BEITETELLINGEN 1935

134
Det var dog avgjørende hindringer for at man pá hin tid i sin almindelighet
kunde gjennemføre en slik reform. Ved innførelse av sterk fôring vilde de gamle
landbrukere med sine store besetninger blitt fórløse ved juletider; følgelig hadde
man om høsten mattet redusert husdyrstyrken til det halve av vanlig vinterbestand
eller derunder. Av denne halverte vinterbesetning vilde man nok hatt
relativt bedre utbytte i vintertiden enn tidligere, men i den påfølgende beitesesong
vilde der blitt produsert overordentlig meget mindre enn av den store
husdyrstyrke som under de primitive driftsmåter blev sloppet ph beite. Hertil
vilde ha bidratt ikke alene dyretallets sterke reduksjon, men også at det enkelte
dyr produserte så meget mindre når de blev sloppet fete på, beite enn de gjør
når de slippes i mager tilstand. Dette siste er en sannhet som de gamle landbrukere
hadde godt kjennskap til, og som heller ikke er glemt i nyere tid. Således
skriver en beitekonsulent i begynnelsen av 1920-årene om beitedyrene
våre: «Av dyr som hover til å nytte fjellbeite, må en kreve at de kan greie sig
med lite vinterfôr, produksjonen må mest mulig være henlagt til sommerhalvåret,
så vinterfôret bare blir livnæringsfór». Her tenkes nok særlig på sauen,
men de gamle landbrukere utstrakte disse fordringer til alle dyreslag, og de
gjennemførte dem på en nokså ytterliggående vis.
Det primitive februk var som nevnt basert på havnegangenes utnyttelse,
og dette gjennemførtes så planmessig og grundig, at beitet kom til å utgjøre
en overveiende andel i årsfóret. Mens i nutiden beitenes avkastning utgjør
ca. 30 pet. av årsfóret for hest, storfe, sau og geit under ett, utgjorde den i
eldre tider ifølge en foretatt forsøksvis beregning omkring 65 pct. av årsfóret.
Takket være denne store andel som beitene leverte av årsfóret, blev husdyrbrukets
produksjon stor, endog meget stor i forhold til det knappe forråd av
vinterfôr. Særlig produsertes der meget av slakt, men heller ikke lite av fedriftens
øvrige produkter.
En omlegging til sterkere fôring, hvorefter vinterfôret vilde ha kommet til
å utgjøre den større del av årsfóret, vilde ha bragt som resultat en sterk reduksjon
av besetningene og en tilsvarende reduksjon av husdyrbrukets produksjon.
Dette vilde igjen ha ført til en nedgang i folkemengden.
Alene de primitive metoder evnet under de daværende forhold A, skaffe
livnæring til så stor husdyrbestand, og så stor folkemengde som der på hin tid
forefantes.
Til tross for at den primitive fedrift led av mange og store mangler, som
endog føltes som sådanne av samtiden, må det dog fremholdes til det gamle
februks ros, at de distrikter som vesentligst ernærte sig av dette, var de som i
kritiske tider stod sig best, hvor velstanden var jevnest, og hvor så vel husholdningen
som økonomien for øvrig utøvedes på en forsiktig vis, som vel ikke bragte
sine utøvere overdrevent store inntekter, men heller ikke utsatte dem for store
tap. Det var en bruksmåte hvorpå slekt efter slekt i århundrer hadde bygd;
den hadde stått sin prøve i mangen en tung tid, og det vil være lett forståelig,
at man hadde vanskelig for å komme bort fra denne.