BEITETELLINGEN 1935

142
av økningen i husdyrtallet. Distriktene med de dårligste beiter viser næsten
likeså sterk stigning i husdyrstyrken som distriktene med de aller beste. En foretagen
beregning viser dog et utslag til fordel for fjellbygdene som hadde en
50-60 pet. stigning i perioden 1835-1855 mot 40-50 pet. i flatbygdene.
Da nødsårene i århundrets begynnelse var tilbakelagt, begynte folkemengden
å stige usedvanlig raskt, som tilfelle gjerne er efter store nødstider. Mens
den årlige stigningsprosent i det foregående århundre gjennemsnittlig ikke var
så meget over 0,5, øket den i 1815-1825 til 1,70; i de følgende år til 1855 utgjorde
den fra 1,10 til 1,36, efter femårsvis beregning. Rikets folkemengde steg med
opimot 60 pet. i dette halve århundre. Jordbruket og fedriften greide til tross
for sine primitive metoder godt følge med i denne utvikling, slik at produksj onen
øket endog mere enn folkemengden. Således steg avlen av korn og poteter
pr. individ av rikets folkemengde, likeså kreaturstyrken; den første fra 280 til
409 byggverdier pr. individ, den siste fra 949 til 1 121 beregnede kyr pr. 1 000
innbyggere, henholdsvis for 1835 og 1855.
Hvad var det nu som bevirket denne, man må vel si forbausende sterke
kvantitative fremgang? Hadde det ligget i forbedrede produksjonsmetoder og
annen kvalitativ fremgang, så hadde jo saken vært lett forklarlig, men dette
var så langt fra tilfelle, særlig hvad fedriften angår, mens jo åkerbruket gjennem
øket korn- og potetavl var blitt mere intensivt.
Det var utvilsomt ikke bare én årsak, men flere forskjellige som her gjorde
sin innflytelse gjeldende, og som tilsammen bidrog til det nokså påfallende
resultat at jordbruket under de dengang rådende primitive metoder evnet
opvise en så sterk kvantitativ økning. I denne forbindelse må der for øvrig
minnes om at den egentlige fremgang først begynte efter 1814, idet perioden,
1800-14 med sine svære uår, krig, farsott, statsbankerott, handelens stansning
og meget annet neppe kan ventes å ha prestert nevneverdig fremgang i
jordbruket. Desto mere imponerende blir fremgangen når den fordeles på den
efterfølgende kortere periode, de 35 år til 1850 eller de 40 til 1855, da det statistiske
opgjør foreligger. Den offentlige statistikks tall for perioden 1835-15-55
utviser riktignok en økning som er noget større enn den virkelige, idet de eldste
opgaver er for lave, en feil som avtok telling for telling.
Av slike mere fremtredende årsaker til fremgangen kan først pekes på
at efter samstemmig vidnesbyrd fra hin tid stimulerte de gjennemlevde nødsår
sterkt til øket produksjon av allslags matvarer, først og fremst korn og poteter.
Da samtidig skogbruket, fiskeriene og andre næringer, som hadde vært drevet
sammen med jordbruk, gjennem en rekke år stagnerte, kom dette modernæringen
som under de florissante år var blitt tilsidesatt og forsømt til gode.
En heldig utvikling av pris- og avsetningsforholdene bidrog, som foran
berørt, til å sette fart i utviklingen.
Mest ma dog den rikelige og billige arbeidskraft som landbruket i denne tid
— også efter at de øvrige næringer igjen hadde kommet i flor — kunde forføie
over, ha bidratt til fremgangen. Efter 1814 tiltok arbeiderklassen raskt i antall,