Skjervøy bygdebok II (1974) - Norsk på nett

det var lett å dyrke videre. I nokså mange tilfelle fikk en nykommen
kven, eller finlender, en slik reinshage i foræring aven same, og den
ble da i offentlige dokumenter kalt «en finnerydningsplass» .
Det var kongen som eide alle beitemarker og fjellstrekninger hvor
nomadene holdt til, og en lang rekke nybygde gårder ble til på denne
måte, både i Finnmark og Troms, og ellers så langt syd som nomadene
hadde ferdes . Det kan derfor sies at en stor del av gårdene opprinnelig
var dyrket av samene som reinshager og finnerydninger. Fra denne tid
og for dette forhold oppsto egentlig beskyldningene om at samene ble
diskriminert, det vil si at de ble urettferdig behandlet.
Det var ikke bare jordbruket som var i vekst og fremgang i dette
århundre, også fiskeriene viste større fangstmengde og omsetningstall
enn noen gang tidligere. Oppgaver og tabeller i tørre tall viser det,
men gir likevel ikke et så håndgripelig bevis på fiskerienes betydning
som f.eks. den utredning amtmannen i Romsdal gir i et brev til geheimråd
Thott i 1756:
«Fiskeriene er verdifullere enn bergverksdriften», skriver han. «Fiskeriene
er de omliggende kjøpsteders liv og oppkomst i henseende til
handel og vandel. Fra pålitelig hold berettes at på Sønmøre alene skal
nestavvigte år (1764) være fisket for 1 1 / 2 tønde gull og derover, som
blant annet kan sluttes derav at 3 handelsmenn i Molde og i Kristiansund
i samme tid har oppkjøpt for mer enn 500 000 riksdaler i fisk,
tran og rogn, og disse tror man dog ikke kjøpte mer enn en fjerdedel
av de fiskevarer som der ble fisket og solgt.»
Her i Troms og Finnmark hadde det vært både meget dårlige og
meget gode år på sjøen, men de gode år hadde gitt fisk i overmål.
Jegtene som gikk til Bergen var mange og var fullastet år etter år.
Og fiskerne fikk nok også en økning i sine inntekter så de bedret
sine kår. Dermed kunne de også fornye og utbedre både båt og redskap.
Det har i alle tider vært fiskernes vis å satse når fiskeriene slo til -
var det ikke slik, så hadde de ikke vært fiskere .
For alle som drev oppkjøp av fisk var det glimrende tider og eksporten
til kjøperland var meget stor. Særlig var årene 1797-1807
preget av så gode handelskonjunkturer som aldri før i landets historie.
Det ble sagt at «hver båre skyllet en daler inn på Norges kyst.» Og
126
Jacob AaU skrev at «ennu ser våre landsmenn; som hadde gjennemgått
flere stadier i Norges virksomhetsperiode, tilbake til dette tidspunkt,
som ellers til Christian VII's dager, som den lykkeligste periode vår
hande1shistorie har at opvise».
Det lar seg neppe gjøre å finne eksakte bevis for at denne rikdom
rakk ut til folket og skapte en velstandsøkning for den menige mann.
Historiens kon'klusjon var at Bergens kjøpmenn og deres håndgagne
menn, utliggerborgerne, eller etablerte faste kjøpmenn, utnyttet fiskeribefolkningen.
«Ikke så straks», heter det et sted, «ti det var en sterk ,
oppgangstid.»
Derimot finnes det mange bevis på at statskassen økte sine inntekter
• kolossalt i denne tiden. Foretaksomme og dyktige menn hjalp kongen
og hans råd med å anvende pengene på beste og tjenligste måte.
Massevis av daler burde føres tHbake til fiskerienes oppkomst, for å
øke innkomstene derfra ytterligere. Man var neppe klar over at velstanden
skyldtes en sterk higskonjunktur, ihvertfall ikke til å begynne
med. Mange gode forslag ble tatt opp og gjennomført - for mange
av de som satt i kongens råd kunne minnes hva amtmannen i Romsdal
skrev i 1756 til geheimråd T'!"ott: «Fiskeriene er verdifullere enn
bj ergver ksdriften».
Tidligere var en del av fiskeri tiendens inntekter ført tHbake til Nord­
Norge, til opprettelse og drift av misjonskassen for Nordlandene. Ganske
store beløp ble brukt til kirker og til misjonærer og lærere for
samene av misjonskassen. Nå var det kommet en ny anledning til å
yte rettferdighet overfor den nordlige landsdel ved å la en del av
fiskerienes avkastning komme befolkningen her til gode. Det skjedde
ved reskript av 12. februar 1790 som bestemte opprettelse av Det
nordlandske medisinalfond, som skulle yte støtte til fiskere i sykdomstilfelle
i fiskeværene, til legehjelp og medisin og sykehusopphold. Så
fremtidsrettet var denne ordningen, at den kom til å 'legge grunnlaget
for opprettelsen av Skjervøy sykehus og flere andre sykehus ,i landsdelen.
Fondet skulle ved legehjelp i de store fiskerier i Nordland og
Troms godtgjøre legens reise i s,in helhet. To medisinere, en for Helgeland
og Salten fogderier, og en for Vesterålen med Lofoten fogderi, og
Senjen og Tromsøen fogderi ble ansatt og de skulle lønnes ved en sær-
127