Tanker som teller - Under Dusken

52
TEATER
aNMELDELSER
Hedda Gabler Trøndelag
Teater, 15. mars (premiere)
Instruktør: Per-Olav Sørensen
Halvveis Hedda
Ibsenåret verdig setter Trøndelag
Teater opp Hedda Gabler. Klassikeren
omhandler valg, status og frustrasjon,
og handlingen har i denne oppsetningen
blitt lagt til nåtiden. Det nærmere to
timer lange stykket blir til tider stillestående
og lite engasjerende, noe som
fører til at publikum lett kan miste fokus.
Likevel gjør skuespillerne en god jobb,
og det er imponerende hvordan energien
opprettholdes gjennom hele stykket.
Tekstarbeidet er grundig og godt.
Mye av teksten er kuttet, men likevel
går ikke poengene til spille. Bruk av
mobiltelefon erstatter Ibsens brevkorrespondanse,
og for nåtidens forfatter
er en minnepinne stedet for tekstoppbevaring.
Fornyelse ved hjelp av tekniske
elementer og språk til tross: Mange av de
opprinnelige replikkene kommer fortsatt
til sin rett.
Musikkbruken i Per-Olav Sørensens
oppføring av Hedda Gabler er spennende,
og en søtlig melodi med nifs
undertone setter en tvetydig stemning.
En ambivalens gjør seg også gjeldende
da Hedda, i Anna Bache-Wiigs skikkelse,
inntar pianokrakken og spiller
en lett melodi over den tunge stemningen.
Det ironiske ved Hedda trer
fram og fører stemningen over i det
mer livlige. Den mest gripende pianoseansen
står imidlertid Eilert Løvborg,
spilt av Pål Christian Eggen, for. Hans
toner maner fram et sårt bilde av minner,
håp og valg som visualiseres så sterkt at
det er vanskelig å ikke bli berørt.
Situasjonsskiftene skjer ved bruk av
skarpe, raske lyder. Dette er et enkelt
og effektivt grep, som gjør handlingen
spennende.
Scenografien er minimalistisk og i
fargene svart, rødt og metall. De samme
fargene går også igjen i rollefigurenes
kostymer. Uttrykket er rent, og med en
sterk symbolikk.
PLATE STUDENTRADIOALBUMET
Gravitasjon av DumDum
Boys (oh Yeah! / EMI)
Seige jævler
TEKST: MERETE SKOGRaND TEKST: PÅL LILLEJORD aaSTaD
En visuelt pen oppføring av dagens Hedda
Gabler, men som likevel ikke engasjerer
spesielt.
Det er mange som lever på fortidens
bragder, og spiller gamle sanger om
igjen. Det gjør ikke DumDum Boys.
Gravitasjon er trønderrockernes
første studioalbum på åtte år, og forventingspresset
har vært enormt. De har
kjempet om å leve opp til en legende,
nemlig seg selv. Likevel treffer de her
blink med ei plate som har alt det man
kan forvente: elleve solide låter.
Den rå og energiske «Lunta
Brenner»slår deg brutalt i bakken som
et herlig førstespor. Her vises ingen
tegn til prestasjonsangst, og gutta fortsetter
der de slapp. Det velkjente Dum
Dum-lydbildet er absolutt til stede, med
Prepple Houmbs krasse tunge og Kjartan
Kristiansens heftige gitarriff. Låta «Seig
Jævel»er minst like rå som førstesporet,
et av albumets store høydepunkt. For de
med sarte ører kan imiddlertid bandet
også friste med flere rolige, dystre og
stemningsfulle ballader.
«Vi henger alle i en tynn tynn tråd...»
synger Prepple, like positiv som vanlig,
på låta «Tynn Tråd». Man begynner så
lett å synge med.
I gamleguttas fravær har Johndoe
og Hopalong Knut gjort sitt beste for å
fylle savnet etter ordentlig norskspråklig
rock. Men de har hatt noen enorme sko
å fylle. Houmb har en slik unik evne til
å gjøre det norske språket akkurat så
tøft at det passer inn i et rockeimage...en
egenskap han bare har delt med Joachim
«Jokke» Nielsen.
Det er heller ingen tvil om at gitarist og
låtskriver Kjartan Kristiansen har levert
varene med kjempehiten «Enhjørning».
Den har et like stort slagerpotensiale som
«Splitter Pine», og gir deg en pekepinn
på plata kvaliteter.
Det hele avsluttes med herlig seige
«Waltzheimer» der du plutselig finner
deg selv gyngende fram og tilbake i
valsetakt.
.
Den som venter venter, den som får se,
får se. Og vi konkluderer med at DumDum
Boys definitivt er tilbake!
