoholisme». 7
Romanen ga svar på hvorfor Jeppe drikker: «Det er nettopp
de mest følsomme og nær sagt geniale sinn som er
mest utsatt.»
Hva er litteratur og hva er liv? Hva kommer først, alkoholen
eller myten? Det er det i Bjørneboes tilfelle vanskelig
å avgjøre. Allerede i ungdommen kan han synes å ha
hatt et alvorlig alkoholproblem. Men siden, da problemet
igjen innhentet ham, er det som om han søkte og fant
en overbygning for sin alkoholbruk i sin oppfatning av
kunstnerrollen, en rolle som mest åpenbart kan spores
tilbake til Romantikken.
Også i den berømte serien av fengselsartikler Bjørneboe
publiserte i Dagbladet fra og med jula 1959, skrev han
med stor innlevelse om alkoholens virkninger, og om
hvordan den rammer kunstnere med deres særlige mot-