BEITETELLINGEN 1935

140
de var til andre årstider, sa den pris som bonden fikk om våren, matte være
sørgelig liten.
Også fra Trøndelagen meldes om for mange dyrs påsetning og derav
følgende knappfóring, om sterk vårbeiting og høstbeiting langt utover høsten.
Ved små, gårder og bruk forekom sultefóring oftere enn ved de store. Utbyttet
av fedriften avhang meget av sommerens godhet, da det var i beitetiden produksjonen
egentlig foregikk. Økningen i husdyrtallet var særlig stor i disse tre fylker.
Nord-Norge hadde enda større relativ økning i husdyrstyrken, størst i
Troms og Finnmark. Fôringen var skral, og der forekom adskillig sultefóring,
særlig i kystdistriktene. Selv de vårbære kyr blev tørre ved de tider de sattes
inn om høsten. Nogen fremgang av betydning i husdyrstellet var der ikke.
Ved siden av den store kvantitative fremgang i fedriften var altså den kvalitative
fremgang ytterst beskjeden. Nogen almindelig forbedring av fedriftens
metoder er der ennu ikke tale om; det hele innskrenker sig til spredte tiltak,
mest hos de mere fremskredne gårdbrukere i de heldigst beliggende bygder.
Således den nevnte overgang til en noget jevnere og bedre fôring i de sydøstlige
distrikter i tidsrummets senere år. Lignende fremskritt kan påvises også i andre
landsdeler for de mest markedsnære bygder. Som et bemerkelsesverdig fremskritt
må nevnes at vårbeitingen blev sløifet av enkelte fremskredne gårdbrukere
de bedre jordbruksdistrikter, oftest i forbindelse med anlegg av kunsteng ved
utsåning av kløver og timotei, en skikk som i de sydøstlige bygder kan spores
tidlig på 1800-tallet. Ved siden herav kan nevnes at man så smått begynte å
bygge rummeligere og bedre fjøs, hovedsakelig mere enkeltvis hos de fremskredne
gårdbrukere. I denne forbindelse kan også, nevnes at bøndene nu begynner
søke til de utdannede veterinærer med sine syke dyr. Det var dog stor mangel
på veterinærer, og ennu i 1850 var der ikke mere enn 23 autoriserte dyrlæger her i
landet. Fremdeles var man altså hovedsakelig henvist til kvakksalverne, som
da for øvrig hadde god søkning og blev foretrukket av den almindelige bonde.
Den kvantit ative fremgang i fedriften derimot var påfallende stor;
husdyrstyrken må ha øket omkring 50 pct. i dette halve sekulum. Fremgangen
var både stor og almindelig; her er det ikke tale om bare de mere fremskredne
gårdbrukere og de mere centrale bygder, men alle bonder i alle distrikter og gjennem
omtrent hele tidsrummet. Allerede dette viser at det ma ha vært økningen
av disponibelt vinterfôr for husdyrene som har bevirket husdyrtallets sterke
økning. Hadde det vært beiteforholdene som var avgjørende, så vilde fremgangen
blitt hoist forskjellig distriktene imellem, alt eftersom beitenes tilstrekkelighet
vekslet. Men nu er økningen i husdyrstyrken nokså jevnt fordelt, litt større
er den dog for fjellbygdene.
Imidlertid krever jo den sterke forøkelse av kreaturstyrken en tilsvarende
forøkelse i sommerfóret —beite t, om man da ikke gikk til en større anvendelse
av tilskuddsför i sommertiden. Dette så meget mere som det disponible beite
ved periodens begynnelse langt fra i sin almindelighet var rikelig. Omtrent
over hele riket var nemlig hjemmebeitene knappe og ofte av mindre god beskaf-