You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
føles veldig riktig. Avkobling er ikke å legge fra seg<br />
skolebøkene, slå på tv-en og fremdeles ha bøkene i<br />
synsfeltet. Avkobling er å forlate alt når det trengs <strong>som</strong><br />
mest, og ikke se seg tilbake før man er tilbake. Og har<br />
vi noe valg? Alt <strong>som</strong> krever noe av oss, er hundrevis<br />
av kilometer unna og med god margin utenfor vår<br />
kontroll. Vi lever i et vakuum ved siden av våre egne<br />
liv, og det er storartet, om det så enn betyr å fryse ræva<br />
av seg på et idiotisk sted.<br />
Før vi forlater Jurmala, besøker vi et av byens<br />
spahotell og håper at standarden på behandlingene er<br />
betraktelig høyere enn byen de tilbys i. Et gjørmebad og<br />
en klokketimes kroppsmassasje senere glir vi fornøyde<br />
inn på nærmeste tog, og en stoisk Tommy oppsummerer:<br />
– Jeg føler meg så avslappet nå, men sannelig om<br />
jeg vet om det skyldes spabehandlingen eller at vi er<br />
på vei vekk fra Jurmala.<br />
I RIGA ER DET flere fine bygg. Evinnelig mange stygge,<br />
men også noen fine. Et av disse er Nasjonaloperaen, og<br />
vi begynner å diskuterer hvorvidt de synger på latvisk<br />
eller italiensk der. Etter<strong>som</strong> vi ikke blir enige, entrer vi<br />
likegodt det ærverdige bygget, finner «Romeo un Dzuljeta»<br />
på en plakat, nikker gjenkjennende og bestiller to<br />
billetter. Før vi går, må vi bare få klarhet i én ting:<br />
– In which language do they sing?<br />
Ekspeditrisen ser forundret på oss.<br />
– Romeo and Juliet?<br />
It’s a ballet.<br />
Vi kan glatt skrive<br />
under på at det å handle<br />
på impuls gjør livet mer<br />
spennende. I kveld ville<br />
vi antagelig vært på en<br />
eller annen fest <strong>som</strong> ville<br />
lignet på en eller annen<br />
annen fest. Det er bare<br />
ʻʻ<br />
å innse det: Fester er også rutine. Ved å ikke undertrykke<br />
våre innfall, befinner vi oss nå i stedet i en svær<br />
sal med staselige latviere og overværer en tre timer<br />
lang ballettoppvisning. Vi er norske studenter i skitne<br />
hverdagsklær, og skolebøkene er bare noen få tilfeldigheter<br />
og landegrenser unna.<br />
OMTRENT LIKE LANGT er det til god kundebehandling. I<br />
Latvia er det kun de <strong>som</strong> hater folk mest <strong>som</strong> får lov<br />
til å jobbe i serviceyrker, ser det ut til. Når vi igjen<br />
blir rastløse og spør på togstasjonen om hvordan man<br />
kommer seg til Estland eller Litauen, får vi likegyldige<br />
skuldertrekk fra sure, røykende kvinner til svar.<br />
Bare på turistinformasjonen blir vi møtt med åpne,<br />
gebrokne armer.<br />
– For guds skyld, ikke ta tog. De er elendige. Ta<br />
Dette er ikke «det nye<br />
heller buss. De er, vel, noenlunde ok.<br />
Og buss blir det. Både til Tallinn og Vilnius. Fire<br />
turer à fem timer. Det utkrystalliserer seg noen klare<br />
ulemper med å reise så lett <strong>som</strong> vi gjør. Den eneste form for<br />
underholdning vi har til bussøktene er Daniels walkmanmobil.<br />
Eneste låt: Backstreet Boys’ «Incomplete».<br />
Våre sjeler blir heldigvis renset i Vilnius med katolsk<br />
kveldsmesse.<br />
– Brasja brasja brasja amen, sier presten, og vi<br />
skjønner at han er inne på noe.<br />
Utendørs setter kulden for alvor inn, og med den<br />
kommer en tanke <strong>som</strong> har hjemsøkt oss de siste<br />
dagene:<br />
– Vi kunne vært i Nice nå. Nice. Og vi er her.<br />
TELEFONEN RINGER. Det er fra Norge. Ei venninne legger<br />
ut om dagen sin. Hun har vært på «bed.pres.». Bedriftspresentasjon,<br />
ja. Det var lenge siden. Vi har faktisk helt<br />
glemt alt det der. Det er et liv der hjemme også, og det<br />
fortsetter uten oss. Folk drar visst på forelesninger, fester<br />
og «bed.pres.» <strong>som</strong> om ingenting har skjedd.<br />
Men masse har skjedd. Åtte netter på åtte ulike<br />
overnattingssteder. Tre land tilbakelagt. Nok kulde<br />
for en mannsalder. På flyet vekk fra vår baltiske livsdigresjon<br />
og dens flere-og-tyve minus, lengter vi intenst<br />
etter golfstrøm med tilbehør.<br />
– Ja, da går vi straks inn for landing på Trondheim<br />
Lufthavn Værnes, hvor det blåser surt og er nitten<br />
minusgrader.<br />
Frykt. Har det vi<br />
rømte fra for åtte dager<br />
siden blitt det vi rømte<br />
fra i dag?<br />
Allerede på flybussen<br />
blir nervene<br />
roet og hjertet varmet,<br />
av en (av alle ting)<br />
kundevennlig og smørblid<br />
billettselgerske. Snart shipper gode gamle linje 5<br />
oss direkte til våre respektive utdanningsinstitusjoner<br />
hvor Eksperter i Team atter er i gang. Vi er skitne, slitne<br />
og tilbake der vi startet. Alt er <strong>som</strong> før.<br />
Syden».Det er det gamle<br />
Sovjet!<br />
ALT ER IKKE <strong>som</strong> før. Det har skjedd mye i vårt lille<br />
vakuum. Hadde vi blitt hjemme sist mandag, ville vi<br />
antagelig ikke husket noe fra denne uken et år fra nå.<br />
Vi ville dessuten aldri møtt terrasse-strasse-mannen,<br />
lærerinnen <strong>som</strong> kalte elevene sine bavianer, eller den<br />
britiske animatøren <strong>som</strong> hadde strandet i Riga. Vi ville<br />
aldri ha dratt på spa, og definitivt aldri overvært tre<br />
akter latvisk ballett. Og ikke minst: Vi måtte ha gått<br />
inn på internett for å finne ut at det koster atten kroner<br />
minuttet å ringe fra Baltikum. Nå holdt det å vente på<br />
regningen.UD<br />
31
Change language