Magisk monster
TEKST: PÅL VIKESLaND
Black Hole/Blank Canvas
av Motorpsycho
(Sony BMG)
Etter at trommis Håkon Gebhardt la inn
trommestikkene, har Hans Magnus Ryan
og Bent Sæther gått tilbake til uttrykket
som gjorde Motorpsycho til Norges
suverent beste rockeband på nittitallet.
Det er et særdeles klokt veivalg.
For dette er bare så forbanna knusebra.
Black Hole/Blank Canvas når ikke helt,
helt opp til Demon Box eller Timothys
Monster, men det er jaggu ikke langt
unna. Og Sæther trakterer selv trommene
som om det gjaldt livet.
Første låta, «No Evil», setter umiddelbart
en skyhøy standard. Dersom vi skal
holde oss i det nostalgiske hjørnet, kan
vi si at den hadde gjort seg fint på Blissard,
albumet fra 1996. Helt riktig blir
det likevel ikke. For Motorpsycho har
alltid skydd laurbær som pesten.
Lefling med femtitallspop og Beach
Boys-referanser, som har gjort de tre
foregående skivene til forholdsvis uinteressante
saker, er gudskjelov forkastet til
fordel for monstrøse, kompromissløse
og episke rockelåter.
Sytten låter fordelt på et dobbeltalbum
er akkurat som det skal være.
Totalt tikker Black Hole/Blank Canvas
inn på 85 minutter. Det er ikke et sekund
for mye. Spor som «The 29th Bulletin»,
«Hyena» og ikke minst den hypnotiske
og «Critical Mass» tangerer trønderrockerenes
fineste øyeblikk. Det suggerende
og majestetiske lydbildet er umiskjennelig
Motorpsycho.
De lange, oppbyggende låtene som
har vært av psykoenes kjennemerke,
er ikke til stede her. Det er synd, men
også det eneste ankepunktet mot dette
mesterverket av en plate.
Det ble tidlig julaften i 2006. Akevitten
smaker fortreffelig. I gavesekken ligger
en grandios presang kalt Black Hole/
Blank Canvas. Julenissen er et tohodet
monster kalt Motorpsycho. Ho ho ho!
Motorpsykedelia er den beste psykedelia.
Black Hole/Blank Canvas gruser alt som
finnes på den norske rockescenen anno
2006. Bedre enn dette blir det ikke.
KUNSTUTSTILLING
Signaler på
Vitenskapsmuseet, varer
fram til 30. april
Dårlig dekning
TEKST: aLEKSaNDER JOHaNSEN
Signaler er en utstilling hvor flere av
NTNU-miljøene har bidratt for å skape
mangfold og dele informasjon.
I utstillingens egen beskrivelse står
det : «De siste 200 årene har nye medieteknologier
påvirket våre drømmer og
hverdagsliv i stadig sterkere grad. Apparater
som telegrafen, telefonen, radioen,
fjernsynet og datamaskinen har skapt
nye modeller for hvordan vi sanser
verden og kommuniserer med hverandre.
Utstillingen formidler denne
historien og gir samtidig en opplevelse
av signalenes estetikk. »
Dessverre er dette helt feil. Signaler er
et bøttekott fylt med plansjer. Hvordan
noen som helst kan kalle det for kunst,
eller i det hele tatt evner å sette det opp
som en utstilling, er for meg helt ubegripelig.
Ikke er det provoserende, ikke
er det nyskapende og ikke forteller det
meg noe heller.
Etter en time med pjatt og skrål fra
diverse professorer, musikere og nasjonalbibliotekar
Vigdis Moe Skarstein,
med påfølgende høylytte klapping,
åpnet dørene til utstillingen. Dersom
midler er spyttet inn i et slikt prosjekt,
og det er det jo sikkert, dersom timer
og atter timer er lagt ned for å lage ti
digitale veggaviser, føler jeg det er på
sin plass å revurdere budsjettene til
NTNU, både når det gjelder økonomiske
og menneskelige midler. Signaler
er det verste jeg har sett på ganske lenge.
Med i betraktningen er Heidi Hauges
beste på dvd.
For dem som er glade i å se telefoner
og telegrafmaskiner, er helt sikkert
Signaler et utmerket sted å bruke femten
minutter av en travel hverdag. For dem
som enda synes internett og tekstmeldinger
er ei grei ordning, kan dagen,
med visshet om at man ikke går glipp
av noen verdens ting, disponeres på en
helt annen måte.
Til tross for tett samarbeid mellom flere
NTNU-miljøer blir Signaler en kjedelig og
lite opplysende seanse.