Tanker som teller - Under Dusken

More documents

Recommendations

Info

52 TEATER aNMELDELSER Hedda Gabler Trøndelag Teater, 15. mars (premiere) Instruktør: Per-Olav Sørensen Halvveis Hedda Ibsenåret verdig setter Trøndelag Teater opp Hedda Gabler. Klassikeren omhandler valg, status og frustrasjon, og handlingen har i denne oppsetningen blitt lagt til nåtiden. Det nærmere to timer lange stykket blir til tider stillestående og lite engasjerende, noe som fører til at publikum lett kan miste fokus. Likevel gjør skuespillerne en god jobb, og det er imponerende hvordan energien opprettholdes gjennom hele stykket. Tekstarbeidet er grundig og godt. Mye av teksten er kuttet, men likevel går ikke poengene til spille. Bruk av mobiltelefon erstatter Ibsens brevkorrespondanse, og for nåtidens forfatter er en minnepinne stedet for tekstoppbevaring. Fornyelse ved hjelp av tekniske elementer og språk til tross: Mange av de opprinnelige replikkene kommer fortsatt til sin rett. Musikkbruken i Per-Olav Sørensens oppføring av Hedda Gabler er spennende, og en søtlig melodi med nifs undertone setter en tvetydig stemning. En ambivalens gjør seg også gjeldende da Hedda, i Anna Bache-Wiigs skikkelse, inntar pianokrakken og spiller en lett melodi over den tunge stemningen. Det ironiske ved Hedda trer fram og fører stemningen over i det mer livlige. Den mest gripende pianoseansen står imidlertid Eilert Løvborg, spilt av Pål Christian Eggen, for. Hans toner maner fram et sårt bilde av minner, håp og valg som visualiseres så sterkt at det er vanskelig å ikke bli berørt. Situasjonsskiftene skjer ved bruk av skarpe, raske lyder. Dette er et enkelt og effektivt grep, som gjør handlingen spennende. Scenografien er minimalistisk og i fargene svart, rødt og metall. De samme fargene går også igjen i rollefigurenes kostymer. Uttrykket er rent, og med en sterk symbolikk. PLATE STUDENTRADIOALBUMET Gravitasjon av DumDum Boys (oh Yeah! / EMI) Seige jævler TEKST: MERETE SKOGRaND TEKST: PÅL LILLEJORD aaSTaD En visuelt pen oppføring av dagens Hedda Gabler, men som likevel ikke engasjerer spesielt. Det er mange som lever på fortidens bragder, og spiller gamle sanger om igjen. Det gjør ikke DumDum Boys. Gravitasjon er trønderrockernes første studioalbum på åtte år, og forventingspresset har vært enormt. De har kjempet om å leve opp til en legende, nemlig seg selv. Likevel treffer de her blink med ei plate som har alt det man kan forvente: elleve solide låter. Den rå og energiske «Lunta Brenner»slår deg brutalt i bakken som et herlig førstespor. Her vises ingen tegn til prestasjonsangst, og gutta fortsetter der de slapp. Det velkjente Dum Dum-lydbildet er absolutt til stede, med Prepple Houmbs krasse tunge og Kjartan Kristiansens heftige gitarriff. Låta «Seig Jævel»er minst like rå som førstesporet, et av albumets store høydepunkt. For de med sarte ører kan imiddlertid bandet også friste med flere rolige, dystre og stemningsfulle ballader. «Vi henger alle i en tynn tynn tråd...» synger Prepple, like positiv som vanlig, på låta «Tynn Tråd». Man begynner så lett å synge med. I gamleguttas fravær har Johndoe og Hopalong Knut gjort sitt beste for å fylle savnet etter ordentlig norskspråklig rock. Men de har hatt noen enorme sko å fylle. Houmb har en slik unik evne til å gjøre det norske språket akkurat så tøft at det passer inn i et rockeimage...en egenskap han bare har delt med Joachim «Jokke» Nielsen. Det er heller ingen tvil om at gitarist og låtskriver Kjartan Kristiansen har levert varene med kjempehiten «Enhjørning». Den har et like stort slagerpotensiale som «Splitter Pine», og gir deg en pekepinn på plata kvaliteter. Det hele avsluttes med herlig seige «Waltzheimer» der du plutselig finner deg selv gyngende fram og tilbake i valsetakt. . Den som venter venter, den som får se, får se. Og vi konkluderer med at DumDum Boys definitivt er tilbake! Magisk monster TEKST: PÅL VIKESLaND Black Hole/Blank Canvas av Motorpsycho (Sony BMG) Etter at trommis Håkon Gebhardt la inn trommestikkene, har Hans Magnus Ryan og Bent Sæther