Skjervøy bygdebok II (1974) - Norsk på nett

mennene *) men de kunne ikke yte noe forsvar. Walitslo dem ved
Varenga, for han var en stor kriger og hærens venn. Senere bosatte
han seg på en øy som da kaltes Schalim (c: Salimozoro i Orafjorden ) .
Nordmennene ble nødt til å overlate til Walit hele lappland like til
Jvgei (d. e. Lyngen). Fra den tid ble lappene skatte skyldige til Novgorod
og de moskvaske storfyrster.» Weretschagin føyer til i sin beretning:
«Dette sagn er hørt av Fedor Johannovitschs befullmektige,
som i 1592 ble sendt til Kola for å underhandle med Christian IV
om grensene.» Om hendelsen betegnes som et sagn, så var Walit ikke
en sagnfigur. Han ble begravet, da med det kristne navn Wasilij, i
Frelserens kirke i Kexholm.
Bevisførselen for nordmennenes rett til landområdet var heller ikke
belagt med viktige dokumenter. De danske forhandlere i saken hadde
med seg noen tingsvitner ·som var skaffet til veie ved avhør av noen
få borgere i Bergen og i Trondhjem, som hadde drevet handel på en
rekke steder ved Ishavets kyst. Deres forklaring stemte overens med
utstrekningen av det norske landområde, slik det var i det 14. århundre.
Det kunne således med full rett sies at her sto påstand mot
påstand. Like lett som de danske 1mmmissærer avfeide russernes sagn,
like liten betydning la russerne i kjøpmennenes vitneprov for Norges
rett til landet.
Men forhandlingene med Russland kom i denne tiden i skyggen av
en ny situasjon i Nord-Norge. En tredje makt, Sverige, gjorde uventet
et kraftig fremstøt for å tilrive seg overhøyhet i Finnmark og en betydelig
del av Nord-Troms. På samme vis som det russisk-norske fellesdistrikt
hadde blitt til, kom det også i stand et norsk-svensk landområde
i Lappmarken. En del av den lappiske befolkning hadde således
fra uminnelige tider betalt skatt både til Norge og Sverige.
Dis'se 'lapper hadde vært hjemmehørende i svensk lappland, men siden
flyttet over på norsk område, eller de var nomaderende og flyttet høst
og vår til og fra sommer- og vinterbeitene på begge sider av grensen.
Det samme var også tilfelle med norske samer, derfor ble de skattskyldige
i begge riker. I tillegg til disse var så russerne ute som skatte-
38
") Egentlig mening: menneskene.
krevere hos de lapper som i forrige tider var blitt undertvunget av
kareIerne. Enkelte av disse oppholdt seg snart på norsk grunn, snart
på svensk område, og følgelig var tre rikers skatteoppkrevere på farten
i samme æren de i feUesdistri'ktet. Fra denne tid må da skatteboden
på Haukøy i Skjervøy vært i bruk. Her forhandlet oppkreverne
seo- imellom om de innviklede skatteforhold. Stedet var også godt
egnet '" som et naturlig utskipningssted av skattefangsten, som for det
meste var skinn, så vel av rein som av mange arter ville dyr. Det var
mindre av penger, men det forekom selvfølgelig en gang i blant. Når
det russiske riksvåpen ble radert ut på skattebodens vegg, så bare det
norske og det svenske ble stående igjen, foregikk etter 1595. Skatteinnkrevingen
hadde da i en tid gått helt vilt for seg, og det var rent
vilkårlig hvem de enkelte riker avkrevde skatt.
For å rette på dette tragiske misforhold overfor samene, hadde den
dansk-norske konge forlangt forhandlinger med Sverige. Grensemøter
om saken var således holdt i 1575 og i 1580. Fra svensk side ble
hevdet at Norge og Sverige eide distriktene i fellesskap, men før det
neste møte i 1591 hadde den svenske konge pålagt sine lappefogder å
innkreve skatt av alle samer i Nordlandene og Finnmark. Dermed var
en løsning av dette stridsspørsmål mellom de to riker blitt atskillig
forverret.
Den direkte årsak til at grensesaken angående det gamle norske
s'katteland var blitt så aktuelt, berodde på at landene i Vest-Europa
i siste halvdel av 1500 hadde fått store merkantile interesser i Finnmark
på grunn aven veldig innsats i handelen på Ishavskysten og
nord-Russland. Samtidig var det fra engelsk og hollandsk side gjort
flere forsøk på å oppdage Nordostpassasjen og dermed åpne en ny
handelsvei til Kina og India. Hvis de hadde lykken med seg, noe en
rekke nasjoner trodde ville skje, var det klart at de isfrie havner i
Finnmark ganske snart ville bli viktige stabelplasser for mange lands
skipsfart, som ville komme til å spille en viktig rolle både politisk
og merkantilt i Nordens historie.
Den svens1æ regjering så svært optimistisk på disse oppdagerferdene
og var sterkt opptatt av å legge Finnmark og tilstøtende distrikter
inn under Sveriges krone. Sverige lå i denne tid i krig med Russ'land.
39
Q