BEITETELLINGEN 1935

25
fogderiene i Hordaland og Sogn og Fjordane spiller tilskuddsfóret relativt liten
rolle. I. fogderiene i Hordaland er beitetiden kortere enn i både de sydligere og
nordligere fogderier; den er lengst i Sunnhordland, kortest i Nordhordland,
Hardanger og Voss. Fórprocenten ligger omtrent ph høide med beitedagsprocenten
i Nordhordland, Hardanger og Voss, noget Mere i Sunnhordland,
hvor også beiteprocenten er høiere enn beitedagsprocenten. I Sogn og Fjordane
er beitetiden lang både i Sogn og Sunn- og Nordfjord. Beiteprocenten ligger
noget høiere enn beitedagsprocenten, og det gis lite tilskuddsfór. I Romsdalsfogderiene
er antall beitedager mindre enn i Sogn og Fjordane. Beiteprocenten
ligger i Sunnmøre adskillig høiere enn beitedagsprocenten, i Romsdal og Nordmore
omtrent på samme høide. Tilskuddsfóret betyr ingen steder meget. I
Trøndelagen er beitetiden kortere enn alle andre steder undtagen på Østlandet.
Lengst er den i Fosen fogderi og kortest i Strinda og Selbu hvor distriktene
omkring Trondheim har satt sitt preg på fogderitallene. Beiteprocent og beitedagsprocent
ligger nogenlunde på samme høide. Tilskuddsf6ret betyr lite undtagen
i Strinda og Selbu, hvor det er adskillig stallfóring. I Nord-Trøndelag
Jigger beitedagene gjennemghende højere enn i Sør-Trøndelag. Højest ligger de
Namdal. Beiteprocent og beitedagsprocent ligger omtrent ph samme høide.
Det gis meget lite tilskuddsf6r. I Nordland er beitetiden lang, noget som
vesentlig kommer av at kystdistriktene spiller så stor rolle. I alle fogderier
ligger beiteprocenten over beitedagsprocenten og tilskuddsfóret er meget lite.
Som enhver som kjenner til forholdene vet, gir disse variasjoner mellem de
forskjellige fogderier dels uttrykk for fogderienes beliggenhet, dels for beitets
større eller mindre rikelighet og dels for ulike driftsformer. Beliggenheten spiller
inn i to retninger: den ene er klimaet, den annen er beliggenheten i forhold
til markedene. Disse forbold skal vi ikke komme inn på i detaljer. Enhver
som er orientert i norsk husdyrbruk, vil se hvordan disse forhold har satt sitt
preg på tallene, som forresten ikke kan tolkes nøie uten kjennskap til det som
ligger bak tallene.
Til ytterligere belysning av beitetiden i forskjellige strok av landet har vi
utarbeidet en tabell (tabell r, næste side) over beitetiden for storfe, sauer og
geiter i de «naturlige jordbruksområder# (se Jordbrukstellingen av 1929).
Denne tabell gir også et billede av hvordan beitetiden er avhengig av tilgang
ph beite, av klima og av strøkenes jordbruksstruktur.
I det skjema som ligger til grunn for den representative undersøkelse, blev
det forlangt særskilte opgaver for: 1) Havnehage og hjemmehavn, 2) beite ph
innmark og kulturbeite, 3) fjell-, hei- og seterbeite. Det sier sig selv at denne
deling av beitet i mange tilfelle ikke har vært lett å gjennemføre. Mange ganger
er grensene mellem disse tre grupper ikke skarpe, og materialets karakter gjor
slik som vi har påpekt under omtalen av materialet — at beite på innmark
og kulturbeite blev for sterkt representert i opgavene. Den deling av beitet
som det oprinnelige materiale viste, har det ikke vært mulig å korrigere, fordi
man ikke bar noget grunnlag for å bedømme unøiaktighetene i materialet sær-