gått tilbake til uttrykket som gjorde Motorpsycho til Norges suverent beste rockeband på nittitallet. Det er et særdeles klokt veivalg. For dette er bare så forbanna knusebra. Black Hole/Blank Canvas når ikke helt, helt opp til Demon Box eller Timothys Monster, men det er jaggu ikke langt unna. Og Sæther trakterer selv trommene som om det gjaldt livet. Første låta, «No Evil», setter umiddelbart en skyhøy standard. Dersom vi skal holde oss i det nostalgiske hjørnet, kan vi si at den hadde gjort seg fint på Blissard, albumet fra 1996. Helt riktig blir det likevel ikke. For Motorpsycho har alltid skydd laurbær som pesten. Lefling med femtitallspop og Beach Boys-referanser, som har gjort de tre foregående skivene til forholdsvis uinteressante saker, er gudskjelov forkastet til fordel for monstrøse, kompromissløse og episke rockelåter. Sytten låter fordelt på et dobbeltalbum er akkurat som det skal være. Totalt tikker Black Hole/Blank Canvas inn på 85 minutter. Det er ikke et sekund for mye. Spor som «The 29th Bulletin», «Hyena» og ikke minst den hypnotiske og «Critical Mass» tangerer trønderrockerenes fineste øyeblikk. Det suggerende og majestetiske lydbildet er umiskjennelig Motorpsycho. De lange, oppbyggende låtene som har vært av psykoenes kjennemerke, er ikke til stede her. Det er synd, men også det eneste ankepunktet mot dette mesterverket av en plate. Det ble tidlig julaften i 2006. Akevitten smaker fortreffelig. I gavesekken ligger en grandios presang kalt Black Hole/ Blank Canvas. Julenissen er et tohodet monster kalt Motorpsycho. Ho ho ho! Motorpsykedelia er den beste psykedelia. Black Hole/Blank Canvas gruser alt som finnes på den norske rockescenen anno 2006. Bedre enn dette blir det ikke. KUNSTUTSTILLING Signaler på Vitenskapsmuseet, varer fram til 30. april Dårlig dekning TEKST: aLEKSaNDER JOHaNSEN Signaler er en utstilling hvor flere av NTNU-miljøene har bidratt for å skape mangfold og dele informasjon. I utstillingens egen beskrivelse står det : «De siste 200 årene har nye medieteknologier påvirket våre drømmer og hverdagsliv i stadig sterkere grad. Apparater som telegrafen, telefonen, radioen, fjernsynet og datamaskinen har skapt nye modeller for hvordan vi sanser verden og kommuniserer med hverandre. Utstillingen formidler denne historien og gir samtidig en opplevelse av signalenes estetikk. » Dessverre er dette helt feil. Signaler er et bøttekott fylt med plansjer. Hvordan noen som helst kan kalle det for kunst, eller i det hele tatt evner å sette det opp som en utstilling, er for meg helt ubegripelig. Ikke er det provoserende, ikke er det nyskapende og ikke forteller det meg noe heller. Etter en time med pjatt og skrål fra diverse professorer, musikere og nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein, med påfølgende høylytte klapping, åpnet dørene til utstillingen. Dersom midler er spyttet inn i et slikt prosjekt, og det er det jo sikkert, dersom timer og atter timer er lagt ned for å lage ti digitale veggaviser, føler jeg det er på sin plass å revurdere budsjettene til NTNU, både når det gjelder økonomiske og menneskelige midler. Signaler er det verste jeg har sett på ganske lenge. Med i betraktningen er Heidi Hauges beste på dvd. For dem som er glade i å se telefoner og telegrafmaskiner, er helt sikkert Signaler et utmerket sted å bruke femten minutter av en travel hverdag. For dem som enda synes internett og tekstmeldinger er ei grei ordning, kan dagen, med visshet om at man ikke går glipp av noen verdens ting, disponeres på en helt annen måte. Til tross for tett samarbeid mellom flere NTNU-miljøer blir Signaler en kjedelig og lite opplysende seanse.
