Barnevernet – fra barn til voksen - Stavanger kommune

stor pris på: ”Det er ikke tvang. De sier, du kan prøve å gjøre det sånn og sånn i stedet for det og det.
De sier ikke du må, de sier du kan. Det er veldig stor forskjell på det”. En annen sa det slik: ”De lærer
oss ting, forteller hvordan vi kan gjøre det, og behandler oss som voksne folk”. Ungdommene
opplever å bli forstått og selvstendiggjort på en annen måte enn tidligere.
Ungdommene får også hjelp til en rekke ting. Noen eksempler:
De blir bedre til å styre sin egen økonomi. De får en sterkere bevissthet om hva ting
koster, og hvor langt et månedsbudsjett rekker. Flere peker på det. Før dro jeg kortet
alle steder uten å tenke meg om. Nå har jeg styr på hva jeg bruker penger på og hvor mye.”
Koordinatorene gir også en del råd og veiledning: ”De gir råd for hvordan jeg kan uttrykke
meg i stedet for å skrike og brøle.”
Praktisk hjelp: Hjelp mht. til å finne frem i NAV-systemet og andre offentlige instanser,
hjelp med å finne leilighet, kjøpe møbler osv, hjelp i forbindelse med reiser, kjøre
ungdommene til skolen i kortere perioder når ungdom hadde problemer med å stå
opp.
Lage mat sammen, vise hvordan renholdet skal være.
Flere skryter også av onsdagsaktivitetene (fotball, kanonball osv) med mat etterpå, og beskriver
det som en fin anledning til å ha det gøy og bli kjent med andre.
Ofte kan det ta litt tid før ungdommene har en positiv utvikling mht. de utfordringene de
har. Både intervjuene med Ungbo-ansatte, og tilbakemeldingene i brukerintervjuene, tyder
på at det tar tid å bygge opp en relasjon, og komme i posisjon. To historier med positiv utvikling
illustrerer dette:
1) Hun hadde psykiske problemer, kom i feil miljø, og begynte å ruse seg: ”jeg gjorde det
jeg ikke hadde hatt lov til på så lenge.” Det begynte å gå galt, og hun kom inn i en vanskelig
periode, men etter en tid begynte det å gå bedre. Hun reflekterer slik over den
vanskelige perioden: ” Når jeg ikke var motivert for å leve et normalt liv, var de der (…)
Det var bra å ha Ungbo i den vanskelige rusperioden. Jeg måtte komme innom en gang i uken,
og da måtte jeg ta meg sammen. Jeg kunne ikke drite i alt, jeg kunne ikke reise vekk. Jeg forsøkte
å late som om alt var bra, men de gjennomskuet meg. ” Hun gir også uttrykk for at det
var veldig godt å ha hjelp fra Ungbo når det begynte å gå bra igjen: ” Jeg tok meg sammen
, og da var de veldig gode å lene seg på. Jeg begynte å delta på onsdagsaktivitetene.”
2) Jeg sluttet ikke å herje i byen med en gang etter at jeg ble en del av Ungbo. Det tok litt tid før
jeg begynte å ta ting litt mer alvorlig. (…) han (koordinator) gir ikke opp. Han prøver og prøver.
Vi går turer til Solastranden, vi snakker om ting og tang. Han sier veldig mye bra, som
hjelper meg både fysisk og psykisk.”
Men som vi så over, har det også noen utilsiktede utflyttinger, selv om antallet har gått kraftig
ned i 2011. Vi lyktes ikke å intervjue mer enn én i denne gruppen, og tilbakemeldingen
herfra tyder på at det var brukerens egen motivasjon det skortet på. ”Jeg var dårlig med å følge
opp møter. Derfor fikk jeg ikke være med. Det var litt trist. Synes det var greit å ha han (koordinatoren)
der, han presset meg litt, fulgte meg opp. Men det var motivasjonen min som var problemet. Jeg
24