nr. 2-2009 - Safe

De unge har godt av å komme seg ut litt, sier
Magnus Arentsen til Anette Paula Nygård og
Torbjørn Gjerstad fra SAFE.
læretida. Vi kan ta opp problemer med
dem, og de er utrolig flinke til å forklare.
De gir oss veldig bra opplæring.
Det må være en fin attest å få som
fadder?
Ja, og det fortjener de. Anette, Tore og
Jens-Erik er enige om det.
Hva kreves for å bli fadder?
- Bedriften kjører eget kurs for faddere.
I bunnen må du selvfølgelig være utlært
fagarbeider.
Og så er det greit at de husker at de har
vært lærling selv en gang…
Er du fadder, Anette?
- Nei, jeg er ikke det. Ingen har spurt
meg, men jeg har ganske mye å gjøre, så
det spørs om det ville fungert nå. Ellers
ville jeg gjerne ha hatt en slik jobb. Det
er et spennende ansvar å få, å lære opp
nye lærlinger.
Er lærlingene her opp generelt godt
motiverte for jobben?
- Ja, det vil jeg si. Dersom de ikke var det,
ville de nok slite en del. Opplæringsplanene
er gode, men hvis du ikke yter
noe selv, er aktiv, spør og graver, og viser
vilje til samarbeid, har du et problem.
Men sånne problemer er det ikke mange
av her.
Hvorfor SAFE
Det er først og fremst forsikringen som
gjorde at de valgte SAFE. Og så i-poden,
legger de til.
- Jeg tenker at det er bra at SAFE er
partipolitisk uavhengig, sier Anette.
- Og klubben her ute jobber godt,
kanskje takket være Jan Erik og Anette,
påpeker de to lærlingene.
- Vi vet jo ikke så mye om hva som venter
oss videre. Kanskje blir det bare to år
her, og så blir det jobb et annet sted i
selskapet. Det vil jo for så vidt ikke bety
noe for fagforeningsmedlemskapet da.
- Jeg tror de unge har godt av å komme
seg ut litt, lære mer om hvordan andre
jobber, og så ta kunnskapen med tilbake
hit, sier Magnus Arentsen, en av de
ansatte med lang erfaring fra Mongstad
og forøvrig IE-medlem.
- Begynner du i Nordsjøen blir du nok
litt farget av livet der. Du får god råd og
greie friperioder. Det blir et annet liv og
en annen levestandard.
- Jeg var på Kollsnes i halvannet år,
forteller Anette. Der gjorde de ting helt
annerledes. Det var greit nok det, men
jeg lengtet tilbake til Mongstad.
Da blir du her?
- Ja, jeg gjør det. Jeg var fast ansatt
på Kollsnes og, men nå når jeg er fast
ansatt her, er valget tatt. Jeg har
samboer fra Hardanger, vi har kjøpt hus,
og dessuten har jeg en søster i Bergen.
Det gjorde det lettere å bosette seg her.
Det hadde sikkert vært kjekt å jobbe på
et lite mekanisk verksted, men dette er
veldig mye bedre. En slik arbeidsplass
som dette finner du ikke mange steder.
Lærlingene er enige med fagarbeideren
Annette.
- Her lærer du alt grundig, du skrur på
den gamle måten.
Arbeidstida, hvordan er den?
- Hos oss, på vår avdeling, går vi ikke
skift. Vi jobber fra åtte til fire.
Lønnen da, er den bra?
- Jeg har ikke noe å sammenlikne med,
sier Jens-Erik. Men jeg reiser jo ikke hjem
særlig ofte heller, og da bruker jeg ikke
så mange penger.
Tore: - jeg kan jo reise hjem. Før brukte
jeg ganske mye penger på det, men det
blir ikke så mye nå.
Hvorfor ikke?
- Vel, jeg hadde dame hjemme, og det
trakk jo, men det gikk ikke så bra.
Og nå da?
- Har ingen dame hjemme nå…
Den nye lærlingen
Hva 18 år gamle Anna Sesilie Rosseland
sa da hun fikk læreplassen hun ønsket
seg, er ikke godt å si. Men med jentas
humør og store smil i friskt minne, er
det ikke usannsynlig at seiersbrølet
hørtes over til Lindås.
Intervjuet hos StatoilHydro ble tatt
torsdag i vinterferien.
- Jeg var veldig nervøs da jeg gikk inn. Jeg
leste på forhånd, men jeg visste jo ikke
hva jeg skulle lese på. Veronica Arnesen
Tresvik som er ansvarlig for lærlingene
på Mongstad, var veldig grei å snakke
med.
13>>>