Skjervøy bygdebok II (1974) - Norsk på nett

lendernes fiskeri ved Finnmarkskysten, selv om de var villige til å
avlegge toll og påbudte avgifter. Også i Lofoten ble engelske fiske- og
oppkjøperfartøy beslaglagt etter kongens ordre. Kort tid etter disse
hendelsene døde dronningen og ble etterfulgt på den engelske trone
av den skotske konge Jaikob VI, som var Christian IV's svoger, og
dermed hadde han intet å frykte fra den kant.
De danske kjøpmenn og redere som rustet ut til oppdagerferd ved
Ishavets kysver, fikk støtte av kongen. Men de eneste resultat de oppnådde
var å seile Finnmark forbi og videre til de mange små fiskevær
helt fram til Kola for å kjøpe fisle Også flensburgere og andre lands
kjøpmenn fulgte i kjølvannet. På en mindre øy som het Anikijef på
østsiden av havnen i Karabella fant professor J. A. Friis på sin reise
en rekke innrissede navn og våbenskjold, eller bumerker, til slike
fiskeoppkjøpere på en bergvegg og han tegnet av de mest pålitelige av
disse - for det var også mye kroting og tvilsomme skriblerier.
Christian IV hadde foretatt reisen til de nordlige egne for å sette
seg grundig inn i de rådende forhoLd og skaffe seg pålitelig kjennskap
til de faktiske tilstander i en landsdel som tre riker forvaltet i fellesskap
etter et foreldet statssystem. Kongen inntok etter denne reisen
en bestemt og fast holdning: Nå måtte Nord-Norge forsvares. En oppmykning
av de gamle traktater ville ikke komme på tale, de var verdiløse
for Christian IV. Han hadde fått en utmerket · utdannelse og
fremfor alt S'bffet han seg kunnskap om de historiske og politiske forhold
i sine «riker og lande». Det viktigste dokument han kunne holde
seg til om skattelandene var ikke noe å bygge på for en konge som
ville sikre seg overhøyhet over et landområde. Dette dokument var
fredsslutningen i 1326 etter langvarige røver- og plyndringstokter i
det nordlige Norge. Det viktigste punkt i denne fredsslutningen var
at Norges konge skulle ha overhøyheten over alle innbyggere - unntagen
de 'som «har både karelsk far og karelsk mor» og som bor nordenfor
Lyngen, de skulle betale skatt til Novogorod (Russland) . I
traktaten var det ikke tale om landområder - men om skattebetalere!
Christian IV, med sitt utpregede praktiske skjønn, ville sikre seg
herredømmet over et territorium - som han uten videre kalte norsk
område. Finnene, som i traktaten var kalt -breIere, ble i Christian IV's
42
tid kalt moskovitsjer, som ville si innbyggere eller undersåtter av storfyrstendømmet
Moskva.*) Christian IV kalte dem fjellfinner og godtok
at de skulle betale skatt til Russland.
Svenskekongen Karl IX annekterte straks dette skattelandet og la
under seg enda større områder. Svenske skatteoppkrevere var satt inn
som okkupanter og de spredte seg for hvert år stadig lenger sydover
i landet. Snart hadde den sørligste skattebetjent bosatt seg på det stedet
i Ofoten hvor Narvik by senere ble grunnlagt, og oppkreverne
avsluttet sitt skatteområde ved Rognan i Saltdalen og ut mot kysten
der Bodø senere ble bygget. De mest pågående skatteoppkrevere besøkte
også Vesterålen for å søke etter finner de kunne kreve skatt av.
Finnmark var -selvsagt utnyttet i sin helhet, og de norske øyer sto for
tur til å bli inntatt som nytt skatteland under Sverige. For Karl IX
hadde skjøvet Sveriges grense helt fram til kysten fra Tysfjord til
Neiden øst for Varanger. Han satte igang bygging av kirker og blokkhus,
som vil si vakthus og som kunne tjene like meget militære som
sivile mål. Den norske bosetting skrumpet inn og en avfolking av
øyene syntes å stå for døren.
Dermed var Christian IV stilt overfor et avgjørende valg. Han fremsatte
krav om at hele landsdelen som idag tilhører Norge, samt den
gamle norske rettigheten til Kolahalvøya skulle avstås og legges under
norsk overhøyhet. Den svenske konge gjorde krav på det nåværende
Finnmark fylke, Troms fyIke og landet videre sydover helt til Tysfjord,
og dertil Kolahalvøya.
Flere kongebrev gir klar beskjed om de spente forhold i denne
tiden. I et brev fra Christian IV i 1603 til lensherre Oluf Pedersøn
Maaneskjold i Nordlandene gav kongen klar beskjed om russernes og
svenskenes skatteoppkreving av sjøfinnene: «Russeskatten som kreves
av Norges krones innbyggere -sjøfinnene - det er de som bor på sjøsiden
- vil den svenske konge oppebære fra Varanger til Malangen.
«Du skal forby slIk skatteoppkreving på sjøsiden», skriver kongen til
lensherren og fortsetter: «Men hva fjeHfinnene angår, ber vi deg og
vi vil ,at du aldeles intet befatter deg med dem - som vi på Norges
. krones vegne ikke har noen rettighet til.»
",) Sam ,lign. Skjervøy I, s. 269.
43