aNMELDELSER Skriver historien på nytt BOK Piker, vin og sang - 50 år med jenter i norsk rock og pop av Marta Breen (Spartacus Forlag) TEKST: KRISTINE VEDaL STøRKERSEN kriststo@underdusken.no ILLUSTRASJON: ANE GUNHILD ULEBERG Musikkjournalisten Marta Breen ble lei av at rockehistoriebøkene var dominert av ett kjønn. Siden skribentene nesten utelukkende har vært menn med fokus på egne interesser, så hun seg nødt til å skrive et eget verk om jentenes rock- og pophistorie. Piker, vin og sang starter med rockens ankomst i Norge. Tenåringsjentene var de første til å synge rockelåter fra norske scener, men platebransjen etterspurte ikke kvinner. Studioene så etter en norsk Elvis. Rockens barndom følges opp av tema som siden har vært essensielle i kvinners musikkutøvelse. Historien kommer dermed ikke helt kronologisk, men boka starter med det som var viktig for femti år siden og jobber seg framover, fra barnestjerner til Akks-miljøet til Zoom-konkurransen. Strukturen gjør boka lett å lese. Hvert kapittel handler om et emne som innledes med musikk- og samfunnskontekst. Deretter redegjør Breen for fenomenet og skildrer viktige aktører og hendelser. Alle kapitlene slutter med informative oppsummeringer og elegante overganger til neste tema. Selv om boka primært tar for seg pop og rock, dekker den de fleste musikalske sjangre. Forfatteren skriver like selvfølgelig om country, hiphop og punk som metal, visesang og trance. Samtidig tar Breen opp politikk, musikkjournalistikk, platebransjen, kvinnekamp samt viktige personer, miljø, hendelser og steder. Trondheim og Samfundet har en solid plass i boka. Også UFFA, Schlæz og TUR er med i den kvinnelige rockhistorien. Referanser til hovedoppgaver, biografier og andre historiebøker gir i begynnelsen inntrykk av en akademisk tekst, med flyt i språket og tiltalende emner, vel å merke. Etter hvert slenges det imidlertid ut normative bemerkninger som man innser er forfatterens egne. Det virker forvirrende fordi det er sjangeroverskridende, men Breens personlige betraktninger, morsomme sitater og drivende fortellerstil gir oss samtidig lyst til å lese videre. Ukjente historier og fargerike reiseskildringer gjør boka mer leservennlig enn hva lignende faktatekster ofte er. I tillegg til å bli provosert av at vi ikke har hørt om viktige The Dandy Girls, kan vi underholdes av kuriositeter som at M2M-jentene har vært kjærester med hver sin Hanson-bror. Piker, vin og sang ble skrevet før Marit Larsens og Elvira Nikolaisens suksess, men Marta Breen forutså jentebølgen. Kvinner er fortsatt i fåtall på mange områder, men jentene skriver egne tekster, oppretter plateselskap, produserer musikk, kontrollerer image og styrer egne karrierer. Bakerst i boka listes det opp førti utgivelser av kvinnelige musikere man bør ha. Piker, vin og sang har overbevist meg om at det er enhver musikkinteressert persons ansvar å sjekke ut disse albumene. Det er et poeng i seg selv at undertegnede ikke kan nok om kvinnelig rockehistorie til å bedømme om alle som har fortjent det er nevnt. Uansett er det en viktig og samtidig underholdende bok, som kan leses fra perm til perm. Marta Breen gir gode råd til både platekjøpere og (blivende) musikere. 53
Page 1 and 2: Tanker som teller side 22 STUDENTAV
Page 3 and 4: www.underdusken.no Øl versus polit
Page 5 and 6: www.underdusken.no jal saueflokk il
Page 7 and 8: www.underdusken.no NYHETER Tilbakes
Page 9: www.underdusken.no - Mamma støtter
Page 12 and 13: 1 NYHETER 1. mars - 3. april 006 NT
Page 14 and 15: Ja, så må dere huske at det skal
Page 16: 16 NYHETER 1. mars - 3. april 006 F
Page 19 and 20: www.underdusken.no TRANSIT STUDENTO
Page 21 and 22: www.underdusken.no BETENKNINGSTID ,
Page 23 and 24: maltlukt. Det krever et respektabel
Page 25: oner øl fra utlandet. Med smugling
Page 28: 28 PORTRETTET fagfeltet, for eksemp
Page 31 and 32: føles veldig riktig. Avkobling er
Page 33: KLOKE PODER: Ane, Preben, Ylva, Joh
Page 36 and 37: 36 MENINGER Meninger Lokaliseringsr
Page 38: Forskningsjuks - et symptom KRONIKK
Page 41 and 42: TRÅDLØSE TRONDHEIM TEKST: KRISTIN
Page 43 and 44: Erfaring mot luselønn I et knallha
Page 45 and 46: MIN ANBEFALING HVaLER GRy HEGE UTEN
Page 47: Trikkestallen neste års budsjettfo
Page 50 and 51: 50 KULTURTEGN Om å kjøpe sand Sil
Page 54 and 55: Spitozten registrerer: ... at en bl
Page 56: eturadresse Under Dusken postboks 6

Tanker som teller - Under Dusken

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?